Når dine foreldre/svigerforeldre blir gamle

[Go\jenta]

Føler du deg forpliktet til å hjelpe\følge dem opp?

Tenker du at det de har investert i deg\ikke investert i deg og din familie påvirker hvor mye du kommer til å engasjere deg på deres gamle dager?

Eller føler du deg forpliktet uansett, siden det er familien din?

[Tove]

Jeg føler meg slettes ikke forpliktet, men jeg skal selvfølgelig gjøre alt jeg kan for mine. Jeg kunne tenke meg å bygge på litt, slik at jeg har mulighet for en liten leilighet her, slik at de eventuelt kan bo der. Vil hjelpe så mye jeg kan.

Vanskelig spørsmål.
Jeg vet jammen ikke - jeg er opptatt av hvordan mormor har det, for hun har alltid vært den nærmeste for meg, men vet ikke helt med mamma...
Hun har ikke akkurat ofret livet sitt for oss for å si det sånn, og jeg blir litt "som man reder ligger man" på en måte. Høres nok litt kynisk ut, men sånn føler jeg det akkurat nå.
Kan hende det forandrer seg, for hun har begynt å vise litt mer interesse for oss nå, så mulig det går seg til

[Ole Brumm]

Ja nei vetikke, det kommer helt ann på og heldigvis er det enda lenge til. Å flytte tilbake til hjemstedet for å ta meg av mine foreldre ser jeg på som rimelig uaktuelt. At de evt flytter til oss, det virker også litt rart. Det får jeg ta når den tid kommer. Å ta deg av svigerforeldrene det ser jeg litt rart på det og, blir litt vanskelig å sette seg inn i situasjonen siden vi bor langt fra hverandre og der er absolutt ingen fremtidsplaner om å flytte dit de bor. (Heller ikke de til oss.)

Konklusjon: Detta har jeg ikke tenkt på, så jeg legger tankene på hylla noen (ti)år.

[Go\jenta]

Jeg føler meg ikke forpliktet til å stille opp uansett, men tenker faktisk at folk høster litt av det de har sådd i livet.

Mamma har stilt opp for oss i tykt og tynt i alle år, og engasjerer seg mye for barnebarna. Jeg kommer til å stille opp alt jeg kan for henne når hun blir gammel og trengende.

Svigerforeldrene mine har engasjert seg svært lite i barna våre, og vi ser de nesten aldri. Da den mellomste jenta mi var 3,5 år, skjønte hun ikke at svigerfar var bestefaren hennes! Det gav meg et lite sjokk..... Derimot har de stilt opp enormt mye for en annen i familien, så jeg forventer faktisk at vedkommende skal stille opp for dem.
Vi kommer seff til å være der, men ikke ta noe hovedansvar.

[løve70]

Jeg vil så absolutt se det som naturlig at jeg hjelper/stiller opp for min mor når det engang, forhåpentligvis om veldig lenge, blir behov for det. Min far døde dessverre for ikke så lenge siden

Det samme gjelder svigers. Vi vil selvsagt stille opp for dem også.

Både mine foreldre og svigers har alltid stillet opp for oss, så da er det helt naturlig å hjelpe dem når det trengs.

[Føniks]

Jeg kommer definitivt til å ta vare på min mor så godt jeg kan. Hun bruker masse tid og stiller opp for oss på alle måter, og jeg vil helt klart gi igjen. Men jeg føler meg ikke forpliktet, det er en naturlig følge av at hun har gitt oss så mye.

Mine svigerforeldre kommer jeg ikke til å bruke mye energi på, de har aldri prioritert oss på noen måte og ei heller sine andre barn. Så de kan nok fort bli sittende alene vil jeg tro. For meg handler det om å ta og gi. Hvis mannen ønsker å bruke tid på de, så må han jo gjerne gjøre det, men jeg kommer nok ikke til å bidra mye. Mulig jeg er ego, men det får så være.

[nolo]

Jeg ser for meg at jeg kommer til å gjøre det jeg kan for å ta vare på foreldrene mine når de blir hjelpetrengende. Det er helt naturlig for meg, med de foreldrene jeg har.

[Angelique]

Jeg vet at jeg kommer til å ta vare på og hjelpe min mor det jeg kan.Bådde min søster og jeg kommer til å stille opp for henne.

Svigerforeldrene er døde, men da svigerfar levde, hjalp vi han det vi kunne og med det han hadde behov for.
Han ble enkemann bare tre år før han døde og døde selv for to år siden selv.

Siden han mistet den ene armen i en arbeidsulykke på 70-tallet hadde han behov for litt hjelp innimellom.

[LilleRosin]

Jeg signerer nolo. Mamma vil aldri bli alene, og det vil alltid være noen som sørger for at hun har det bra. Det samme gjelder svigerforeldrene mine.

