[tink]

Men altså? Skal vi nå beskrive oss selv ut fra de gammeldagse båsene? Hvorfor? For å bevise at de ikke holder mål lenger, eller for å bevise at akkurat jeg er typisk eller ikke typisk kvinne?

Jeg er kritisk og litt trigget på en gang, er det typisk kvinnelig eller mannlig?

Når jeg treffer folk som er veldig annerledes enn meg tenker jeg ofte at det heller er en klasse-/interessegreie enn en kjønnsgreie. For ikke så lenge siden var jeg i selskap med folk som overrasket meg med (for meg) uinteressante og skrytete samtaleemner. Dette gjaldt begge kjønn, selvom mennene snakket mer jobb og penger mens damene snakket om reiser og shopping.

I heimen har vi til dels kjønnsdelte arbeidsoppgaver og til dels flat struktur. Vi gjør mer av det vi klarer best og liker best. Det vil si at vanlig husarbeid blir utsatt i det lengste.

På jobb kan jeg være både ydmyk og bestemt. Jeg tar ofte ordet og forteller hva jeg tenker og mener - også i store og faglig sterke forsamlinger. Det typisk kvinnelige vil kanskje være at jeg angrer etterpå og tenker at det jeg sa var teit og uinteressant, men jeg gjør det igjen og igjen.

Jeg har et større sosialt liv enn mannen min. Jeg bruker mine "utekvelder" på venninnetreff, mens han går på trening.

Selv om jeg tror jeg er for lat til å bli utbrent, har jeg også gått i småbarnsdårligsamvittighetsfella og ikke klart å prioritere meg bort fra en periode med sykemelding. Nå håper jeg at jeg har lært, og er flinkere til å prioritere meg selv i form av nok søvn, trening og kontakt med gode venner. Jeg er både diplomatisk og brautende, prater mye og tenker etterpå.

Dersom jeg skal passe inn i en bås så må det være kulturkjerringaspirant og rødstrømpe.

Om jeg noensinne har blitt hindret av kjønnet mitt?
Som barn og ungdom måtte jeg (i likhet med de fleste andre jenter) tåle å få slengkommentarer på utseende. Jeg har flere ganger hatt en type jobb der jeg har møtt voksne menn som har vært tydelig skeptiske til min kompetanse (basert på kjønn og alder).