En av fem straffer barnet sitt fysisk i Norge

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Også etter å ha lest eksemplene som ramses opp i denne tråden? Som å smelle igjen døra, heve stemmen, rykke barnet med seg ut av butikken? Eller er du overrasket over at så mange foreldre tydeligvis føler at de av og til gjør ting de ikke har 100% kotroll over?

Jeg hever stemmen og bærer barnet ut av butikken om det slår seg vrangt. Men jeg bruker ikke mer makt enn hva jeg har tenkt, så jeg føler ikke at det er noe mangel på kontroll inn i bildet.

Og spørsmålet er jo ikke om barnet har fått en fysisk reaksjon (jeg regner også med sånne ting som at jeg må leie barnet, helt uten tvang, fordi han hører ofte ikke på verbale instruksjoner) men om forelderen har gått over sin grense.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Og spørsmålet er jo ikke om barnet har fått en fysisk reaksjon (jeg regner også med sånne ting som at jeg må leie barnet, helt uten tvang, fordi han hører ofte ikke på verbale instruksjoner) men om forelderen har gått over sin grense.

Ja, så det er jo egentlig en undersøkelse på hvor mange som går over den grensen de trodde de hadde, og ikke på hvor mange som straffer barnet sitt fysisk. (Folk som hele tiden har syntes at fysisk avstraffelse er greit, vil jo ikke svare ja på dette.) Det er interessant det, altså, men det er liksom ikke det det fremstilles som å være.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg hever stemmen og bærer barnet ut av butikken om det slår seg vrangt. Men jeg bruker ikke mer makt enn hva jeg har tenkt, så jeg føler ikke at det er noe mangel på kontroll inn i bildet.

Og spørsmålet er jo ikke om barnet har fått en fysisk reaksjon (jeg regner også med sånne ting som at jeg må leie barnet, helt uten tvang, fordi han hører ofte ikke på verbale instruksjoner) men om forelderen har gått over sin grense.

Jeg var bare interesset i å høre hva det var jane var sjokkert over. Det er klart at vi har forskjellige grenser og mål for hva som er akseptabelt, og vi kan også overreagere i forhold til målene våre i forskjellig grad. Det er mange andre situasjoner enn de som direkte involverer barna mine, at jeg føler at jeg mister litt kontroll over meg selv. F.eks. om morgenen når jeg er skikkelig morragretten. Og jeg har nok opplevd å bli lettere sjokkert over meg selv i forhold til Kløver, uten at det er snakk om vold eller fysisk avstraffelse. Vel så ille er det jo når jeg tar emg selv i å kjefte mer enn jeg hadde sett for meg på forhånd.

[Pappalille]

Nå er min lille frøken så liten at det er ikke snakk om å ha blitt sint på henne enda, men jeg opplevde i en alder av nitten å bli "helgemamma" for en gutt på tre med Cerebral Parese, Epilepsi og alvorlige hjerneskader. Før dette hadde jeg overhodet ingen erfaring med barn, og jeg var greit og enkelt sagt vettaskremt til tider. Særlig fordi faren slett ikke var god, og jeg var omsorgspersonen når vi hadde denne vakre lille gutten hos oss. Etter å ha vært ute og trillet tur en dag var han særdeles sutrete, og jeg hadde forferdelig dårlig samvittighet. Han sutret fordi han hadde vondt, det var mer enn én time over tiden han skulle ha medisinene sine, og det var fordi jeg hadde feilberegnet helt hvor langt vi gikk. Jeg reagerer ofte med litt innbitt sinne når jeg føler meg dum og slem, og dyttet trillen hans litt for hardt inn over dørstokken hjemme. Så røyk selen, gutten føk på ansiktet ned i gulvet og begynte å blø neseblod. Jeg har aldri, aldri følt meg så grusom i hele mitt liv. Enda sitter denne følelsen så godt i meg at jeg kan bli småkvalm når jeg tenker på det, og jeg tror jeg har lært mye av det. Så ja, én gang har jeg reagert med mer fysisk kraft enn jeg trodde meg i stand til, og jeg har sett hvilken utilsiktet virkning det fikk. Aldri mer.