Nå avhenger jo grad av støtte og nærhet om man er fysisk nær. Jeg slutter ikke i jobb og flytter ørti mil for å pleie familien i mange år. Men jeg vil hjelpe så mye det er praktisk mulig. Verken mamma eller svigerforeldrene mine forlanger noe mer.

[Pebbles]

Våre foreldre og svigerforeldre stiller opp for oss og hjelper oss ukentlig med barnepass og annet praktisk, så det er en selvfølge å stille opp for dem når de trenger det.

Jeg synes du reiser en viktig problemstilling.
Kan man leve som selvsentrerte egoister som kun meler sin egen kake OG forvente å få hjelp fra dem man selv aldri har stillt opp for når man blir gammel?

Vi er jo innprentet med at man skal stille opp for de svake i samfunnet - barn, syke og gamle. Og det vil kanskje utløse samvittighetskvaler å ikke stille opp for et egosentrert menneske når det er gammelt (og sannsynligvis fortsatt egosentrert...). Men jeg tenker nok at man høster som man sår. Man får tilbake det man sender ut. Og jeg synes slett ikke at verken personen selv eller samfunnet rundt har noen rett til å fordømme mennesker som ikke stiller opp for familiens gamle om de ikke selv har stillt opp for barn og barnebarn i årene før.

Innimellom hører man folk si at det er så mange på gamle-og sykehjemmene som ikke får besøk.
Umiddelbart tenker jeg at det er trist. Og det er det selvfølgelig. Og noen av disse gamle er sikkert snille og gode, men har selvsentrerte barn som ikke gidder å komme. Samtidig tenker jeg at sannsynligheten er temmelig stor for at det befinner seg en anseelig andel familietyranner, sutrepaver, krenkende personligheter og egoister blant disse ensomme gamle.

[emm]

For meg er det en selvfølge at vi stiller opp for foreldrene mine og svigermor når de blir gamle og trenger hjelp.

[Go\jenta]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Vi er jo innprentet med at man skal stille opp for de svake i samfunnet - barn, syke og gamle. Og det vil kanskje utløse samvittighetskvaler å ikke stille opp for et egosentrert menneske når det er gammelt (og sannsynligvis fortsatt egosentrert...). Men jeg tenker nok at man høster som man sår. Man får tilbake det man sender ut. Og jeg synes slett ikke at verken personen selv eller samfunnet rundt har noen rett til å fordømme mennesker som ikke stiller opp for familiens gamle om de ikke selv har stillt opp for barn og barnebarn i årene før.

Innimellom hører man folk si at det er så mange på gamle-og sykehjemmene som ikke får besøk.
Umiddelbart tenker jeg at det er trist. Og det er det selvfølgelig. Og noen av disse gamle er sikkert snille og gode, men har selvsentrerte barn som ikke gidder å komme. Samtidig tenker jeg at sannsynligheten er temmelig stor for at det befinner seg en anseelig andel familietyranner, sutrepaver, krenkende personligheter og egoister blant disse ensomme gamle.

Signerer denne!

[tink]

Ja, jeg vil stille opp for både foreldre og sivgerforeldre - innenfor en viss grad av fornuft.

Mamma truer med å gjøre en skriftlig, bindende avtale om at hun skal sendes på institusjon når vi ikke orker mer. Jeg kommer ikke til å ofre helse og eget liv for å hindre at de får hjelp utenfra. Men ser det som en selvfølge å hjelpe til med det jeg kan stille opp med. Besøk, samtaler, ordne små og store praktiske ting som blir tyngre når en blir eldre.

Det er fryktelig vondt å se mine egne besteforeldre som alltid har vært sterke og spreke, og alltid stilt opp for oss andre i familien. Den ene er nå bortimot bortskjemt av egne barn, og innser ikke at de nå trenger mer hjelp utenfra fordi en av mine foreldre og h*s søsken stiller opp i svært stor grad. Hadde jeg bodd i samme by, ville jeg stilt opp i større grad enn jeg gjør nå. Tatt dem med ut på handletur, kommet for å hjelpe til med rydding/vasking.

Jeg ønsker å stille opp fordi min familie alltid har stilt opp for meg: som man reder ligger man. Samme med svigerfamilien, men der vil jeg kreve at sambo og hans søsken tar hovedkontrollen. De bestemmer, men jeg stiller altså gjerne opp med hva jeg enn kan bidra med.

Når det gjelder eldre på hjem uten besøk så finnes det mange ulike forklaringer. Alt fra mangel på nære pårørende og lang psykisk historie (har bodd på institusjon store deler av livet) til egoistiske pårørende, pårørende som ikke føler de har noen grunn til å gi noe tilbake eller pårørende som bor helt andre steder i landet.

