[Garbella]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg gir beskjed der og da, enten til eget eller andres barn, dersom det skjer noe der og da. Jeg tar henne ikke til side for å snakke om noe som skjedde i sted, liksom. Dersom hun holder på å knerte til Jon eller Maren, så tar jeg det når det skjer. Det samme gjør jeg med Maren eller Jon, og det er det noen foreldre som reagerer på, for de mener at de, og bare de, skal irettesette egne barn. Jeg synes det er HELT greit at min datter blir irettesatt av andre, dersom hun gjør noe galt. Altfor mange tenker på oppdragelse som en privatsak, men det ser nå ut som om de som tenker slik har de rareste ungene også. Litt sosialisering kan da ikke skade.

Det å snakke til andres barn er viktig og jeg gjør det stadig vekk. Man kan ikke som voksen se eller høre på at barn f.eks plager eller slår andre eller at de ødelegger ting.. eller at de gjør noe hvor de kan skade seg selv.

Jeg må innrømme at jeg får hetta av en mamma på avdelingen til minsten.. Det er silkemyk stemme når hun spør om h*n vil gå hjem? Gjett hva ungen svarer..

Det er en del ting som bør gis som en beskjed og ikke som spørsmål...