Fast eiendom vs. flyktige verdier

[Toffskij]

I lys av matbudsjettråden: Synes du det er forskjell på å bruke penger på «fast eiendom» (hus inkl. interiør, vedlikehold og hage, hytte, bil, båt) enn på «flyktige gleder» (mat/drikke og klær utover basisbehovet, reiser, kulturopplevelser osv.)?

Er det mer legitimt å kjøpe et dyrt hus (når man kunne fått et bra et til halvparten også) enn å kjøpe en dyr kjole? Er det litt utsvevende å bruke 5000 pr. pers. på restaurant, men helt normalt å bruke 100 000 mer enn strengt nødvendig på ny bil? Hvis man uansett har pengene (og uansett ikke ville gitt mellomlegget til gode formål)?

[Ine]

Nei

[allium]

Jeg synes skillet går mellom fast eiendom og alt det andre du nevner. Pengene jeg har satt i huset mitt har jeg en sjanse til å få igjen. Alt det andre er forbruksvarer, og der ser jeg ingen forskjell.

Jeg tenker ikke på bil som fast eiendom, den faller i verdi ganske fort.

[Chanett]

Jeg vil helst bruke minst mulig på bil. For meg er det bare et fremkomstmiddal (som må ha god plass). Eiendom bruker jeg penger på uten å blunke, mat og basisklær også. Reiser planlegges godt, men det går en del der også.

[Candy Darling]

Snakker du moralsk sett? Selvsagt ikke. Snakker du om økonomisk sans er det så klart litt forskjell på om man investerer i objekter som stiger i verdi og forbigående lykke.

[Nessie]

Tja.
For meg er hus og hytte ting vi skal ha i årevis, kanskje resten av livet! Og da synes jeg det er litt greit å få tak i / bygge noe som man vet er bra. Klær for min del er noe jeg fort blir lei av, og jeg bruker nok sjelden en kjole 5 år på rad liksom. Og da synes jeg det er lik så greit å investere i en kjole som kanskje ikke koster ei halv månedslønn liksom.

Men sånn alt i alt føler jeg at både jeg og mannen er nøkterne ift pengebruk. Vi kjøper ikke det billigste kanskje, men heller ikke det dyreste. Jeg er ikke så opptatt av kjente merker og trendy saker, som kanskje koster 2000 mer bare pga navnet.

Å bruke 10 000 kr på en restaurant en kveld, bare meg og mannen, vel, det er ganske utenkelig. Eller. Hadde jeg hatt horribelt mye penger så kanskje, men sånn som øknomien er i dag så ville vi aldri ha prioritert det. SÅ mye gir ikke et måltid ute meg.

[Finni]

Har en penger står en fritt til å bruke dem. Om en har mulighet og lyst bruke 5000,- pr pers på resturant så er det flott for resturanten

Jeg er ikke typen som ville gjort det, tror jeg. Men ser ingenting galt med det.
Selv bruker jeg mer på fasteiendom, som kan stige i verdi, enn forbruksvarer. Kjøper jo endel kvalitetsklær, mer nå enn før siden økonomien tilltter det, me ner veldig glad i salg og gode kløp.

Egentlig synes jeg det er fint om de som har mye penger ikke bare sylter dem ne, men bruker dem slik at e er i sirkulasjon = arbeidsplasser.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Snakker du moralsk sett? Selvsagt ikke.

Ja, jeg snakker vel i grunnen moralsk sett. Eller prøver å utforske en litt ullen magefølelse. Jeg synes bare folk unnskylder seg så mye mer for å bruke noen tusen mer enn «nødvendig» på mat eller klær enn de gjør for å bruke 100 000 mer enn «nødvendig» på bil eller mange millioner mer enn «nødvendig» på hus eller hytte. Noe jeg synes er litt snodig.

[Candy Darling]

Jeg synes personlig moral er sterkt oppskrytt. Ens egen ulne retningslinjer om hva som skal være riktig og galt får verden mer i trøbbel enn noe annet.

[Bokormen]

Mannen her har lyst på større hus (og mer gjeld), jeg liker å ha litt penger til å spise ute av og til, reise på turer, kjøpe dyr og deilig kaffe osv osv. Det rare er at jeg egentlig er mest fornuftig av oss sånn økonomisk, men han har vokst opp i en familie med nok penger til "jatakk, begge deler", jeg tror det spiller inn en del.

[Toffskij]

Ja, det er absolutt ikke min egen moralske magefølelse vi snakker om her (jeg spiser, drikker og reiser bort pengene mine med lett hjerte og uten å unnskylde meg), den ulne magefølelsen gikk ut på at det kanskje var mange som hadde et slikt skille.

