[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Kanskje jeg tar feil, men lave skuldre og å inkludere ungene i det man gjør funker i hvertfall for meg.

Kan du gi meg et eksempel på hva du mener med å inkludere barnet i det du gjør? Jeg tror nemlig ikke jeg helt skjønner hva du tenker på.

Jeg skjønte allerede på første barseltreff at jeg var Helt Feil Sammensatt Mor. De andre mødrene elsket å utstyre seg med regnjakker og praktiske sko, og satte av sted opp åsen med barnevognene foran. Frisk og deilig luft for barna, og god trim for mødrene. Jeg stod måpende igjen på bunnen av bakken, og lurte på hva som skjedde med all kaferieringen jeg var blitt lovet i alle permisjonsrelaterte artikler jeg hadde lest på forhånd. Første gang min mann og jeg seriøst drøftet å få barn var da vi spiste frokost på Bølgen & Moi en lørdagsmorgen. Vi så alle de søte babyene som hang i puppen til mødrene mens de spiste god mat, og bestemte oss for at vi var modne for å ta et steg videre i familiestiftingen. Jeg skjønte ikke at puppehengingen kom til å gå over, og at hverdagen plutselig skulle bli så hektisk og alvorlig. Og at kaféfrokost i helgen kun var mulig før barna selv kunne gå. Heldigvis har jeg lært meg å sette pris på barneaktivitetene, og nyter det jo stort sett. Men altså, til tider synes jeg det er slitsomt.