Mor vs. far

[Skilpadda]

Du er fortsatt i unntakstilstand. Det går seg til etter hvert. Jeg tror det er et sunnhetstegn at du tenker på disse tingene, og savner å være deg selv sammen med venninner - men du trenger ikke være redd fordi du ikke greier å slappe av og "stikke fra" babyen nå, det er det mange som ikke kan, men som greier det helt fint noen måneder senere.

Det du beskriver, er høyst vanlig; far vil sannsynligvis ikke oppleve det samme som du gjør nå, men det betyr ikke at dere ikke er likestilte som foreldre. Kanskje du kommer til å bekymre deg mer over detaljer enn ham også senere, men det gjør da ikke noe. Det er vel egentlig bare en fordel å utfylle hverandre og bidra på litt forskjellige måter.

Jeg tror de fleste, også de mest likestilte, opplever at mor har/får en mer "dominerende" rolle de aller første månedene. Det henger vel sammen med mange ting - hormoner og amming er delforklaringer - og man kan fint vri dette etter hvert slik at foreldrene blir mer likestilte som omsorgspersoner. Men det er nok lurt å være bevisst på det, og gjøre en viss innsats for å overlate babyen til pappa ofte (og faktisk gjøre det, ikke henge over dem og mase).

[Bokormen]

Det går seg nok til skal du se.

Vi er også veldig likestilte, og det er ikke noe jeg sier fordi det er "riktig", det er bare veldig naturlig for oss. Jeg er ikke så veldig huslig hønemor av natur, og pappaen i huset ser det som en selvfølge å være tilstede for barna sine. Minsten på 9 mnd er nok mest avhengig av meg enda, men snuppelure på fem er minst like knyttet til pappaen sin, og har vært det lenge. Det jevner seg ut etter babystadiet.

[Pia]

Det er godt å lese svarene deres. Jeg vet det vel at det er sånn, men jeg var virkelig ikke forberedt på at jeg skulle bli så "mamma". Innlegget mitt er nok noe farget av at jeg sitter oppe med overvåken baby, mens kjære sover etter noen øl hos en kammerat. Jeg unner han det virkelig, men jeg unner meg selv det også. Nå har jeg allerede hatt noen alenekvelder, men de tynges litt av denne snikende dårlige samvittigheten.

[nam]

Du har nok rett i dine mistanker. Det er forskjell på oss. Menn og kvinner har kjønnsforskjeller. Det er bare ikke blitt forsket nok på, pga det store fokuset på likestilling.

Vi er født ulike.
Fra jentebabyer blir født søker de etter ansikter. Blikkontakt.
Guttebabyer blir fra fødselen av like gjerne fenget av objekter. Ikke mest blikkontakt.

Kvinnelige hjerner har en større aktivitet i hjernen som vises på plassen der empati holder til i hjernen. Kvinnelige hjerner har mere empati. Kvinner vil derfor ha lettere for å naturlig vise omsorg for små barn, enn det menn har. Ta en test selv, med en fremmed baby i et rom og så en og en kvinne i rommet, å se forskjellen på oppførselen i forhold til når det kun er en og en tilfeldig mann i rommet. Kvinnene er de som i klart flertall vil vise omsorg og entusiasme for den fremmede babyen, i forhold til de mennene som gjør det.

-Eller se bare på nettet her. Hvor mange millioner damer er det som logger seg på internett å prater i 100000timesvis om barns ve og vel? Spør om overhodet alt som kan omhandle barna, gir råd og trøster rundt seg.. I forhold til antall menn som bruker tid på det samme?
-Hvor mange menn er det som skriver flere A4-ark med beskrivelser til barnepassere, og som til enhver tid vet hva barna gjør, i forhold til kvinnene?
-Se bare hvor få kvinner som gir blaffen i småbarna sine, å gjerne stikker fra familien, i forhold til menn som faktisk gjør det.

Vi er forskjellige. Genetisk så er i hovedskap kvinnene skapt til denne oppgaven. Vi er designet slik at vi har egenskapene som er egnet til den.

