Har du noen gang sendt en bekymringsmelding?

[Harriet Vane]

Ja, jeg har gjort det som privatperson. Flere ganger.

Er man bekymret, så er det grunn til å melde bekymring. Kan man se barnet i øynene om noen år og si; jeg ante at noe var i veien, men jeg gadd/turte ikke å gjøre noe?

Jeg har også meldt bekymring der barnevernet allerede var litt inne med noen småtiltak og jeg fikk (selvsagt) ikke vite i klartekst, men kan nok om barnevernets arbeid, til å forstå at de endelig fikk nok kjøtt på beinet til å kunne gå inn med tyngre tiltak.

Jeg tror at barnevernet ikke er noe unntak når det gjelder å forstå og kunne kodene. I ett tilfelle var vi to som ga beskjed hver for oss for å kunne gi saken mer tyngde, vi var virkelig svært bekymret for et barn. Jeg har jobbet med denne typen saker, kan lovverket og dermed kjenner jeg stammespråket. Det var få kritiske spørsmål og jeg ble møtt på en veldig god måte, med alvor og ansvarstagen. (det har jeg opplevd hver gang). Hun, som ikke kjenner stammespråket, ble møtt med tvil og skepsis. Barnevernets førstelinjetjeneste har definitivt litt å gå på i fht å møte bekymringsmeldinger fra folk flest, tror jeg.

[Najade]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Barnevernets førstelinjetjeneste har definitivt litt å gå på i fht å møte bekymringsmeldinger fra folk flest, tror jeg.

Det tror jeg også dessverre. Jeg har meldt en del i forbindelse med jobb, og to ganger anonymt. Begge gangene var det hendelser hvor jeg ikke kjente de involverte, men hvor jeg hadde observert bekymringsfulle hendelser i nabolaget. Da jeg sa de magiske ordene "jobber som sosionom" ble det en helt annen låt i saksbehandler.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

. Jeg har jobbet med denne typen saker, kan lovverket og dermed kjenner jeg stammespråket. Det var få kritiske spørsmål og jeg ble møtt på en veldig god måte, med alvor og ansvarstagen. (det har jeg opplevd hver gang). Hun, som ikke kjenner stammespråket, ble møtt med tvil og skepsis. Barnevernets førstelinjetjeneste har definitivt litt å gå på i fht å møte bekymringsmeldinger fra folk flest, tror jeg.

Kan du utdype dette litt? Hva legger du egentlig i «stammespråk»? Jeg har ikke sosialfaglig utdanning, men føler likevel at jeg ble møtt med alvor, respekt og gehør da jeg meldte bekymring for noen år siden. Jeg ble spurt om jeg ville stille til et møte, og det gjorde jeg, og jeg følte ikke på noe tidspunkt at jeg ble mistrodd. Det er selvsagt bare et datapunkt, men greit å nevne. Kanskje det hjalp å være akademiker. Hva vet jeg?

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Kanskje det hjalp å være akademiker. Hva vet jeg?

Ja, du skal se på det.

Jeg vet jo ikke nøyaktig hva hun andre sa, kanskje hun var usikker, redd for å si noe galt, underdrev, overdrev, hva vet jeg. Vi fortalte om det samme, men brukte sikkert litt ulike ord.

Jeg kjenner jo lovverket og vet at det er mange tiltak man kan ty til/det skal være skikkelig ille før man evt må overta omsorgen. Jeg husker ikke ordrett hva jeg sa, men jeg brukte nok ord som "behov for hjelpetiltak" og sånn, og det er jo stammespråk.