Mor vs. far

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er derimot temmelig lei av at de mer tradisjonelle kvinnene skal på en måte forsvare seg og sitt levesett med at det er mer "naturlig" eller mer i takt med genetikken eller hva har du.

Jeg kjenner meg ellers ganske godt igjen i hovedinnlegget. For min del var det nok til dels et spørsmål om å ta meg til rette - å våge å si fra om at nå trengte jeg litt egentid. Grunnet en tåpelig og overaktiv samvittighet følte jeg at jeg burde være sammen med barnet hele tida. Det handlet ikke om at jeg mente at bare jeg kunne vite hva som var best for henne (tvert imot, egentlig), og ikke om å ikke våge å slippe kontrollen og ikke stole på andre. Jeg følte nok på et vis at det ble forventet av meg at jeg skulle ønske å være til stede 24 timer i døgnet. Det som bidro litt til denne følelsen, var nok en del diskusjoner i terminklubber av typen: "Har du vært borte fra halvtåringen ennå?" - med svar som "Nei, selvfølgelig ikke, hun er jo altfor liten - eller vent, jeg måtte visst gå etter posten en dag, så ja, jeg har vært borte."