Vi klarer å høre to forskjellige like ord samtidig med øreklokker, mens menn kun klarer å høre det ene. Dette fordi vi kvinner bruker begge hjernehalvdelene samtidig for å bearbeide informasjonen, mens menn bruker kun den ene til dette. Menn derimot har mye sterkere romfølelse, å er derfor god på bedømme avstander og samtidig ha treffsikkerhet. De har masse testosteron som gjør at de vil konkurrere for å fysisk hevde seg. Dette er egenskaper de er sterkere på enn oss. Fakta. Like fakta som at vi er sterkere på empati.

Det er noen kvinner som har hjerner som er mere lik menn sine, enn de fleste andre kvinner. De har hatt testosteronpåvirkning i løpet av tiden de var i livmoren. Det gjør at de er sterkere på menn sine egenskaper, og kansje svakere på kvinners egenskaper. Likedan er det noen menn som på noen områder, har kvinnelige hjerneegenskaper av andre årsaker. Men i all hovedsak så er disse forskjellene knyttet til kjønn.

Det er i hovedsak vi kvinner som er genetisk designet med de egenskapene som gjør at vi er sterke på å ta vare på barn. Som gjør oss veldig programmert til å automatisk vise omsorg, når noen trenger oss.

[torsk]

Opprinnelig lagt inn av Pia, her.

Hvorfor må jeg be mannen om å skifte bleie og kle på henne når jeg har dårlig tid og skal ut av huset? Ser han det bare ikke, eller er det fordi jeg er i permisjon og er mest vant til dette? Hvorfor klarer han å spontant dra til en kammerat, mens jeg må planlegge i den minste detalj og fortsatt lure på hva slags mor jeg er som forlater den lille jenta for egoistiske grunner? Hvorfor må jeg si ifra at jeg skal trene i kveld så du må være hjemme, mens han tar det for gitt?

Han har kanskje mentalt plassert hovedansvaret hos deg, og ser ut til å oppfatte sin rolle som "far hjelper til"? Altså at han ubevisst ser det som barnet som ditt hovedansvar og derfor lar det være din jobb å ha kontroll på bleieskift og planlegging, selv om han sikkert "stiller opp" når du ber han om det? At han tar det for gitt at han kan trene/stikke ut når som helst akkurat som da dere var uten barn syns jeg er rart.

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror de fleste, også de mest likestilte, opplever at mor har/får en mer "dominerende" rolle de aller første månedene. Det henger vel sammen med mange ting - hormoner og amming er delforklaringer - og man kan fint vri dette etter hvert slik at foreldrene blir mer likestilte som omsorgspersoner. Men det er nok lurt å være bevisst på det, og gjøre en viss innsats for å overlate babyen til pappa ofte (og faktisk gjøre det, ikke henge over dem og mase).

Jepp. Og kanskje en ide som gir deg mer egentid og samtidig gjør far mer selvstendig, er å ta noen venninnekvelder/dager (fint med helg) mens far og barn er for seg selv mer enn bare 2-3 timer (jeg aner jo ikke hvor mye far har vært alene med barnet, så jeg bare tipper på at han kanskje ikke har hatt så mange hele dager alene?).

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Det er noen kvinner som har hjerner som er mere lik menn sine, enn de fleste andre kvinner. De har hatt testosteronpåvirkning i løpet av tiden de var i livmoren. Det gjør at de er sterkere på menn sine egenskaper, og kansje svakere på kvinners egenskaper. Likedan er det noen menn som på noen områder, har kvinnelige hjerneegenskaper av andre årsaker. Men i all hovedsak så er disse forskjellene knyttet til kjønn.

Det er i hovedsak vi kvinner som er genetisk designet med de egenskapene som gjør at vi er sterke på å ta vare på barn. Som gjør oss veldig programmert til å automatisk vise omsorg, når noen trenger oss.

Hjernen er alene? Jeg savner ideen om kjønnsroller i utgreiingen om hjerneforskjellene på kjønnene. Jeg syns også du legger vel mye i forskjellene som forskningen indikerer, jeg har i hvert fall oppfattet det slik at det er tendenser, ikke kategoriske forskjeller når vi snakker om romfølelse, empati osv. Å bruke hjerneforskjeller som forklaring på at far ikke klarer å huske at det er lurt å skifte juniors 4 timer gamle bleie før hele familien legger ut på en lengre handletur, det syns jeg er skivebom.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Det er bare ikke blitt forsket nok på, pga det store fokuset på likestilling.

