"Cubus-barn"

[Che]

Sånn uten at det egentlig har så mye med saken å gjøre, reagerer jeg vel mest på de som til enhver tid prater om at de har så dårlig råd (og som ut fra jobb og inntekt nok har det) som kjøper barneklær "over evne" - det forstår jeg ikke.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Sånn uten at det egentlig har så mye med saken å gjøre, reagerer jeg vel mest på de som til enhver tid prater om at de har så dårlig råd (og som ut fra jobb og inntekt nok har det) som kjøper barneklær "over evne" - det forstår jeg ikke.

I min oppvekst var det ofte barn av mindre bemidlede familier som var raskest ute med det nyeste innen moteklær. Jeg har en viss forståelse for det, selv om det ikke er direkte lurt.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Da er løsningen å oppdra barn til å ikke mobbe, ikke å droppe merkeklær. Dropper man merkeklær så dukker det bare opp en annen parameter å mobbe etter. Kjøpekarusell og klær og denslags har virkelig ikke mye med mobbing og dens eksistens å gjøre altså. Det er kun et symptom, ikke en årsak.

Ja, det handler om manglende forståelse og aksept for annerledeshet, samme hva denne måtte bestå i. Foreldre som sparker oppover bidrar også negativt i den forstand.

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Sånn uten at det egentlig har så mye med saken å gjøre, reagerer jeg vel mest på de som til enhver tid prater om at de har så dårlig råd (og som ut fra jobb og inntekt nok har det) som kjøper barneklær "over evne" - det forstår jeg ikke.

Enig. Og noen ganger har de objektivt sett en ganske pen bruttoinntekt

[Chablis]

Opprinnelig lagt inn av vestlandsfanden, her.

Det er da for svingende ikke det dette dreier seg om! Ingen har sagt at du ikke skal kjøpe Merce, hytte eller merkeklær fordi mindre bemidlede ikke har mulighet til det.

Det dreier seg om det harde faktum at mange (ja!) barn blir utstøtt og mobbet fordi de ikke får være med på kjøpekarusselen.

Kutter man ut merkeklær så finner de noe annet å mobbe for. Vil man mobbe noen , så finner man alltid på noe å mobbe for også.

[Che]

Jeg har vært med i en et forum for hovedfagsstudenter innen ulike fagområder da jeg studerte - der var det sosiologene som mente at dette var på grensa til en opplest sannhet - at de "fattige" kjøpte dyre mobiltelefoner etc. Jeg husker jeg ble innmari provosert av dette da jeg studerte.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg for min del er lei av at det skal være så innmari likt laveste fellesnevner når det kommer til ting som kan kjøpes for penger jeg. Det er forskjeller på alt hele tiden. Skal man la være å reise på fin ferie på sommeren fordi nabobarna ikke kommer på sånn ferie og dermed kan føle seg fattige? Skal man kvitte seg md hytta fordi en i klassen ikke har hytte og dermed vil føle seg fattig? Skal alle kjøre Fiat fordi det er flere familier i klassen som ikke har råd til Mercedes?

Ikke pokker heller. Jeg kjøper det jeg vil til ungene mine for mine egne penger. Det har så langt ikke forårsaket en eneste kommentar til noen ever at mine unger får noe ikke alle andre får. De er nemlig ikke oppdratt til å blære. Og ikke er de oppdratt til å misunne de som har ting mine unger bare kan se langt etter heller.

Den dagen hele klassen avstår fra å ha selskap i konfirmasjonen fordi min sønn ikke har slekt å invitere så skal jeg si at han ikke får ha svær tv og ps3 og tre datamaskiner. Inntil da så kan han ha akkurat hva han vil uansett hva andre har råd til. Skal det være likhet så skal det nemlig for svingende være likhet også. På alt.

Jeg synes jeg har lest dette i ganske mange diskusjoner nå.

Jeg synes det er helt greit om de dropper å lage mors- og farsdagskort på skolen i solidaritet med dem som ikke har mor eller far. Jeg synes det er helt greit å kjøpe noe de fleste kan ha råd til. Jeg synes det generelt er greit å tenke på at valgene jeg tar kan ha en virkning på andre, og at jeg lar kunnskapen om virkningene påvirke valgene.

Å ha en generell bevissthet om at om jeg kjøper diamantring til jenta mi på 11 år, så er jeg med på å drive forbrukskarusellen enda litt oppover.

Og jeg tror barn har så inderlig godt av å ønske seg noe. Å ikke ha alt. Det er jo stadig tråder om at man ikke vet hva man skal gi til toåringen eller fireåringen. Ringer det ikke en bjelle når barn allerede i den alderen har alt de trenger, alt man komme på at de kanskje trenger og alt man kan komme på at de har glede av. Jeg ser det selv - hva skal vi kjøpe til snart-to-åringen? Svaret vårt blir ingenting. Han trenger virkelig ikke og har ikke glede av enda flere ting.

Dette er en generell holdning. Kjøpekarusellen er så voldsom, og vi oppdrar en generasjon hvor mange er vant til å ha alt det beste og nyeste, ofte uten å anstrenge seg overhodet. Er det slike barn vi vil ha?

Oslo78, barn kan godt ønske seg noe selvom de har for eksempel dyre klær. Noe de med lite penger kanskje har, men det er aldri stuereint å foreslå solidarisk tankegang da. Solidarisk tankegang er gjerne noe som dreier seg om at de med mye penger skal la være å bruke dem, mens de med andre ressurser ikke trenger tenke på de som ikke har.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Sonja Sockersöt, her.