[Bokormen]

Det kan nok godt hende. Jeg er ikke så opptatt av huset egentlig, jeg kunne gjerne hatt et finere og større et, men vil ikke ofre noe for å få det slik. For meg virker det trist å måtte snu på hver krone for å få råd til "ordentlige ting."

[D'Arcy]

Jeg ser klart hva du snakker om. Jeg opplever stadig at mennesker kjøper (eller leier) for langt mer enn de strengt tatt kanskje har råd til, og ingen sier noe på det. For hus må man jo ha. Og så er det fullt legitimt å prøve å skjære mat-, kles- og feriebudsjett til et absolutt minimum. Mens man kanskje hadde spart tusenlapper på å bo noen kilometer unna, eller noen kvadrat mindre

[Polyanna]

Her er jeg på linje med Scarlettah: Flyktig forbruk er uøkonomisk, men selvsagt ikke umoralsk (så lenge man bruker egne penger og ikke kredittkort man ikke kan betale for, selvsagt). Men siden jeg dypest sett er meget økonomisk anlagt, så sliter jeg med å være orntli' uøkonomisk, og bruke "for mye" penger på flyktige ting, som ikke gir varig økonomisk verdi.

For meg er forresten bil definitivt i kategorien "flyktig", og jeg sliter enda mer med å skulle "sløse" bort penger på noe som gir meg så lite som bil, enn på noe jeg finner så stor glede ved som mat eller vin. Altså utover det som man nøkternt sett "trenger" i en bil, da. "200 000 for større motor?? Er du rusk?"


Forhold til penger sitter dypt i oss, tror jeg. :bondeslekt:

[Toffskij]

Mens jeg har vokst opp i en ødeland-bohem-familie.

[Polyanna]

Det jeg dog syns er veldig umoralsk, er å bruke andres penger (kredittkort eller annet) og virkelig ikke ha skrupler ved at man ikke kan betale. Leste et intervju med mannen til Shabana Rehman, og han var sånn "det er så kjipt at hun fikk så masse tyn for at hun ikke kunne betale regningene sine, og særlig at folk skrev om at vi ikke betalte for bryllupet vårt, og sånn. Og ærlig talt, hehe, man har jo ikke LEVD uten å ha litt uhåndterlig kredittkortgjeld, vel?!"

Ja, for drømmebryllupet MÅ man jo ha, om man kan betale for det, eller om man må stjele det.

Det irriterer meg intenst.


Men er selvsagt langt utenfor trådens tema.

[Fadese]

Jeg anser ikke det ene som mer legalt enn det andre selv, men jeg kan fort komme med en forsvarstale hvis svigerforeldre eller min far får nyss i hva vi har brukt på restaurant eller hva vinen vi serverer koster eller hva det måtte være. Det jeg vet de vil anse som unødvendig eller "luksus".
Vi kommer begge fra typiske arbeiderfamilier der nøkternhet er fremholdte verdier. Når de spør hva restaurantbesøket på bryllupsdagen kostet, føler jeg at de gjør en vurdering av om vi har har opptrått økonomisk OG moralsk forsvarlig. Det er ikke sikkert det er tilfelle, men jeg føler det sånn. Og selv om de ikke har noe med vår økonomi, så kjennes det litt ubehagelig. Og jeg hadde ikke følt det sånn om vi hadde svidd av 100 000 på drenering og veranda. Tvert i mot, da kunne jeg gjerne diskutert kostnadene med dem. Pussig det der.

Men det gjelder som sagt foreldre og svigerforeldre, ikke andre personer.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Snakker du moralsk sett? Selvsagt ikke. Snakker du om økonomisk sans er det så klart litt forskjell på om man investerer i objekter som stiger i verdi og forbigående lykke.

Signerer denne.

[Olympia]

Jeg merker at veldig mange har et slikt skille. Det ser ut til å provosere mange at vi velger å bo i en liten leilighet (75kvm) og at vi prioriterer ferie, restaurantbesøk og bufferkonto fremfor å kjøpe større plass. Det hintes og spørres og gnåles om når vi endelig skal flytte til noe større, og jeg merker at folk faktisk irriterer seg når vi informerer om at vi ikke skal flytte mer, med mindre det skjer helt ekstraordinære ting. (Les: Lottogevinst på langt over 2 millioner)

Jeg får i hvert fall inntrykk at mange synes vi sløser bort penger som vi kunne brukt til oh-hellige-store-bolig.

[slaraffen]

Det er jo ikke akkurat super økonomi å bygge seg over hodet heller?
Her har bolig blitt et statussymbol som mange er villige til å betale mellom fire og seks millioner for. Og det er fremdeles fullt mulig å kjøpe hus til et par millioner med bra standard.

Folk er vel forskjellige? Vi prioriterer en romsligere hverdag foran et fantastisk hus (selv om jeg egentlig synes huset vårt er helt supert).