Sorry, nå måtte jeg bare: Det får da være måte på hva man skal beskylde likestillingen for.

Opprinnelig lagt inn av Zoë

Så mye du kunne om dette, nam!

Nam referer bare til ett program som gikk på NRK i forigårs. Og for å utdype litt: De testene de gjorde i det programmet beviser ikke at det er medfødte forskjeller på empati, den beviser bare at det enten er det, eller miljø, kultur, historie og oppdragelse.

Ellers til Pia: Jeg kjenner meg igjen i det du skriver og signerer Skilpadda helhjertet.

[nam]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Sorry, nå måtte jeg bare: Det får da være måte på hva man skal beskylde likestillingen for.

Hvor mye forskning er gjort på kjønnsforskjeller i Norge? Litt rart at kjønnsforskjeller overhodet ikke har kommet opp i debattene når det gjelder omsorg av barn, eller andre likestillingsområder. At det ikke kommer fram i det hele tatt. Fokuset på likestilling er veldig sterkt. Samtidig som det gies ikke fokus på at menn og kvinner er forskjellige. Menn og kvinner har områder de hovedsaklig er sterkere og svakere på, grunnet kjønn. Og merkelig nok sier ingen noe om det.

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Nam referer bare til ett program som gikk på NRK i forigårs. Og for å utdype litt: De testene de gjorde i det programmet beviser ikke at det er medfødte forskjeller på empati, den beviser bare at det enten er det, eller miljø, kultur, historie og oppdragelse.

Ellers til Pia: Jeg kjenner meg igjen i det du skriver og signerer Skilpadda helhjertet.

Så du vet at jeg bare til ett program. Det var jo spesielt.
Ja, jeg har sett forskerforsøket som ble vist på Nrk, og tidligere har jeg sett dokumentarer på Discovery om kjønnsforskjeller. Og som eksemplene jeg ga.. Det går faktisk an å tenke selv. Det er ikke da vanskelig å se at det er forskjell på damer og menn, spesielt når det kommer til omsorg.

Forskjellene på nyfødte barn viser at dette er kjønnsbaserte forskjeller. Som ikke er tillærte. Hjernescanninger er ny kunnskap, som viser uten tvil viser forskjellene med empati fysisk i menns og kvinners hjerner.

Av en eller annen grunn har altså vi kvinner egenskapene som gjør oss bedre egnet til å ta vare på små barn.
Enten du liker det, eller ei.




(Å nei, jeg sier ikke at dette derfor er kun kvinnenes ansvar. Eller at menn ikke gode omsorgspersoner. Men det er slik at kvinnene er de som plages med samvittigheten av å forlate barna. Kvinnene er laget slik. )

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Hvor mye forskning er gjort på kjønnsforskjeller i Norge? Litt rart at kjønnsforskjeller overhodet ikke har kommet opp i debattene når det gjelder omsorg av barn, eller andre likestillingsområder. At det ikke kommer fram i det hele tatt. Fokuset på likestilling er veldig sterkt. Samtidig som det gies ikke fokus på at menn og kvinner er forskjellige. Menn og kvinner har områder de hovedsaklig er sterkere og svakere på, grunnet kjønn. Og merkelig nok sier ingen noe om det.

For det første så trengs ikke slik forskning gjøres i Norge for at det skal være relevant. For det andre, hva vet du om hvor mye slik forskning som er gjort? For det tredje, forskjeller og likheter mellom menn og kvinner er en vesentlig del av likestillingsdebatten, så jeg er ikke helt sikker på hvilken debatt du har fulgt.

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Så du vet at jeg bare til ett program. Det var jo spesielt.

Nei, jeg vet ikke at det er det eneste programmet du har sett, men jeg vet at så godt som alt du skrev i det forrige innlegget ditt kom fra det programmet. Uten at du henviste til kilden du hadde det fra.

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Av en eller annen grunn har altså vi kvinner egenskapene som gjør oss bedre egnet til å ta vare på små barn.
Enten du liker det, eller ei.

