Skulle du ønske du var religiøs?

[Elias]

For å snu på spørsmålet litt så ønsker jeg noen ganger at jeg ikke var det.
Jeg har en tro på Gud, og dermed har jeg fått hengt på meg en god del merkelapper i folks øyne oppigjennom årene. Og det er noe herk !

Folk er så fryktelig flinke til å sette andre i båser. Folk som har en gudstro setter så altfor mange av sine medmennesker i en bås, noe som etter min mening er å fordømme andre.
På en annen side opplever vi som en eller annen gang har vært aktive i kirke eller menigheter at omverdenen setter minst like store merkelapper på oss, sånne som nesten er umulige å skrape av.

For tiden møter jeg meg selv kraftig i døra når jeg sier at man ikke skal skylde Gud for at han har slike dårlige medarbeidere på kloden. For jeg har sett så mye aktiv ondskap av folk som står i de fremste rekker i indremisjon og kirke her på hjemstedet mitt at det i det siste har vært vondt å identifisere seg med denslags. Det var dette med liv og lære da...

Jeg har en tro som angår meg selv, og bare meg selv. Jeg blir nok plassert i den båsen som heter kristen. Men hvorfor i all verden skal samfunnet se på dette med tro og troende som en interesseorganisasjon? Det går jo tusenvis av folk rundtomkring som faktisk eier en tro på noe som er større enn seg selv, men som faller utenfor det de store prektige vekkelsespredikantene prediker, de som ofte selv ikke makter å selv "holde sin sti ren".
Uteliggeren som ber om en slant har kanskje like stor tro på Gud som den som står og forteller andre hvordan man skal leve. Dansebandmusikeren eller hard-rockeren eller alkoholikeren som ikke er særlig aktet i bedehusmiljø ber kanskje kveldsbønnen sin akkurat nå. Mens "forståsegpåere" i de riktige kretser fordømmer "slike".

Jeg har vokst opp midt i et trygt kristent miljø, der jeg følte meg hjemme, JA. Jeg deltok aktivt i kristent arbeid på mange plan.
Det hender, ikke så rent sjelden, at jeg savner å ha det slik. Det jeg hadde.
Men den troen jeg har, den har jeg inni meg. Jeg strør ikke om meg med de store ord om hva som er riktig eller galt, Er vi ikke mennesker på godt og ondt alle sammen?
Jeg har folk i familien som er alvorlig syke, og som kanskje ikke har så lang tid igjen. For meg er det viktig å ha en tro på at der er noe etterpå. Tankene omkring dette blir lettere når man setter det inn i det perspektivet.
Men det er MIN tro. Jeg skjønner godt at andre kan tenke annerledes. Noen ganger gjør også jeg det...

Jeg bruker religiøs i to sammenhenger.
Dette er den ene: kombinert med

Den varianten er åpenbart da jeg ønsker å kort oppsummere alle mine fordommer om en folkegruppe som ser på seg selv som en hel del bedre enn alle andre fordi de har trua. Det er en gjeng som åpenbart har gått helt glipp av stedet i bibelen hvor sjefen deres spiste med horer og oljet andres føtter. Den rell'jøse gjengen ville ikke menget seg med en pråstituert om så erkeengelen hadde steget ned fra taket og krevet det av dem.

Jeg bruker også andre ord for å kort beskrive noe. For eksempel nek, popstjerne (som i min krets ikke er noe kompliment), frp-er eller "folk med fransk bil". Alt ettersom.

Så har man den varianten av religiøs som jeg vil bruke hvis jeg da diskuterer med oppegående mennesker. Da er religiøs altså en som tror på Gud. Eller noe ala Gud. En variant av kraft og godhet som man kan personifisere i en eller annen grad og tilbe eller på annet vis ha et forhold til.

På samme måte antar også popstjerne i noen sammenhenger formen av en artist som selger popmusikk - ikke en mislykket tungrocker. Eller blond kan være en med lyst hår - ikke nødvendigvis en idiot. På samme måte som nerd kan være en som er flink i jobben sin og ikke bare ultrakjedelig på fest.

