Hvite løgner - hva er det egentlig og er det greit?

[Katta]

En hvit løgn er slik jeg har forstått det at man drar en liten usannhet for å unngå en kinkig situasjon sosialt sett. "Ser jeg tykk ut i den kjolen her"? "Nei, kjære, du er kjempefin i den". Men hvor store kan løgnene være og fortsatt være hvite? Er det alltid greit å dra en liten løgn eller halvsannhet som strengt tatt ikke får noen konsekvenser for å unngå ubehaget med en sosialt vanskelig avgjørelse? Eller er det aldri greit?

[Neket]

Jeg tenker som deg. Jeg tenker det må være noe som ikke betyr så mye, og som ikke går negativt utover noen (kanskje med unntak av et litt uheldig valg av antrekk).

"Den var jo på salg" syns jeg er en grei hvit løgn.

[Divine]

Jeg liker ikke løgner. Ikke hvite heller. OK, noen ganger må man for ikke å være en ubehøvlet dampveivals kanskje pynte litt på sannheten. Men jeg ønsker å forholde meg til en verden der folk er ærlige mot hverandre.

For eksempel: Jeg spør en bekjent om hun vil være med på kino/kafé. Hun sier hun ikke kan på grunn av årsak x, y og z. Jeg spør igjen og igjen og igjen. Hun kan fortsatt ikke. Jeg ønsker da faktisk å tro at vedkommende faktisk er opptatt, og ikke at årsak y, y og z er løgner hun drar fordi hun egentlig ikke vil møte meg. Vil hun ikke møte meg, mener jeg at hun bør si det. "Sorry, men jeg orker ikke å gå ut på hverdager" eller "Jeg liker ikke å gå på kino med deg, for du vil alltid sitte så langt bak og dessuten bråker du for mye med popcornbøtta" er jo ikke koselige ting å høre, akkurat, men jeg foretrekker det nå læll. Da slipper jeg å bli holdt for narr og hun slipper å stadig vekk få slike ubehagelige henvendelser fra meg.

[Maverick]

I'm with Divine.

Man kan fint være diplomatisk uten å lyve.

[Kreps-77]

Opprinnelig lagt inn av Neket, her.

Jeg tenker det må være noe som ikke betyr så mye, og som ikke går negativt utover noen (kanskje med unntak av et litt uheldig valg av antrekk).

Jeg er enig i dette.

Selv blir jeg så provosert av løgn, at jeg kan ikke komme på noe som gjør meg mer irritert/sint. Jeg synes det er respektløst overfor den som bli utsatt for det.

[tiddelibom]

Jeg tenker at man må se an mottakeren litt. Spør hun fordi hun vil ha et ærlig svar, eller vil hun jattes med? De finnes jo også, de siste der.
Jeg synes hvite løgner er ok. Men at det kan være vanskelig å finne ut når de skifter farge.

[Katta]

Men er det en hvit løgn å finne opp en unnskyldning for at man ikke kommer når sannheten er at man ikke har lyst eller at det er en annen årsak man ikke har så lyst til å si noe om eller man tror ikke er god nok?

[Kreps-77]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men er det en hvit løgn å finne opp en unnskyldning for at man ikke kommer når sannheten er at man ikke har lyst eller at det er en annen årsak man ikke har så lyst til å si noe om eller man tror ikke er god nok?

Jeg synes det er løgn, og den er ikke hvit for meg.

[tiddelibom]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men er det en hvit løgn å finne opp en unnskyldning for at man ikke kommer når sannheten er at man ikke har lyst eller at det er en annen årsak man ikke har så lyst til å si noe om eller man tror ikke er god nok?

Nei, da synes jeg det er bedre å si at man ikke kan, uten å si noe mer. Så unngår man å juge.

[Madicken]

Jeg synes det er vanskelig å vite hvor overgangen mellom å jatte med og å fare med hvite løgner går. Jeg befinner meg nok litt i grenselandet av og til.

[Skilpadda]

Jeg tror jeg ville kalle det en "hvit" løgn dersom løgnen handlet om noe som ikke er veldig viktig for den man lyver overfor. Eller dersom alternativet er å åpne opp en stor problemstilling som ikke er relevant i det hele tatt. For eksempel at man sier "vi kan ikke komme fordi mannen min har blitt forkjølet" i stedet for "vi kan ikke komme fordi mannen min har fått et angstanfall trigget av en opplevelse på trikken hjem i dag, og ikke klarer å se mennesker rundt seg uten å skrike høyt". Altså, i den sammenhengen kunne man jo like godt sagt "mannen min er ikke helt bra", som ikke ville vært løgn - men da risikerer man at folk spør medlidende hva som feiler ham, og så må man enten lyve i neste omgang, si "det har jeg ikke lyst til å si", som virker unødvendig surt, eller fortelle hele historien, noe sikkert hverken mannen eller den som spør egentlig vil sette pris på.