Nå vet jeg ikke helt hvilke egenskaper du sikter til? Pupper som gjør at vi kan amme? Empati? Bruk av to hjernehalvdeler samtidig? Det er ekstremt vanskelig å "bevise" hva som er medfødt eller som en konsekvens av miljø, historie, kultur og oppdragelse. Men gi meg gjerne link til seriøse kilder som kan det.

[m|nken]

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Av en eller annen grunn har altså vi kvinner egenskapene som gjør oss bedre egnet til å ta vare på små barn.
Enten du liker det, eller ei.

Så det du sier her er egentlig at lesbiske kvinner er bedre egnet til og kunne få adoptere små barn enn homofile menn? Eller kvinnelige førskolelærere er bedre egnet til og jobbe i en barnehage enn mannlige førskolelærere, genetisk sett?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Det går faktisk an å tenke selv. Det er ikke da vanskelig å se at det er forskjell på damer og menn, spesielt når det kommer til omsorg.

Det går an å tenke selv ja. Litt logikk kan du forsøke en dag. Du må klare å skjønne at om man ser forskjell på hvordan menn og kvinner oppfører seg, så er det ikke automatisk en genetisk årsak.

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Forskjellene på nyfødte barn viser at dette er kjønnsbaserte forskjeller. Som ikke er tillærte. Hjernescanninger er ny kunnskap, som viser uten tvil viser forskjellene med empati fysisk i menns og kvinners hjerner.

Nei nå får du gi deg. Om man finner forskjeller i hjernene hos barn så er det et ikke kjent hva det har å si i praksis. Og man har aldri funnet ved hjerneskanning bevist at kvinner i utgangspunktet er mer empatiske enn menn. En hjerneskanning kan kun vise i hvilke områder hjernen er aktiv, den viser ikke følelser eller egenskaper.

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Av en eller annen grunn har altså vi kvinner egenskapene som gjør oss bedre egnet til å ta vare på små barn.
Enten du liker det, eller ei.

Enten du liker det eller ei, så er det ikke vist nei.

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

(Å nei, jeg sier ikke at dette derfor er kun kvinnenes ansvar. Eller at menn ikke gode omsorgspersoner. Men det er slik at kvinnene er de som plages med samvittigheten av å forlate barna. Kvinnene er laget slik. )

Nå er det flere i bare denne tråden som sier at de ikke hadde spesielt dårlig samvittighet når de forlot barna. Og jeg kjenner menn som har dårlig samvittighet og er hanefedre når de har hovedansvaret. Noen menn er laget sånn de også, akkurat som noen kvinner er det.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av torsk, her.

Jepp. Og kanskje en ide som gir deg mer egentid og samtidig gjør far mer selvstendig, er å ta noen venninnekvelder/dager (fint med helg) mens far og barn er for seg selv mer enn bare 2-3 timer (jeg aner jo ikke hvor mye far har vært alene med barnet, så jeg bare tipper på at han kanskje ikke har hatt så mange hele dager alene?).

Mannen min var veldig oppsatt på at jeg skulle komme meg ut og se film og gå på kafé og snakke med andre voksne og ikke "sitte hjemme og bli kjedelig", og det tror jeg er et godt råd til mange andre også. Dessuten hadde han f.eks. ansvaret for bading og kveldsstell stort sett hele det første året, siden jeg var hjemme med poden hele dagen og dette var på en måte det eneste det passet at han fikk hovedansvar for, og det ble en hyggelig greie for dem to. Og han skiftet nesten alle bleiene de første månedene; jeg brukte jo så mye tid på amming, så hvis faren skulle få noe særlig våkentid sammen med ham, måtte det bli under bleieskift (som jo er mye mer av en kosestund enn en ekkel plikt, spesielt på de helt små babyene).

Opprinnelig lagt inn av torsk, her.

Hjernen er alene? Jeg savner ideen om kjønnsroller i utgreiingen om hjerneforskjellene på kjønnene. Jeg syns også du legger vel mye i forskjellene som forskningen indikerer, jeg har i hvert fall oppfattet det slik at det er tendenser, ikke kategoriske forskjeller når vi snakker om romfølelse, empati osv. Å bruke hjerneforskjeller som forklaring på at far ikke klarer å huske at det er lurt å skifte juniors 4 timer gamle bleie før hele familien legger ut på en lengre handletur, det syns jeg er skivebom.

