[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Min oppfatning er nok sterkt preget av forståelsen av at hele menneskeheten bare er et komma i et geologisk tidsperspektiv (en art som har oppstått relativt nylig, og som vil dø ut etter en stund), på det ene, bittelille sandkornet vi bor på, i universets store sandhaug av milliarder av sandkorn. I det perspektivet har jeg litt vanskelig for å se for meg at hva vi gjør mot hverandre her på denne mikroskopiske plassen, denne korte perioden, er så stort og viktig at det styres av en eller annen evig guddommelig kraft. Om det en kraft som styrer og driver det hele, som har sparket i gang hele universet, det er nå en ting, men at denne kraften skulle engasjere seg i om vi i løpet av dette millisekundet av evigheten, på denne prikken i universet, døper barna våre, går i forbønn for tenåringene våre, hvem som kriger mot hvem, om man dekker hodet eller spiser svinekjøtt, er for meg helt absurd.

Ja inkarnasjon er absurd. At denne kraften skulle åpenbare seg i historien er ikke logisk og gjør heller ikke krav på å være logisk. Jeg hadde aldri trodd om jeg skulle basert troen på logikk. Erfaringen av det å leve med Gud er derimot noe som ikke kan få meg til å slutte å tro selv om jeg hadde ønsket. Tro er mer "å bli grepet" enn noe jeg strekker meg mot. Høres nok fullstendig villt ut og også noe som ateister lett putter i en psykiatrisk diagnose, men det får heller være.

Fra evighet og til evighet er jo også noe et gudsbilde er basert på. "For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi eller som en nattevakt".

Hvem vi er og hva vi er her for er det ingen av oss som vet.