Tror du på djevelen?

[Milfrid]

Tror verken på Gud eller Djevelen. Men jeg tror på godt og vondt i mennesker.

[Kirsebær]

Jeg syns ikke det er rart at man tror på Gud men ikke Djevelen.
For svært mange er troen på Gud en slags trøst, støtte og et håp.
Det er ikke alltid ankret i en stor dose bibellære. Det har ofte ikke vært en nøysom vurdering i forkant.
Man trenger å tro på en god kraft. Trenger å tro st noen vet hva som er den riktige veien å gå. Man trenger sjeldent å tro på en ond kraft.

Selv tror jeg på godhet. Jeg tror at menneskesinnet opprinnelig er godt i den forstand at vi har samvittighet og kan skille rett fra galt. Og noen ganger putter jeg den godheten inn i en slags kristen Gud.
Når mennesket velger ondt, putter jeg det aldri i en Djevel.

Så, noen ganger tror jeg på mennesket, noen ganger folder jeg hender og ber. Noen ganger misliker jeg religion i sin helhet, andre ganger syns jeg det er selvsagt at folk trenger å tro på en kraft som er større enn dem selv. #forvirret

Så ja, full forståelse for at noen kan tro på en gud men ikke på en djevel.

[Madicken]

Jeg er agnostiker med et snev av barnetroen inntakt, men velger å være overbevist om at Djevelen ikke finnes. Han høres alt for kjip ut til å være sann.

[Guava]

Ondskap er jo kjipt, men veldig reelt for dem som blir rammet.
Om alt vondt stammer fra bare mennesket alene og er styrbart med fri vilje så er den iboende drivkraften veldig sterk og i enkelte tilfeller veldig urettferdig.
Veldig mye mennesker gjør er jo gjort med gode hensikter, men kan ramme veldig skjevt. Er det da resultat av en ond handling?
Spørsmål om det onde er ikke enkelt. For min del er det ikke sånn at det plasseres utenfor mennesket i en djevel, men djevel (eller det onde som jeg oftest kaller det) er en drivkraft som jeg ikke bare klarer å forankre i enkeltmennesker.

Jeg tror også "den/det" finnes i mellom.
I en del religioner kalles det kaoskrefter.



Det ondes problem tror jeg ikke vi kommer til bunns i gitt. Da hadde vi skapt overskrifter.

[Inagh]

Nå tror jeg hverken på Gud eller djevelen, men jeg er vokst opp i et kristent hjem og definerte meg som kristen i mange år, og da var vel mitt syn på djevelen ganske så sammenfallende med Guava sitt.

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Ja det gjør jeg, men ikke at djevelen er en skikkelse eller en person. Jeg tror heller ikke djevelen har horn og hale.
Jeg tror på djevelen som fenomen som representerer det som i verden er vondt. Dvs undertrykkende strukturer, overgrep, vold, krig, destruktive krefter, ja alt som bryter mennesker ned. Dvs djevel er nærmest synonym med det onde hos meg.

Når folk sier at de kun tror på det gode og fine så tenker jeg at de lever i en boble.

Hva djevelen/det onde pr def ER vet jeg ikke. Jeg er tross alt ikke Gud.

[Divine]

Jeg er ikke kristen, men tror på en guddom. Mitt syn sammenfaller også med Guava sitt.

[Polyanna]

Jeg tror hverken på noen gud eller noen djevel.

Djevelen snakkes det jo relativt håndfast om i gudstjenesten, i forsakelsen: "Jeg forsaker Djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen."

Men det er vel nokså vanlig og tenke på "djevelen" som symptom på ondskap nu til dags.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Det ondes problem tror jeg ikke vi kommer til bunns i gitt. Da hadde vi skapt overskrifter.

Noe skal de teoretiske teologene også ha å putle med.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Ondskap er jo kjipt, men veldig reelt for dem som blir rammet.
Om alt vondt stammer fra bare mennesket alene og er styrbart med fri vilje så er den iboende drivkraften veldig sterk og i enkelte tilfeller veldig urettferdig.
Veldig mye mennesker gjør er jo gjort med gode hensikter, men kan ramme veldig skjevt. Er det da resultat av en ond handling?
Spørsmål om det onde er ikke enkelt. For min del er det ikke sånn at det plasseres utenfor mennesket i en djevel, men djevel (eller det onde som jeg oftest kaller det) er en drivkraft som jeg ikke bare klarer å forankre i enkeltmennesker.

Mitt svar på det du har uthevet er at det enten skyldes dårlig vurderingsevne, eller et tilfelle av "shit happens", uheldige omstendigheter man ikke har kontroll over. Årsak og konsekvens.