Enig igjen. Om det så skulle være statistiske tendenser til kjønnsforskjeller (som jeg jo tror selv også), så er ikke dette en forklaring for manglende bleieansvar som man bare skal slå seg til ro med. Kanskje fedre har en annen tilnærming og en annen holdning til babyer enn mødre har - det er for det første ikke noe problem, og det betyr for det andre ikke at de ikke er i stand til å ta seg av babyene. (Det er også store forskjeller fra én mamma til en annen når det gjelder hvor "hønemorete" og detaljstyrende de er, uten at dette behøver bety at den ene gjør det feil og den andre riktig.)

[safran]

Det er nå engang sånn at naturen forsøker å sikre overlevelse av arten, og i begynnelsen er det mor som er utstyrt med egenskaper som skal ivareta dette. Det utjevner seg mer etterhvert, tenker jeg. Det er du som er hjemme med barnet, mannen har ikke den samme kontakten og nærheten. Ennå.

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Menn og kvinner har områder de hovedsaklig er sterkere og svakere på, grunnet kjønn. Og merkelig nok sier ingen noe om det.

Joda, det er sagt endel om dette. Det er også gjort forsøk på dette i Norge, blant annet blant barn og ungdom. Og man har funnet forskjeller.

[Pia]

Opprinnelig lagt inn av torsk, her.

Han har kanskje mentalt plassert hovedansvaret hos deg, og ser ut til å oppfatte sin rolle som "far hjelper til"? Altså at han ubevisst ser det som barnet som ditt hovedansvar og derfor lar det være din jobb å ha kontroll på bleieskift og planlegging, selv om han sikkert "stiller opp" når du ber han om det? At han tar det for gitt at han kan trene/stikke ut når som helst akkurat som da dere var uten barn syns jeg er rart.

Jepp. Og kanskje en ide som gir deg mer egentid og samtidig gjør far mer selvstendig, er å ta noen venninnekvelder/dager (fint med helg) mens far og barn er for seg selv mer enn bare 2-3 timer (jeg aner jo ikke hvor mye far har vært alene med barnet, så jeg bare tipper på at han kanskje ikke har hatt så mange hele dager alene?).

Joda han har hatt en del tid med henne alene. Vi har hatt stor fokus på at han skal få alenetid med henne helt fra starten av, sånn at jeg også kan få litt egentid. Jeg har også vært veldig bevisst på å ikke rette på han når han gjør ting annerledes en meg, fordi jeg vet det var sårt for han når jeg kjente henne best. Det er vel derfor dette overrasker meg ekstra, jeg trodde jo vi gjorde det meste riktig for at vi skulle være foreldre på lik linje. Allikevel har vi altså falt litt i disse tradisjonelle kjønnsrollene. Det er nok sant som du sier at han ubevisst har gjort sin egen rolle til "hjelper", men det overrasker meg som sagt.

Jeg tror nok det er fordi det er jeg som er hjemme i permisjon og håper det utjevner seg etterhvert. Han er på alle måter en hengiven pappa, og jeg vet at han er like glad i henne som jeg er. Min egen pappa var minst like mye omsorgsperson fra fødselen av som mamma var. Det var han som sto opp om natten og tok alle bleieskift osv. Selvom han jobbet. Men som min kjære har sagt til meg helt fra starten av forholdet vårt, jeg er ikke faren din. :Pappajente:
Det skal jo egentlig bare mangle at jeg tar nattevåkningen når han jobber, men jeg skulle ønske han på eget initiativ tok alle bleieskift og legginger på kvelden. Eller er det for mye forlangt? Det er jo ikke det at det plager meg så mye å gjøre det, men det plager meg at han ikke gjør det. Eller han tar jo med glede like mye som meg på kveldene, men jeg må ofte be han gjøre det. :kravstor:

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Pia, her.