Jeg har hatt en tråd her for en stund siden og fått meg forklart hvordan noen med intelligens kan tro på godheten i en som lar babyer tortureres uten å stoppe det - enda han etter sitt rykte kan stoppe det. Jeg forlangte meg forklart hvordan man kan finne på å mene at dette er noe godt. Hvis jeg kunne stoppet en baby fra å voldtas og ikke hadde valgt å da gjøre det så er jeg en drittsekk. Basta.

Men jeg lærte altså mer om hvordan en kristen har det med sitt forhold til Gud i den tråden. (Da snakker jeg om oppegående kristne. Det finnes idioter både med og uten tro.) Og dette ga meg en respekt for at det ikke trenger være en logisk brist i hodet på kristne. Denne logiske bristen har nemlig representert et problem for meg før.

Så til dette om jeg skulle ønske jeg var religiøs?

Sånn religiøs som en oppegående kristen kjenner jeg ikke noe behov for å være. Det virker som om en oppegående kristen bærer sine egne lass og griner sine egne tårer akkurat som meg. De lider og plages og sørger som andre folk. Det har jeg ikke noe behov for.

Men dum kristen - det ser hyggelig ut på en måte. Blind og trygg i trua på at sjefen ordner alt fra grønt lys på neste lyskryss til evig salighet både før og etter døden. Og en evne til å stole på at om babyer tortureres så er det en mening med det og ikke noe vi trenger å plages av.

Det virker jo veldig greit da.

Det er bare én ting. Det virker ikke som om sånne folk heller har noen spesielt bedre livskvalitet enn andre hvis man pirker i dem. Klorer man bittelitt i overflaten så har de sine demoner de også. De bærer angst som alle andre, sørger og plages som alle andre. Og i tillegg virker det som om mange av dem er fratatt evnen til å analysere hva som skjer. Ergo er de ved tilstrekkelig hard motgang antagelig istand til å føle at sjefen snur seg mot dem. Og med den ekstreme kraften de har tillagt sjefen sin så må det være ganske skremmende å tenke at man kan ha ham mot seg.

Så konklusjonen blir vel at jeg har det greit jeg. Jeg er relativt våken og det er vel det jeg har den sterkeste trua på at nytter i lengden. Etter fp har jeg da også trua på at mange kristne også er relativt våkne uten at de nødvendigvis hopper bukk over den logiske bristen med ondskapen i verden kontra allmektigheten.

[MegaMie]

Jeg er ikke døpt eller medlem av statskirken. Men jeg kunne noen ganger ønske at jeg var kristen fordi det virker så betryggende å ha noe å tro på. Jeg liker tanken på at det ikke er over når man dør.

Statskirken ja - det må jeg si.
Jeg er medlem der. Jeg har aldri meldt meg ut rett og slett. Først var det sløvhet som gjorde det. Men så fikk jeg en opplevelse. En venninne mistet barnet sitt i en grusom ulykke. Og i den mest kritiske sorgperioden så gikk det opp for meg hva en prest faktisk gjør på jobben sin. Hun er ikke spesielt kristen av seg. Men presten inngikk i kriseteamet rundt henne og familien. Presten gråt med dem og snakket og gikk ikke hjem etter at klokka var så og så mye. Han bar dem rett og slett gjennom den mest kritiske fasen tror jeg.

Det å ha en som har den jobben der er uendelig verdifullt i et samfunn. Og om man skulle legge ned kirkene og gi den oppgaven til noen andre så ser jeg ikke for meg at man ville fått avsatt de nødvendige ressursene. Dermed har jeg bestemt meg for å stå i statskirken videre fordi jeg synes det er greit at det brukes penger til å opprettholde et sånt kriseapparat. Litt medmenneskelighet har vi råd til å betale for - det er ikke alle som har tilgang på det sånn utenom.