[Harriet Vane]

Ja, jeg har gjort det som privatperson. Flere ganger.

Er man bekymret, så er det grunn til å melde bekymring. Kan man se barnet i øynene om noen år og si; jeg ante at noe var i veien, men jeg gadd/turte ikke å gjøre noe?

Jeg har også meldt bekymring der barnevernet allerede var litt inne med noen småtiltak og jeg fikk (selvsagt) ikke vite i klartekst, men kan nok om barnevernets arbeid, til å forstå at de endelig fikk nok kjøtt på beinet til å kunne gå inn med tyngre tiltak.

Jeg tror at barnevernet ikke er noe unntak når det gjelder å forstå og kunne kodene. I ett tilfelle var vi to som ga beskjed hver for oss for å kunne gi saken mer tyngde, vi var virkelig svært bekymret for et barn. Jeg har jobbet med denne typen saker, kan lovverket og dermed kjenner jeg stammespråket. Det var få kritiske spørsmål og jeg ble møtt på en veldig god måte, med alvor og ansvarstagen. (det har jeg opplevd hver gang). Hun, som ikke kjenner stammespråket, ble møtt med tvil og skepsis. Barnevernets førstelinjetjeneste har definitivt litt å gå på i fht å møte bekymringsmeldinger fra folk flest, tror jeg.