Det skal jo egentlig bare mangle at jeg tar nattevåkningen når han jobber, men jeg skulle ønske han på eget initiativ tok alle bleieskift og legginger på kvelden. Eller er det for mye forlangt? Det er jo ikke det at det plager meg så mye å gjøre det, men det plager meg at han ikke gjør det. Eller han tar jo med glede like mye som meg på kveldene, men jeg må ofte be han gjøre det. :kravstor:

Jeg sa i fra. "Jeg føler jeg driver med dette alene", sa jeg. Da sikta jeg ikke bare til bleieskiftene, men også til mine grublerier rundt når og hvordan vi skulle få dette inn i en rutine (vi har to barn). Jeg skjønte da at han følte at jeg hadde så voldsom kontroll på dette hele dagen og at han stolte min magefølelse, og ikke følte at han hadde så mye å bidra med når det gjaldt forslag, samt at han sjelden hadde peil på når det var på tide å skifte bleie med mindre jeg sa i fra hvor lenge det var siden sist (med mindre det var opplagt). Etter det har deltakelsen vært større.

Når det er sagt; da jeg begynte å jobbe sist (storesøster var7,5 mnd) ble det motsatt. Da var det jeg som spurte om hva hun hadde spist den dagen, når hun sist fikk ny bleie osv. Jeg tror ikke du skal hverken bekymre deg veldig eller kreve at han, som jobber og ikke er tilstedet hele dagen når du driver med babyting, skal være like oppdatert på dette. Jeg tror helt sikkert at dette vil snu litt når han skal ha permisjon.

Her i huset har jeg for øvrig aldri lagt fram klær når pappa skal kle på. (Imidlertid har jeg måttet svare på sms om hvor klærne er.... )

[torsk]

nam, hva er forresten kildene dine? Jeg har søkt litt nå, men har problemer med å finne gode kilder.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Du har nok rett i dine mistanker. Det er forskjell på oss. Menn og kvinner har kjønnsforskjeller. Det er bare ikke blitt forsket nok på, pga det store fokuset på likestilling.

Det er ikke riktig.

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Vier født ulike.
Fra jentebabyer blir født søker de etter ansikter. Blikkontakt.
Guttebabyer blir fra fødselen av like gjerne fenget av objekter. Ikke mest blikkontakt.

Kvinnelige hjerner har en større aktivitet i hjernen som vises på plassen der empati holder til i hjernen. Kvinnelige hjerner har mere empati. Kvinner vil derfor ha lettere for å naturlig vise omsorg for små barn, enn det menn har.

Man kan i høyden si at kvinner i vår kultur i vår tid viser mer empati enn menn. Å si kategorisk at kvinnelige hjerner har mere empati (for en måte å uttrykke seg på, en hjerne er ikke empatisk, et menneske kan vise empati) er ukorrekt og spekulativt.

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Ta en test selv, med en fremmed baby i et rom og så en og en kvinne i rommet, å se forskjellen på oppførselen i forhold til når det kun er en og en tilfeldig mann i rommet. Kvinnene er de som i klart flertall vil vise omsorg og entusiasme for den fremmede babyen, i forhold til de mennene som gjør det.

Dette ville da vise hvordan forskjellen i de kvinnene i akkurat det rommet reagerer og er _ikke_ et bevis på noe som helst av oppbygning av kvinnelige vs mannlige hjerner.

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

-Eller se bare på nettet her. Hvor mange millioner damer er det som logger seg på internett å prater i 100000timesvis om barns ve og vel? Spør om overhodet alt som kan omhandle barna, gir råd og trøster rundt seg.. I forhold til antall menn som bruker tid på det samme?
-Hvor mange menn er det som skriver flere A4-ark med beskrivelser til barnepassere, og som til enhver tid vet hva barna gjør, i forhold til kvinnene?
-Se bare hvor få kvinner som gir blaffen i småbarna sine, å gjerne stikker fra familien, i forhold til menn som faktisk gjør det.

Det viser hvordan det er nå, med den kulturen vi har vokst opp i.

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Vi er forskjellige. Genetisk så er i hovedskap kvinnene skapt til denne oppgaven. Vi er designet slik at vi har egenskapene som er egnet til den.

Kvinner er skapt til denne oppgaven. Det er menn også. Det er ingenting som tyder på at en mann som får en nyfødt baby ikke tar seg av den like bra som en kvinne.

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Vi klarer å høre to forskjellige like ord samtidig med øreklokker, mens menn kun klarer å høre det ene.

Nei, hva er det du sier her da? Er det noe du har testet ut selv, eller har du forlest deg på Illustrert vitenskap eller hva?

