[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jeg skjønner hva du mener, men jeg synes ikke det er særlig hyggelig med foreldre som nekter ungene å feire ditt og datt bare fordi de ikke liker det selv. Unger som har kjempelyst å kle seg ut men som får hele gleden tråkket ned av foreldre som synes det er noe stort dritt og som ikke tar fem øre for å fortelle dem nettopp det. Jeg er ganske trygg på at mine barn kommer til å klare å tenke selvstendig når det gjelder det aller meste, selv om jeg er glad i alle slags tradisjoner og liker å feire dem.

Dritt? Jeg er ganske så saklig når jeg forteller hvorfor vi gjør ditt og hvorfor vi gjør datt. Norske tradisjoner feirer vi, men jeg syns ikke spesielt om verken jul, nyttår eller 17. mai. Det er altså ikke slik du påstår, at man nødvendigvis nekter ungene feiringer fordi man ikke liker dem selv.

Hva skal ungene lære da, om de alltid får følge strømmen, om å ta selvstendige valg? Ingen av mine unger har grått på sine knær fordi de føler de går glipp av noe. Tvert imot (gjelder jo spesielt Emma da) så evner de å forstå logiske resonnement og ser bakgrunnen bak avgjørelsene når vi snakker om for og imot ting som dette.

Det eneste Emma er litt sår for, er at hun ikke får være med i en klubb en del jenter i klassen har. Og bakgrunnen for det er at det er to klubber og den ene gjensidig ekskluderte medlemmene i den andre. Og selv om hun syns det er kjipt, så forstår hun logikken bak når jeg nekter henne, fordi det er ikke rett å drive med ekskludering. Jeg har fortalt henne at vi istedet kan ha jentekvelder innimellom med alle jentene fra klassen, om hun ønsker. Men så innmari viktig er visst ikke det, for hun maser ikke om det heller.

Poenget er altså at det helt fint går an å dele sine prinsipper mot enkelte ting med ungene uten at de får sår i sjelen av den grunn, eller opplever at man snakker "dritt" om ting.