Den iboende drivkraften (eller instinktet, om man vil) i mennesket kan være veldig sterk ja. Både den som styrer behovet for å berge seg selv og sine gener, og den som styrer behovet for å høre til i felleskapet. Det er nødvendige drivkrefter for at arten skal overleve. Og begge deler kan utløse ondskap. Den første, åpenbart, ved at man gir seg selv fordeler på bekostning av andre, den andre, ved forestillingen om "oss" og "de andre", indoktrinering og massesuggesjon. Samtidig kan begge drivkreftene føre til gode og kloke handlinger. Behovet for å berge oss selv har gitt innovasjon og utvikling som har bragt menneskeheten framover, og for å ikke utslette vår egen art, som vi heller ikke er tjent med, og for å få innpass i "flokken", har vi blitt utstyrt med empati og behov for å hjelpe andre, til og med på bekostning av oss selv, og behov for å knytte oss til andre individ, i form av venner eller partnere, det vi ser på som godhet.

De eneste jeg kan tenke på som styrt av en djevel eller ond kraft må være de som er rene sadister, som finner nytelse i å plage andre. Men der tror jeg heller det er snakk om psykisk sykdom, enten medfødt, i form av små defekter i hjernen, eller påført, på grunn av opplevelser tidligere i livet.

Dette er min personlige oppfatning.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Ondskap er jo kjipt, men veldig reelt for dem som blir rammet.
Om alt vondt stammer fra bare mennesket alene og er styrbart med fri vilje så er den iboende drivkraften veldig sterk og i enkelte tilfeller veldig urettferdig.
Veldig mye mennesker gjør er jo gjort med gode hensikter, men kan ramme veldig skjevt. Er det da resultat av en ond handling?
Spørsmål om det onde er ikke enkelt. For min del er det ikke sånn at det plasseres utenfor mennesket i en djevel, men djevel (eller det onde som jeg oftest kaller det) er en drivkraft som jeg ikke bare klarer å forankre i enkeltmennesker.

Jeg tror også "den/det" finnes i mellom.
I en del religioner kalles det kaoskrefter.



Det ondes problem tror jeg ikke vi kommer til bunns i gitt. Da hadde vi skapt overskrifter.

Jeg syns ikke det er vanskelig å tenke på både ondskap og godskap som noe som ikke er en klart definert enhet, og noe som vokser frem i mennesker basert på opplevelser, personlighet, erfaringer og reaksjonsmønstre. Det står ikke i noen kontrast, og jeg forstår ikke tanken på at ondskap og godhet skal være styrt/plantet/whatever av noe utenfra. Det er veldig lett å gå gjennom livet uten å tro på gud og djevelen.

Save
Save

[Harriet Vane]

Ondskap finnes, men den skyldes ting som kunne vært endret gjennom behandling, omsorg, empati eller forståelse.

Shit happens er en helt annen ting. Det er ikke ondskap å få sleng på bilen og smelle i en annen bil, liksom.

[Joika]

Tror ikke på noen ting.

[Bamsemums]

Tror verken på gud eller djevelen. Og om gud finnes, så har han gjort en djevelskt dårlig jobb.

[My]

Min oppfatning er nok sterkt preget av forståelsen av at hele menneskeheten bare er et komma i et geologisk tidsperspektiv (en art som har oppstått relativt nylig, og som vil dø ut etter en stund), på det ene, bittelille sandkornet vi bor på, i universets store sandhaug av milliarder av sandkorn. I det perspektivet har jeg litt vanskelig for å se for meg at hva vi gjør mot hverandre her på denne mikroskopiske plassen, denne korte perioden, er så stort og viktig at det styres av en eller annen evig guddommelig kraft. Om det en kraft som styrer og driver det hele, som har sparket i gang hele universet, det er nå en ting, men at denne kraften skulle engasjere seg i om vi i løpet av dette millisekundet av evigheten, på denne prikken i universet, døper barna våre, går i forbønn for tenåringene våre, hvem som kriger mot hvem, om man dekker hodet eller spiser svinekjøtt, er for meg helt absurd. Hva vi gjør og ikke gjør har virkelig ingen betydning i den store sammenhengen, for andre enn oss selv og de som eksisterer rundt oss akkurat her og nå. Så da får vi prøve å gjøre det så levelig vi kan, for oss selv og hverandre, den lille stunda vi er her.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg syns ikke det er vanskelig å tenke på både ondskap og godskap som noe som ikke er en klart definert enhet, og noe som vokser frem i mennesker basert på opplevelser, personlighet, erfaringer og reaksjonsmønstre. Det står ikke i noen kontrast, og jeg forstår ikke tanken på at ondskap og godhet skal være styrt/plantet/whatever av noe utenfra. Det er veldig lett å gå gjennom livet uten å tro på gud og djevelen.

Save
Save

Jeg har ikke veldig vanskelig for å forstå at man kan gå gjennom livet uten å tro på noe annet enn mennesket.

Jeg sliter med det fordi jeg opplever at mennesket ikke er alle tings mål og også at vi står i en større sammenheng.

Kan du utdype troen på godhet og ondskap som noe som er basert på personlighet? Tenker du at noen mennesker er født med mer onde tilbøyeligheter enn andre eller at alt har med opplevelser og erfaringer å gjøre?

