Mor vs. far

Pia · 08-12-07, 01:44

Min Kjære og jeg har alltid vært enige om full likestilling i foreldrerollen. Med dette mener jeg at barna skal ha to likeverdig foreldre, mor er på ingen måte overordnet far. (Min venninne mener hun har lest at barn egentlig ikke trenger en farsfigur før 5 års alderen. )

Vi har nå vært foreldre i litt over 3 måneder. Hvorfor er det sånn at det bare er jeg som lider av konstante bekymringer og/eller dårlig samvittighet? Jeg bekymrer meg for om dronningen blir for lite stimulert, eller kanskje overstimulert? Er jeg dårlig mor som allerede har hatt barnevakt to netter, eller er det bra hun får et nært forhold til besteforeldre allerede nå? Jeg glemte D-vitamindråpene noen dager, har jeg gjort slik at hjernen hennes ikke utvikles på best mulig måte? Osv, osv. Hvorfor må jeg be mannen om å skifte bleie og kle på henne når jeg har dårlig tid og skal ut av huset? Ser han det bare ikke, eller er det fordi jeg er i permisjon og er mest vant til dette? Hvorfor klarer han å spontant dra til en kammerat, mens jeg må planlegge i den minste detalj og fortsatt lure på hva slags mor jeg er som forlater den lille jenta for egoistiske grunner? Hvorfor må jeg si ifra at jeg skal trene i kveld så du må være hjemme, mens han tar det for gitt? Noen ganger for jeg inntrykk av at jeg er et monster som lever et eget liv før hun er fyllt 2 år. Eller er jeg egentlig bare en sunn mor? :svett: Jeg forguder min datter over alt, men jeg savner å diskutere verdensproblemer med mine venninner over en flaske vin eller to.

Er det sånn morsrollen er? Vil far oppleve det samme når det er hans tid til å ha permisjon? Er dette vanlig, eller er vi ikke så likestillte som vi trodde?

Det skal sies at jeg er ganske trygg på min egen morsrolle sånn egentlig, men lurer i blant når jeg leser om disse som ikke har forlatt huset de første 6 månedene. Og hvorfor er far så avslappet?

08-12-07, 01:44	#1
Pia Princess Skids and Scars Medlem siden: Oct 2006 Innlegg: 2.758 Blogginnlegg: 50	Mor vs. far Min Kjære og jeg har alltid vært enige om full likestilling i foreldrerollen. Med dette mener jeg at barna skal ha to likeverdig foreldre, mor er på ingen måte overordnet far. (Min venninne mener hun har lest at barn egentlig ikke trenger en farsfigur før 5 års alderen. ) Vi har nå vært foreldre i litt over 3 måneder. Hvorfor er det sånn at det bare er jeg som lider av konstante bekymringer og/eller dårlig samvittighet? Jeg bekymrer meg for om dronningen blir for lite stimulert, eller kanskje overstimulert? Er jeg dårlig mor som allerede har hatt barnevakt to netter, eller er det bra hun får et nært forhold til besteforeldre allerede nå? Jeg glemte D-vitamindråpene noen dager, har jeg gjort slik at hjernen hennes ikke utvikles på best mulig måte? Osv, osv. Hvorfor må jeg be mannen om å skifte bleie og kle på henne når jeg har dårlig tid og skal ut av huset? Ser han det bare ikke, eller er det fordi jeg er i permisjon og er mest vant til dette? Hvorfor klarer han å spontant dra til en kammerat, mens jeg må planlegge i den minste detalj og fortsatt lure på hva slags mor jeg er som forlater den lille jenta for egoistiske grunner? Hvorfor må jeg si ifra at jeg skal trene i kveld så du må være hjemme, mens han tar det for gitt? Noen ganger for jeg inntrykk av at jeg er et monster som lever et eget liv før hun er fyllt 2 år. Eller er jeg egentlig bare en sunn mor? :svett: Jeg forguder min datter over alt, men jeg savner å diskutere verdensproblemer med mine venninner over en flaske vin eller to. Er det sånn morsrollen er? Vil far oppleve det samme når det er hans tid til å ha permisjon? Er dette vanlig, eller er vi ikke så likestillte som vi trodde? Det skal sies at jeg er ganske trygg på min egen morsrolle sånn egentlig, men lurer i blant når jeg leser om disse som ikke har forlatt huset de første 6 månedene. Og hvorfor er far så avslappet?