[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg greier ihvertfall fint å ha sympati med en mor som vet at barna hennes er tatt av mann som det ikke finnes skygge av tvil om at er i stand til å utøve så grov vold mot familie at han har vært fengslet for det - og som opplever å ikke få hjelp noe sted da ivaretar sitt behov for å trygge barna sine selv.

Jeg gjentar det jeg har spurt om før. Jentene har vært sammen med sin far i over en måned uten at mor trengte å trygge dem. Hvorfor måtte hun trygge dem i det sekundet de ikke kom hjem til henne?

Du skriver at det ikke var skygge av tvil om at faren var i stand til å utøve vold mot sin familie. Har han noen gang utøvd vold mot døtrene? Ut fra hva jeg ser er han dømt for vold mot mor, ikke mot barn. Det er altså ingen grunn til å anta at han vil være voldelig mot døtrene.

Har du noen gang måttet tvinge et barn til å være hos den andre forelderen? For jeg må ærlig talt innrømme at jeg syns det virker som om du i for stor grad sympatiserer med moren og lager unnskyldninger for henne. Du gir blaffen i at jentene selv har sagt til mor, far og politi at de ønsker å være hos far, og sier at i beste fall så er det slik at jentene egentlig ønsker å være hos mor, men at far truer dem (direkte eller indirekte) til å være hos ham.

Du setter enormt høye standarder for hva faren skal gjøre (tvinge sine døtre ut av huset og dermed ødelegge den tynne tilliten de har opparbeidet seg) mens for mor er det altså helt greit å hente ut barna fordi hun følte at de var i fare.

Jeg syns dette blir drøyt!