Jeg bruker religiøs i to sammenhenger.
Dette er den ene: kombinert med

Den varianten er åpenbart da jeg ønsker å kort oppsummere alle mine fordommer om en folkegruppe som ser på seg selv som en hel del bedre enn alle andre fordi de har trua. Det er en gjeng som åpenbart har gått helt glipp av stedet i bibelen hvor sjefen deres spiste med horer og oljet andres føtter. Den rell'jøse gjengen ville ikke menget seg med en pråstituert om så erkeengelen hadde steget ned fra taket og krevet det av dem.

Jeg bruker også andre ord for å kort beskrive noe. For eksempel nek, popstjerne (som i min krets ikke er noe kompliment), frp-er eller "folk med fransk bil". Alt ettersom.

Så har man den varianten av religiøs som jeg vil bruke hvis jeg da diskuterer med oppegående mennesker. Da er religiøs altså en som tror på Gud. Eller noe ala Gud. En variant av kraft og godhet som man kan personifisere i en eller annen grad og tilbe eller på annet vis ha et forhold til.

På samme måte antar også popstjerne i noen sammenhenger formen av en artist som selger popmusikk - ikke en mislykket tungrocker. Eller blond kan være en med lyst hår - ikke nødvendigvis en idiot. På samme måte som nerd kan være en som er flink i jobben sin og ikke bare ultrakjedelig på fest.

Jeg har hatt en tråd her for en stund siden og fått meg forklart hvordan noen med intelligens kan tro på godheten i en som lar babyer tortureres uten å stoppe det - enda han etter sitt rykte kan stoppe det. Jeg forlangte meg forklart hvordan man kan finne på å mene at dette er noe godt. Hvis jeg kunne stoppet en baby fra å voldtas og ikke hadde valgt å da gjøre det så er jeg en drittsekk. Basta.

Men jeg lærte altså mer om hvordan en kristen har det med sitt forhold til Gud i den tråden. (Da snakker jeg om oppegående kristne. Det finnes idioter både med og uten tro.) Og dette ga meg en respekt for at det ikke trenger være en logisk brist i hodet på kristne. Denne logiske bristen har nemlig representert et problem for meg før.

Så til dette om jeg skulle ønske jeg var religiøs?

Sånn religiøs som en oppegående kristen kjenner jeg ikke noe behov for å være. Det virker som om en oppegående kristen bærer sine egne lass og griner sine egne tårer akkurat som meg. De lider og plages og sørger som andre folk. Det har jeg ikke noe behov for.

Men dum kristen - det ser hyggelig ut på en måte. Blind og trygg i trua på at sjefen ordner alt fra grønt lys på neste lyskryss til evig salighet både før og etter døden. Og en evne til å stole på at om babyer tortureres så er det en mening med det og ikke noe vi trenger å plages av.

Det virker jo veldig greit da.

Det er bare én ting. Det virker ikke som om sånne folk heller har noen spesielt bedre livskvalitet enn andre hvis man pirker i dem. Klorer man bittelitt i overflaten så har de sine demoner de også. De bærer angst som alle andre, sørger og plages som alle andre. Og i tillegg virker det som om mange av dem er fratatt evnen til å analysere hva som skjer. Ergo er de ved tilstrekkelig hard motgang antagelig istand til å føle at sjefen snur seg mot dem. Og med den ekstreme kraften de har tillagt sjefen sin så må det være ganske skremmende å tenke at man kan ha ham mot seg.

Så konklusjonen blir vel at jeg har det greit jeg. Jeg er relativt våken og det er vel det jeg har den sterkeste trua på at nytter i lengden. Etter fp har jeg da også trua på at mange kristne også er relativt våkne uten at de nødvendigvis hopper bukk over den logiske bristen med ondskapen i verden kontra allmektigheten.