[Harriet Vane]

Og nei, jeg tror ikke på hverken Gud eller djevel.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Min oppfatning er nok sterkt preget av forståelsen av at hele menneskeheten bare er et komma i et geologisk tidsperspektiv (en art som har oppstått relativt nylig, og som vil dø ut etter en stund), på det ene, bittelille sandkornet vi bor på, i universets store sandhaug av milliarder av sandkorn. I det perspektivet har jeg litt vanskelig for å se for meg at hva vi gjør mot hverandre her på denne mikroskopiske plassen, denne korte perioden, er så stort og viktig at det styres av en eller annen evig guddommelig kraft. Om det en kraft som styrer og driver det hele, som har sparket i gang hele universet, det er nå en ting, men at denne kraften skulle engasjere seg i om vi i løpet av dette millisekundet av evigheten, på denne prikken i universet, døper barna våre, går i forbønn for tenåringene våre, hvem som kriger mot hvem, om man dekker hodet eller spiser svinekjøtt, er for meg helt absurd.

Ja inkarnasjon er absurd. At denne kraften skulle åpenbare seg i historien er ikke logisk og gjør heller ikke krav på å være logisk. Jeg hadde aldri trodd om jeg skulle basert troen på logikk. Erfaringen av det å leve med Gud er derimot noe som ikke kan få meg til å slutte å tro selv om jeg hadde ønsket. Tro er mer "å bli grepet" enn noe jeg strekker meg mot. Høres nok fullstendig villt ut og også noe som ateister lett putter i en psykiatrisk diagnose, men det får heller være.

Fra evighet og til evighet er jo også noe et gudsbilde er basert på. "For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi eller som en nattevakt".

Hvem vi er og hva vi er her for er det ingen av oss som vet.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Kan du utdype troen på godhet og ondskap som noe som er basert på personlighet? Tenker du at noen mennesker er født med mer onde tilbøyeligheter enn andre eller at alt har med opplevelser og erfaringer å gjøre?

Jeg tror ikke på medfødte onde og gode egenskaper. Jeg tror på personlighetstrekk som hvis de blir møtt på en bestemt måte, kan gjøre at mennesker utvikler det ene eller det andre. Det er enormt mange ulike sammensetninger som gir ulikt utfall, og vår personligher er en av ingrediensene. Alle former for ytre påvirkning andre. Arv en tredje. Osv. osv.
Jeg tror også på en større sammenheng enn at mennesket er målet i seg selv, men den er mer økologisk og knyttet til jorda og universet, ikke en kraft utenfra. Når det er sagt, så mener jeg at vi ikke har noe mer enn den tida vi har på jorda, vi er en del av et kretsløp og vi skylder oss selv og dem rundt oss å gjøre det beste ut av det, samtidig som vi sørger for å gi fra oss noe bra til kommende generasjoner. Hadde jeg trodd på et bedre liv etter døden kunne vi jo egentlig bare utryddet oss selv, for det blir bedre etterpå uansett. Så i alle praktiske henseende så er mennesket vi er i dag målet for hver enkelt, og samspillet oss i mellom.

Alle disse ingrediensene tror jeg også henger sammen med om man blir religiøs eller ikke også. Simpelt eksempel (jeg vet at det kan være mer komplisert enn det, altså): Jeg begynner nesten alltid å grine når jeg hører (god) gospelmusikk. Jeg kan hikstegråte under gudstjenster der musikken er god, stemningen er god og man ser folk ha en glede i troen sin. Hadde jeg hatt mer anlegg (eller oppdragelse) til å bli religiøs, ser jeg at det veldig lett kan tolkes som en religiøs opplevelse. Men for meg er det ikke det. Det er bare øyeblikkets vakkerhet.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Ja inkarnasjon er absurd. At denne kraften skulle åpenbare seg i historien er ikke logisk og gjør heller ikke krav på å være logisk. Jeg hadde aldri trodd om jeg skulle basert troen på logikk. Erfaringen av det å leve med Gud er derimot noe som ikke kan få meg til å slutte å tro selv om jeg hadde ønsket. Tro er mer "å bli grepet" enn noe jeg strekker meg mot. Høres nok fullstendig villt ut og også noe som ateister lett putter i en psykiatrisk diagnose, men det får heller være.

Fra evighet og til evighet er jo også noe et gudsbilde er basert på. "For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi eller som en nattevakt".

Hvem vi er og hva vi er her for er det ingen av oss som vet.

Nettopp. Jeg er nok litt for opptatt av logikk til å tro på sånt. Der er vi nok bare skrudd sammen litt forskjellig. Jeg har ellers ingen behov for å diagnostisere troende. Jeg forstår det ikke, men godtar at det er slik det er for noen.

[vixen]

Nei. Tror ikke at det onde eller gode er styrt av noe slags ekstern kraft/Gud/ånd. Himmel, helvete, hellige ånd, frelse , dømme levende og døde er for meg absurde ideer.