[Snø]

Opprinnelig lagt inn av Tangina, her.

Jeg hadde en undulat som barn som ble fjorten år gammel. Han var en fabelaktig fin liten fyr som det var masse selskap i. Han var svært tam, han kunne mange ord (god dag, flink gutt, god jul, hallo, ja, navnet sitt Sofus mm), og han var veldig glad i å leke og tulle. Favorittleken var å dytte rundt på en sånn gul kindereggkjerne på gulvet, eller løpe rundt på bordet og ta ting som lå der i nebbet og slippe det utfor kanten av bordet mens han tittet etter det og lagde masse leven. Han var veldig glad når jeg spilte piano, og kom alltid og satte seg på skulderen min - særlig likte han Bach (sikkert på grunn av mange raske løp og trillier). Han snakket også gjerne i telefonen, dvs han satt på skulderen vår og sa "god dag, god dag". Jeg husker også at han pleide å sitte på bestefars brillestang og nappe ham i øyenbrynet.

Ta bort pianoet og du har min lille Sofus. Min elsket å fly rundt, men fant tilbake til buret sitt når han var sliten og ville ha fred. En gang jeg var syk med høy feber og streptokokker, satt han på puta mi nesten hele dagen, uten å si et pip; DET var ikke likt han De skjønner mye og er utrolig skjønne, men akk så bråkete innimellom..

Jeg bodde alene på hybel med min og da var han en kjempevenn som ønsket meg kvitrende velkommen hjem fra skole/jobb hver dag
Jeg hadde også ett bittelite reisebur til han og han var med på mange togturer mellom Oslo og Otta på 90-tallet Når det ble for livat i buret under kopphåndkleet, satt folk å så seg rundt etter fugl inne i togvogna...da gikk vi en tur ut i "gangen" og skravlet og kvitret litt

Savner Sofusen min jeg