[Appelsin]

Jeg liker ikke løgner uansett, og ønsker ikke at f.eks. mannen min skal drive med sånt mot meg. Det gjelder også "den var på salg" og hva han mener om klærne mine.

Når det gjelder besøk og man ikke har lyst av en eller annen grunn, vil jeg si at det ofte går an å si ting på en grei måte som gjør at man ikke sårer de det gjelder. Hvis det overhodet ikke er mulig, kan det jo være at .. det er bedre å si noe diffust om at man ikke har anledning eller ikke kan.

[Skilpadda]

Og det klassiske eksempelet med å "jatte" i stedet for å si ærlig hva man mener om folks hårfrisyre, kjole eller navn på sitt nye barn, det kommer vel også i klassen "hvit løgn" for meg. Jeg synes ikke det er noe umoralsk i å late som om man liker denslags uvesentligheter bedre enn man gjør.

[Filifjonka]

Jeg kan også se for meg mange situasjoner der det er greit å slippe full ærlighet og åpenhet, både for ens egen del og mottakerens. Det regner jeg ikke som løgn, bare som å, eh, tilpasse sannheten litt. Som for eksempel i eksempelet til Skilpadda.

Jeg trenger ikke si at jeg syns noen har valgt stygge navn til barna sine eller at de ikke kledde den nye sveisen spesielt godt.

[Tjorven]

Jeg juger svært lite.

MEN; i går fortalte jeg sønnen min at den mikroskopiske biten med grønt som hadde sneket seg på kyllingbiten hans var krydder. I virkeligheten var det spinat. Han går med på å spise krydder, men ikke grønnsaker og jeg orket ikke tørke bort de 10 små bitene med spinat som fremdeles hang igjen på kyllingen hans. Spinat setter forøvrig smak på maten, og kan kanskje derfor kalles et krydder? Så sånne ting lyver jeg om.

Hvis noen spør om et plagg er fint, og jeg egentlig ikke synes det, så skryter jeg heller av noe annet ved plagget. For eksempel fargen eller snittet. På konkret spørsmål som "Er dette fint til meg?" så svarer jeg ærlig.

[Myria]

Jeg vlle være forsiktig med å si at et alltid eller aldri er greit med hvite løgner, men jeg mener at de i mange tilfeller fungerer litt på samme måte som høflighet, som smøring i det sosiale maskineriet. Jeg tenker at grensen går der hvor løgnen kan føre til negative konsevenser for den andre. Jeg mener det også ville være vanskelig å forholde seg til andre uten en del hvte løgner. Tenk dere at man til enhver tid skulle si sannheten, jeg tror det ganske fort ville blitt ubehagelig og skapt mye dårlig stemning.

[Tallulah]

Jeg kan komme med hvite løgner hvis det er for å beskytte noen, for eksempel som i eksempelet til Skilpadda, eller om den som spør vil bli veldig såret av et ærlig svar. Jeg prøver å ikke lyve for å redde meg selv ut av kinkige situasjoner. Uten at jeg skal påstå at det aldri har skjedd.

Som Divine vil jeg forholde meg til at folk forteller sannheten, og orker ikke gå rundt og lese alternative betydninger inn i alt folk forteller meg.

[star]

Jeg kommer nok veldig ofte med hvite løgner, men da for å skjerme meg selv ved at jeg ikke orker alle spørsmålene jeg vil få hvis jeg sier sannheten. Altså av typen "Jeg har det bra" hvis noen spør meg hvordan jeg har det. Der ser jeg at skilpadda har formulert det på en litt bedre måte enn jeg har ja.
Men hvis noen spør meg om jeg vil gå på kino og jeg ikke orker, så sier jeg det. Samme med kjolespørsmål, sier det jeg mener. Tror jeg da hvertfall.

[celebelen]

Jeg vil også kalle det en hvit løgn om man prøver å ikke ødelegge en overraskelse. "Jeg har vært ute med en venninne" i stedet for "Jeg har planlagt overraskelsesfesten vi skal ha for deg på lørdag", for eksempel.

Må innrømme at jeg tok noen sånne da jeg tok kjøretimer i hemmelighet.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Og det klassiske eksempelet med å "jatte" i stedet for å si ærlig hva man mener om folks hårfrisyre, kjole eller navn på sitt nye barn, det kommer vel også i klassen "hvit løgn" for meg. Jeg synes ikke det er noe umoralsk i å late som om man liker denslags uvesentligheter bedre enn man gjør.

Jeg gjør også det, fordi jeg aldri ville orket å gå inn i en diskusjon om sånne ting, og fordi jeg tror ikke folk egentlig lurer så veldig på hva jeg ærlig mener om sånne ting, men bare spør for å få bekreftelse.

Også unnlater jeg å spørre andre om sånt. Hvis jeg er i tvil selv så ser jeg som regel teit ut og trenger ingen andre til å bekrefte det liksom.