[Input]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Så når du tenker over all den kjærligheten du ville ha følt og øst utover barnet om du var fostermor... Gjør samtidig et annet tankeeksperiment. Du er kjærlig og god og alt det der. Så blir du borte og fosterbarnet "degraderes" og er ikke på langt nær så viktig for andre som h*n var for deg. Du var bindeleddet og nå er du borte. Barnet står alene igjen. Så får dette barnet, som nå kanskje er voksen og sliter med følelsen av å ikke høre til noen, vite at pappaen på et tidspunkt prøvde å få være pappaen, men ble vist bort. Og at du hadde en del å gjøre med det. Hvordan tror du barnet vil føle i forhold til dette?

Det er nøyaktig dette jeg tenker også. Du formulerer det så bra.

Og til deg for historien om stefaren din.