Mor vs. far

[Pia]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Grunnet en tåpelig og overaktiv samvittighet følte jeg at jeg burde være sammen med barnet hele tida. Det handlet ikke om at jeg mente at bare jeg kunne vite hva som var best for henne (tvert imot, egentlig), og ikke om å ikke våge å slippe kontrollen og ikke stole på andre. Jeg følte nok på et vis at det ble forventet av meg at jeg skulle ønske å være til stede 24 timer i døgnet. Det som bidro litt til denne følelsen, var nok en del diskusjoner i terminklubber av typen: "Har du vært borte fra halvtåringen ennå?" - med svar som "Nei, selvfølgelig ikke, hun er jo altfor liten - eller vent, jeg måtte visst gå etter posten en dag, så ja, jeg har vært borte."

Og der treffer du egentlig spikeren.. Den dårlige samvittigheten i forhold til egentid grunner nok egentlig i at det forventes av meg at jeg har den. Er jeg da en kald mor som forlater henne osv? Selvom jeg egentlig vil være en mor som lever et liv ved siden av også, er jeg nok ikke trygg nok til å stå for denne meningen enda. Det hjelper ikke at jeg får kommentarer som: Er hun bare 6 uker? Det er tøft av deg å la mannen sitte barnevakt allerede nå slik at du kan dra på 10 års reunion da! Selvom jeg vet innerst inne at det er dama som kom med denne uttalelsen som er på bærtur, så blir jeg jo litt ettertenksom. La mannen sitte barnevakt da, hva er det for noe å si. Samme dama mente forresten at barselhotell var bare dumt, det var jo såå deilig å få de dagene på sykehuset alene fra mannen.