Opprinnelig lagt inn av Pia, her.

Og der treffer du egentlig spikeren.. Den dårlige samvittigheten i forhold til egentid grunner nok egentlig i at det forventes av meg at jeg har den. Er jeg da en kald mor som forlater henne osv? Selvom jeg egentlig vil være en mor som lever et liv ved siden av også, er jeg nok ikke trygg nok til å stå for denne meningen enda. Det hjelper ikke at jeg får kommentarer som: Er hun bare 6 uker? Det er tøft av deg å la mannen sitte barnevakt allerede nå slik at du kan dra på 10 års reunion da! Selvom jeg vet innerst inne at det er dama som kom med denne uttalelsen som er på bærtur, så blir jeg jo litt ettertenksom. La mannen sitte barnevakt da, hva er det for noe å si. Samme dama mente forresten at barselhotell var bare dumt, det var jo såå deilig å få de dagene på sykehuset alene fra mannen.

Dårlig samvittighet må du bare slutte med å ha! Det kan ta litt tid å øve det inn, men det går etterhvert. Andre damer er som oftest veldig god på å gi dårlig samvittighet, men det må man bare heve seg over.

(Selv deler jeg ungene med pappaen 50-50, og har spesielt en "venninne" som ynder å gjennta at "det må bare være sååå forferdelig å ikke se ungene sine på en hel uke". Jeg svarer hver gang med at "neida, det går faktisk veldig bra. Jeg treffer de jo som oftest litt innimellom også." - men det vil hun visst ikke høre på...)