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Dette fordi vi kvinner bruker begge hjernehalvdelene samtidig for å bearbeide informasjonen, mens menn bruker kun den ene til dette. Menn derimot har mye sterkere romfølelse, å er derfor god på bedømme avstander og samtidig ha treffsikkerhet. De har masse testosteron som gjør at de vil konkurrere for å fysisk hevde seg. Dette er egenskaper de er sterkere på enn oss. Fakta. Like fakta som at vi er sterkere på empati.

Jeg tror ikke du skjønner forskjellen på hva som er fakta og hva som er populærvitenskaplige spekulasjoner jeg.

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Det er noen kvinner som har hjerner som er mere lik menn sine, enn de fleste andre kvinner. De har hatt testosteronpåvirkning i løpet av tiden de var i livmoren.

Eh? Påstår du at ikke alle fostre får testosteronpåvirkning i løpet av fostertiden? Hvor stor del av jentefostre får testosteronpåvirkning da? Har du noen tall på det?

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Det gjør at de er sterkere på menn sine egenskaper, og kansje svakere på kvinners egenskaper. Likedan er det noen menn som på noen områder, har kvinnelige hjerneegenskaper av andre årsaker. Men i all hovedsak så er disse forskjellene knyttet til kjønn.

Det er i hovedsak vi kvinner som er genetisk designet med de egenskapene som gjør at vi er sterke på å ta vare på barn. Som gjør oss veldig programmert til å automatisk vise omsorg, når noen trenger oss.

Kvinner viser da ikke automatisk mer omsorg enn menn. Det synes jeg er direkte fornærmende overfor menn å si.

Jeg får assosiasjoner til valgprogrammet til KrF på 50-tallet eller KKK eller noe. Det er et eller annet med den sammenblandingen av spekulasjoner som hun må ha plukket opp i et TV-program og sauset sammen til at det passer akkurat med hennes eget syn.

Jeg har mange venninner som hverken er mer omsorgsfulle, eller empatiske eller snillere eller dummere i matte eller flinkere til å høre flere ord i en øreklokke enn mennene de er sammen med. Og det er faktisk en erfaring det også, at man kan ikke putte kvinner og menn i hver sin bås på denne måten.

Jeg er derimot temmelig lei av at de mer tradisjonelle kvinnene skal på en måte forsvare seg og sitt levesett med at det er mer "naturlig" eller mer i takt med genetikken eller hva har du.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er derimot temmelig lei av at de mer tradisjonelle kvinnene skal på en måte forsvare seg og sitt levesett med at det er mer "naturlig" eller mer i takt med genetikken eller hva har du.

Jeg kjenner meg ellers ganske godt igjen i hovedinnlegget. For min del var det nok til dels et spørsmål om å ta meg til rette - å våge å si fra om at nå trengte jeg litt egentid. Grunnet en tåpelig og overaktiv samvittighet følte jeg at jeg burde være sammen med barnet hele tida. Det handlet ikke om at jeg mente at bare jeg kunne vite hva som var best for henne (tvert imot, egentlig), og ikke om å ikke våge å slippe kontrollen og ikke stole på andre. Jeg følte nok på et vis at det ble forventet av meg at jeg skulle ønske å være til stede 24 timer i døgnet. Det som bidro litt til denne følelsen, var nok en del diskusjoner i terminklubber av typen: "Har du vært borte fra halvtåringen ennå?" - med svar som "Nei, selvfølgelig ikke, hun er jo altfor liten - eller vent, jeg måtte visst gå etter posten en dag, så ja, jeg har vært borte."

[Pia]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Grunnet en tåpelig og overaktiv samvittighet følte jeg at jeg burde være sammen med barnet hele tida. Det handlet ikke om at jeg mente at bare jeg kunne vite hva som var best for henne (tvert imot, egentlig), og ikke om å ikke våge å slippe kontrollen og ikke stole på andre. Jeg følte nok på et vis at det ble forventet av meg at jeg skulle ønske å være til stede 24 timer i døgnet. Det som bidro litt til denne følelsen, var nok en del diskusjoner i terminklubber av typen: "Har du vært borte fra halvtåringen ennå?" - med svar som "Nei, selvfølgelig ikke, hun er jo altfor liten - eller vent, jeg måtte visst gå etter posten en dag, så ja, jeg har vært borte."

