[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Ambivalensia, her.

Vi er jo ikke konstruert for å være lykkelige primært, men for å overleve. Det har vært ganske lurt å være litt engstelig, på vakt og oppmerksom på mulige farer (inkludert det å bli avvist av flokken). Det forklarer vel tendensen til å være litt negativ/skeptisk.

Tror ikke vi er så uenige, egentlig. Jeg er i alle fall helt på linje med deg ift å gi destruktive/uhensiktsmessige tankemønstre motstand. Det går godt an å trene seg til å gjenkjenne og utfordre negative tanker, kanskje nettopp ved å gjøre en realitetsvurdering av dem. Kunsten er vel å være litt bevisst på hva som er fruktbare tanker å forfølge og jobbe med, og hva man bør betrakte som bakgrunnsstøy. Når jeg snakker om livsløgner så tenker jeg på slike ting som å benekte/fortrenge at man har et alkoholproblem, at det er vold i familien, at foreldrekonflikten går utover barna, at man bruker over evne, osv.

Ja, jeg skjønner hva du mener med livsløgn. Jo mer indre støy ig ytre belastninger, jo mindre kapasitet har man til å deale med livsløgner og orke å ta innover hvordan f.eks en selv kan påvirke andres liv negativt. Det er en nødvendig beskyttelsesmekanisme der, så vi ikke blir tatt rotta på når vi ikke orker å se sannheten brutalt i øynene. Og derfor er jo dette med å endre uhensiktsmessig negative tankemønstre (ikke fjerne den frykten som skal beskytte oss) helt essensielt for å ha overskudd til å se noen brutale sannheter i øynene og f.eks endre egen adferd eller familiedynamikk til det beste for familien.