NRK nå: Barnets beste

[kie]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Hadde jeg hentet et barn på sykehuset dagen etter det var født og hatt det hjemme hos meg i 18 år kan jeg love dere at det hadde vært barnet mitt. Søren heller - elevene mine blir jo i enkelte tilfeller (f.eks. ved omsorgssvikt) omtrent som barna mine, skulle ikke da et barn jeg trøstet om natta og var oppe med når det hadde omgangssyke, hadde med på ferier, gjorde lekser med, satte grenser for i tenåra, osv være barnet mitt?

Jeg vil jo tro at de fleste fosterforeldre har en indre kjærlighet til barn siden de faktisk tar på seg oppdraget sitt, og at de skal slutte å ha denne kjærligheten når barnet er 18 år høres helt tøysete ut for meg.

Du hadde også gjort dette barnet avhengig av at du alltid ville være tilstede for å definere relasjonen og båndet dette barnet hadde til familien. Hvis noe skulle skje med deg så kan barnet risikere å plutselig ikke ha noen familie lenger. Spesielt dersom det er snakk om arv hvor arvinger kan føle seg truet av relasjonen og tenke at det å anerkjenne den går utover arven.

Jeg hadde en stefar fra jeg var 5 og faren min hadde meldt seg ut. Søsteren min var den yndige og søte 3-åringen som krøp opp på fanget og var lett å like. Jeg var femåringen som testet og testet og testet og testet ham ut. Vrang var bare forbokstaven. Men jeg husker hvor godt det var å ha sovnet i bilen på vei hjem fra besøk om kvelden, våkne av at vi var fremme men late som om jeg sov for å kunne bli båret inn i seng og legge hodet mot brystkassen hans. Jeg fortsatte å teste til langt opp i tenårene og da han og mamma gikk fra hverandre etter at jeg hadde flyttet hjemmefra, testet jeg igjen. Han var alltid der. Han lærte meg å sykle, kjørte meg til og fra helgejobben, trøstet da jeg hadde min første kjærlighetssorg, var med på juletrefest, holdt tale i konfirmasjonen, kledde meg ut til karneval osv. osv. mens pappa var så godt som fraværende. Vi hadde definitivt en relasjon og da jeg ble voksen, kunne sønnen min finne på å stikke innom ham etter skolen rett som det var, som en annen bestefar.

Så døde han og jeg fikk virkelig merke hvor lite jeg sto igjen med da han som hadde definert vår relasjon for oss og resten av verden var borte. Av barna han hadde som var omtrent på mammas alder (han var en del eldre enn henne, ja). De hadde ikke hatt noe særlig kontakt med ham på mange år og nå sto arv på planen. Den var grei. Jeg hadde fått det mest verdifulle av ham allikevel. En far. Men så var det alt det andre, da. Jeg hadde ingenting jeg skulle ha sagt mtp. begravelsen. Mitt navn hørte ikke hjemme på kransen fra barna. Jeg hadde ikke plass i kirken blant nærmeste familien. Barna skulle ditt og barna skulle datt. Jeg fikk ikke lov til å si noe i kirken osv. Og det var liksom ikke greit at jeg viste den type sorg, for det var tross alt ikke jeg som hadde mistet en far. Jeg var bare en hvilken som helst gjest. Jeg satt der sår og i dyp sorg over en pappa jeg egentlig ikke hadde rett til å kalle pappaen min under en slags minnesammenkomst (i tiden før begravelsen) mens de rettmessige barna satt og brølte foran et fotballkamp i stua. Og så på toppen av det hele den sleivete kommentaren fra biologisk familie av stefaren min om at "Din lillesøster var som en datter for ham, men ikke du". Det er VONDT å føle seg som en datter og så bli degradert til ingenting fordi den som definerte deg som datter ikke er der mer. For ikke å snakke om å få bekreftet frykten som drev meg alle de gangene jeg hadde testet ham. (Jeg fikk senere vite av min mor at han hadde ønsket å adoptere meg en gang i tiden, så slektningen hadde muligens ikke rett.)

Jeg sier ikke dette for å jamre om egne erfaringer, men for å forklare litt om hvor sårt og ensomt det kan være å miste tilhørighet når den som har sørget for det er borte. I mitt tilfelle var det en stefar. I tilfellet med fosterforeldre er det faktisk rubbel og bit man risikerer å få amputert bort når bindeleddet forsvinner. Da kan man plutselig stå alene i verden.

Så når du tenker over all den kjærligheten du ville ha følt og øst utover barnet om du var fostermor... Gjør samtidig et annet tankeeksperiment. Du er kjærlig og god og alt det der. Så blir du borte og fosterbarnet "degraderes" og er ikke på langt nær så viktig for andre som h*n var for deg. Du var bindeleddet og nå er du borte. Barnet står alene igjen. Så får dette barnet, som nå kanskje er voksen og sliter med følelsen av å ikke høre til noen, vite at pappaen på et tidspunkt prøvde å få være pappaen, men ble vist bort. Og at du hadde en del å gjøre med det. Hvordan tror du barnet vil føle i forhold til dette?