Og der treffer du egentlig spikeren.. Den dårlige samvittigheten i forhold til egentid grunner nok egentlig i at det forventes av meg at jeg har den. Er jeg da en kald mor som forlater henne osv? Selvom jeg egentlig vil være en mor som lever et liv ved siden av også, er jeg nok ikke trygg nok til å stå for denne meningen enda. Det hjelper ikke at jeg får kommentarer som: Er hun bare 6 uker? Det er tøft av deg å la mannen sitte barnevakt allerede nå slik at du kan dra på 10 års reunion da! Selvom jeg vet innerst inne at det er dama som kom med denne uttalelsen som er på bærtur, så blir jeg jo litt ettertenksom. La mannen sitte barnevakt da, hva er det for noe å si. Samme dama mente forresten at barselhotell var bare dumt, det var jo såå deilig å få de dagene på sykehuset alene fra mannen.

[D'Arcy]

Opprinnelig lagt inn av Pia, her.

Og der treffer du egentlig spikeren.. Den dårlige samvittigheten i forhold til egentid grunner nok egentlig i at det forventes av meg at jeg har den. Er jeg da en kald mor som forlater henne osv? Selvom jeg egentlig vil være en mor som lever et liv ved siden av også, er jeg nok ikke trygg nok til å stå for denne meningen enda. Det hjelper ikke at jeg får kommentarer som: Er hun bare 6 uker? Det er tøft av deg å la mannen sitte barnevakt allerede nå slik at du kan dra på 10 års reunion da! Selvom jeg vet innerst inne at det er dama som kom med denne uttalelsen som er på bærtur, så blir jeg jo litt ettertenksom. La mannen sitte barnevakt da, hva er det for noe å si. Samme dama mente forresten at barselhotell var bare dumt, det var jo såå deilig å få de dagene på sykehuset alene fra mannen.

La mannen sitte barnevakt..... Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg råller her. Er det mulig, liksom? Jeg var med en venninne en gang i byen. Hun hadde med sin 6 måneder gamle datter. Venninne skulle prøve klær, men ble så stresset av sutringen til babyen at hun gav opp. Så jeg foreslo at hun lot jenta være hjemme en ettermiddag mens vi tok en shopperundt. Nei, det gikk ikke for jenta kunne bli sulten. Og da måtte hun være hjemme med puppen. Men kanskje mannen kunne være med og passe på ungen utenfor butikken? Nevnte jeg her at det tar 2 minutter med bil fra sentrum til venninnes hjem?

Jeg rållet stille og tenkte: Som man reder - ligger man.

Opprinnelig lagt inn av Pia, her.

Og der treffer du egentlig spikeren.. Den dårlige samvittigheten i forhold til egentid grunner nok egentlig i at det forventes av meg at jeg har den. Er jeg da en kald mor som forlater henne osv? Selvom jeg egentlig vil være en mor som lever et liv ved siden av også, er jeg nok ikke trygg nok til å stå for denne meningen enda. Det hjelper ikke at jeg får kommentarer som: Er hun bare 6 uker? Det er tøft av deg å la mannen sitte barnevakt allerede nå slik at du kan dra på 10 års reunion da! Selvom jeg vet innerst inne at det er dama som kom med denne uttalelsen som er på bærtur, så blir jeg jo litt ettertenksom. La mannen sitte barnevakt da, hva er det for noe å si. Samme dama mente forresten at barselhotell var bare dumt, det var jo såå deilig å få de dagene på sykehuset alene fra mannen.

Dårlig samvittighet må du bare slutte med å ha! Det kan ta litt tid å øve det inn, men det går etterhvert. Andre damer er som oftest veldig god på å gi dårlig samvittighet, men det må man bare heve seg over.

(Selv deler jeg ungene med pappaen 50-50, og har spesielt en "venninne" som ynder å gjennta at "det må bare være sååå forferdelig å ikke se ungene sine på en hel uke". Jeg svarer hver gang med at "neida, det går faktisk veldig bra. Jeg treffer de jo som oftest litt innimellom også." - men det vil hun visst ikke høre på...)