[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Skjevo, her.

Jeg mener det må kommuniseres mye tydeligere hva som er realistiske forventninger, normer og regler i Norge. Mange innvandrere må i realiteten totalt resosialeres for å kunne fungere i det norske samfunnet. Kunnskap og forståelse om dette er like viktig som språkopplæring. De skal ikke måtte forkaste sin identitet og kultur, men faktum er at kulturell identitet skal være i dynamisk forandring. Å konservere kultur er helt unaturlig, den må tilpasses "kart og terreng".
Jeg opplevde for eksempel at en mannlig, muslimsk lege rygget unna da jeg vil håndhilse. Jeg skjønte ikke først hva som skjedde, han rygget og bukket flere ganger før det gikk et lys opp for meg. Jeg ble først flau og utilpass for å ikke å ha forstått, jeg tok selvkritikk for ikke å ha lest situasjonen. Men etterpå føltes det feil og ydmykende. Han kunne ikke ta meg i hånden fordi jeg var kvinne, men å måle blodtrykket og lytte på brystet var visst ok? Var hans religiøse overbevisning viktigere enn min forventning om å bli behandlet som likeverdig til en mann? Er ikke det et viktig prinsipp i Norge, at menn og kvinner er likestilte?

Mye debatt om innvandring er frustrerende polarisert. Jeg mener det er viktig å kunne stille kritiske spørsmål i innvandringsdebatten og ha en diskusjon rundt hvilke forventninger vi har til innvandreres integrering. Og ikke minst hvordan vi skal legge til rette for god integrering.

Først vil jeg si at jeg skjønner veldig godt hva du mener selv om jeg synes du overdriver det store generelle bilde i forhold til å være klar på forventninger. Hvis du ser nærmere på innholdet i f.eks. introduksjonsprogrammet så er det skrevet både direkte og indirekte hvordan du kan bli et "prakteksemplar" av en borger slik "vi" nordmenn er. Faktisk synes jeg mye av det er så verdiladet at jeg blir uvel av å lese men slik er det. Det legges helt klare føringer og instrukser på hva som forventes og ikke av deg som nyankommet til Norge. Virkelig.

Men til eksemplet ditt. Hva med å snu litt rundt på akkurat det. Mannens religion legger tydeligvis ingen begrensninger på vedkommenes evne til å utøve sitt yrke. Han tar på deg i forbindelse med undersøkelser. Et håndtrykk et en kulturell praksis. Stor forskjell.

Så hva er egentlig problemet? Det at det er ansett som "normal folkeskikk" å ta hverandre i hånda i Norge?

Jeg er ikke direkte uenig med deg men synes du gir et prakteksempel på en hel rekke ulike ting. Mannen er lege, tar på kvinner i forbindelse med undersøkelser. Så i utgangpunktet bør det ikke være noe problem. Men så er det den kulturelle/religiøse praksisen som blir "problemet", selv om det egentlig ikke bør være det.