[Maz]

Jeg er jo der mht mine foreldre og ja det er en selvfølge for meg, innen rimelighetens grenser.

Å hjelpe noen so motsetter seg alt av hjelp er veldig nedbrytende.

[Maverick]

Ja, foreldrene mine fortjener absolutt kjærlige og omtenksomme barn når de blir gamle. Det har egentlig ingenting med hvordan de har behandlet og hjulpet meg, men veldig mye med hvordan de tar seg av sine egne foreldre. What goes around comes around.

[Skilpadda]

Forpliktet blir et litt rart ord for meg. Jeg er veldig glad i foreldrene mine (og svigerforeldrene mine), og ønsker å behandle dem godt og vise omsorg når de får behov for det - og det henger vel på en måte sammen med hvor mye de har "investert" i meg og mitt, men sammenhengen går ikke direkte fra deres "investering" til mitt ønske om å yte omsorg. Sammenhengen er i begge ender det at vi er glade i hverandre og i at man passer på og følger opp (og setter pris på å være sammen med) dem man er glad i.

Med slektninger man har et mer anstrengt forhold til, kan sikkert pliktfølelsen spille sterkere inn enn det jeg føler at den gjør akkurat her for meg. Jeg ville nok følt meg forpliktet til å stille opp for dem om forholdet oss imellom hadde vært mindre harmonisk også. Jeg synes man har en viss forpliktelse til å ta vare på familien sin litt uavhengig av hvor "snille" de aktuelle familiemedlemmene har vært (det er klart det finnes tilfeller der man bør kunne kutte ut familien med god samvittighet, men de er heldigvis få). Men det er klart at ønsket om at de skal ha det godt og at man skal tilbringe "kvalitetstid" sammen vil være mindre sterkt om man ikke egentlig liker dem så godt.

[syllan]

Jeg føler overhodet ingen plikt til å ta meg av verken foreldrene mine eller svigerforeldrene mine.
Mamma å pappa er jeg så vannvittig glad i å di er der alltid for oss så sant di kan, så di vil jeg hjelpe så godt jeg kan(uten å føle at det er en plikt) Jeg er bare glad for å kunne hjelpe

svigermor bor i sverige å vi har minimal kontakt med henne.. så der føler jeg ikke at jeg har noe å tilby..
Svigerfar derimot kommer vi nok til å hjelpe når han trenger det
(fordi om han faktisk aldri har gjort noe for å stille opp for oss..)

[Jinx]

Ja så absolutt. Nå jobber jeg i hjemmesykepleien, og er nok en del preget av det. Nesten alle unnskylder barna sine med at:" De har jo så mye, jobber og har 2/3 barn" For meg er det bare en unnskyldning. I vår familie besøker vi de eldste ofte. Besteforeldrene min har 4 barn,11 barn og 3 oldebarn. Hver eneste dag er det folk innom. De lager store middager hver dag, for de aner ikke hvor mange som er der til middag den dagen. Og har vi ikke vært der på et par uker ringer hun og lurer på om alt er bra.

Det fins så mange ensomme eldre, og det verste er at de som er mest ensomme har ofte både barn og barnebarn. Jeg syns det er trist at man ikke prioriterere sine foreldre eller besteforeldre....

[tink]

Opprinnelig lagt inn av Jinx, her.

Ja så absolutt. Nå jobber jeg i hjemmesykepleien, og er nok en del preget av det. Nesten alle unnskylder barna sine med at:" De har jo så mye, jobber og har 2/3 barn" For meg er det bare en unnskyldning. I vår familie besøker vi de eldste ofte. Besteforeldrene min har 4 barn,11 barn og 3 oldebarn. Hver eneste dag er det folk innom. De lager store middager hver dag, for de aner ikke hvor mange som er der til middag den dagen. Og har vi ikke vært der på et par uker ringer hun og lurer på om alt er bra.

Det fins så mange ensomme eldre, og det verste er at de som er mest ensomme har ofte både barn og barnebarn. Jeg syns det er trist at man ikke prioriterere sine foreldre eller besteforeldre....

Jeg er nok veldig preget av at jeg for tida bor langt unna nærmeste familie. Nå er besøkene til oldeforeldre en del av "pliktløypa" vi må gjennom i løpet av ei kort helg eller uke i hjembyen. De gamle setter nok stor pris på at vi stikker innom og lager liv, men vi blir aldri lenge nok, og det er jo aaalt for lenge til neste gang. Det som kunne vært et hyggelig besøk med småprat om livet blir stressende og en slags drakamp mellom forventninger som ikke blir innfridd.

Hadde vi bodd i samme by, ville nok besøkene vært hyppigere. Men med full jobb og barn, innser jeg at kapasiteten til full service er mindre enn den var da jeg var skoleelev/student.