Man kan være uenig i valg og prioriteringer og likevel respektere at andre gjør det slik.

Hva betyr "respektere" i denne settingen? Må jeg for eksempel "respektere" at naboen syns det er helt greit å kaste all søpla si samfengt i restavfallet uten å kildesortere? Fordi det er hans valg, og han prioriterer å gjøre det slik? Eller kan jeg aller nådigst (eller skulle jeg skrevet "med respekt å melde" ) få lov til å si at jeg finner det fullstendig idiotisk, og at jeg mener han definitivt burde tenke seg litt mer om? Eller sparker jeg da nedover? Eller oppover? Eller bortover?

[Katta]

Jeg synes at dette med klær, utstyr og kjøpepress hos barn og unge like mye er et spørsmål om at det er så snevert hva som godtas som kult som at det nødvendigvis er så dyre ting. Jeg synes faktisk det bare er marginalt bedre om man MÅ ha en lue fra HM for å være in som at det pushes jakker til flere tusen kroner. Jeg skjønner at det er et problem for flere å gi barna det som "kreves" når det er dyrt, men det er et like stort problem at man må ha noe i form av ting for å få lov til å være med.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg er ikke enig. :kaste brannfakkel: Jeg syns det er utrolig mye verre å sparke nedover enn oppover. Alltid. "Blæææhæææ! Dere er så fattige at dere ikke kan kjøpe dere skikkelige klær." mener jeg er mye verre enn "Å betale flere tusen kroner bare for et merke, er rett og slett idioti.". Ikke minst fordi jeg oppriktig syns at det viktige med klær og andre ting, bør være hvor nyttig og holdbar tingen er, ikke hvem som har produsert klærne/tingen.

Vi snakker om unger her. På hvilken måte er det bedre for et barn å bli mobbet for at mor kjøper dyre klær til deg enn å bli mobbet for at mor kjøper billige klær?

[oslo78]

Smilefjes: Jeg er nok grunnleggende uenig med deg når det gjelder bruk av penger. Jeg er nok grunnleggende uenig med de fleste i landet egentlig, så det er nok meg som er rar, ikke deg.

Bill. mrk: Har telefon fra 2003, tenker ikke å bytte den ut før den ikke virker lenger, har ikke flatskjermtv, bruker 500 kr i året på klær til meg selv (max), osv. Jeg er relativt anitmaterialistisk og mener Norge er på vei helt feil vei med et voldsomt fokus på "kjøp av lykke". Vi har et vanlig hus, en vanlig (dog 10 år gammel) bil, reiser på vanlige ferier (men i den billigere delen av skalaen), osv, så vi er ikke bohemer. Vi tror bare at kjøpekarusellen ikke er så sunn og prøver å holde igjen på de punktene det er gjennomførbart.

Jeg er ikke enig med dem som tror man kan oppdra barn fra å være opptatt av merkeklær og statussymboler. Jeg tror barn og ungdom alle steder måler hverandre ut fra ytre faktorer som klær, utseende, ferdigheter og rangerer hverandre ut fra det. Det varierer nok fra sted, gruppe og klasse hva som blir vektlagt, men jeg har vanskelig for å tro at dyre klær aldri har noe å si for hvor man befinner seg i det sosiale hierarkiet.

Så er spørsmålet hvilket ansvar vi som voksne har for å dempe presset og minske ulikhetene. Jeg har ingen løsning, men tenker at man kan veksle mellom dyrt og billig, arveklær og selvlagde klær. Reparere klær som blir ødelagt. Kjøpe diskrete merkeklær og generelt bevisstgjøre barn på verdien av penger (selv om man har mye).

Om man må ha noe for å få bli med er jeg helt enig i at det er et problem. Jeg tror ikke løsningen da er å fjerne tingen, man må fikse holdningen.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Om man må ha noe for å få bli med er jeg helt enig i at det er et problem. Jeg tror ikke løsningen da er å fjerne tingen, man må fikse holdningen.

Men hvordan fikser man holdningen til en innvandrergutt med fem søsken hvor mor handler alt på loppemarked som ser at alle rundt ham har merkeklær, dyre biler, hytter og reiser på ferier til steder han bare kan drømme om. Han blir kanskje ikke direkte mobbet, men det gjør noe med en aldri å være i nærheten av å få det alle andre har.

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg synes at dette med klær, utstyr og kjøpepress hos barn og unge like mye er et spørsmål om at det er så snevert hva som godtas som kult som at det nødvendigvis er så dyre ting. Jeg synes faktisk det bare er marginalt bedre om man MÅ ha en lue fra HM for å være in som at det pushes jakker til flere tusen kroner. Jeg skjønner at det er et problem for flere å gi barna det som "kreves" når det er dyrt, men det er et like stort problem at man må ha noe i form av ting for å få lov til å være med.

Det synes jeg er et godt poeng, nettopp at det lett blir så viktig å ha de "riktige" tingene for å føle seg med, og at det som er "riktig" er så utrolig snevert. Uavhengig av prislapp.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Vi snakker om unger her. På hvilken måte er det bedre for et barn å bli mobbet for at mor kjøper dyre klær til deg enn å bli mobbet for at mor kjøper billige klær?

Jeg syns det er bedre å lære barn at det er dumt å kjøpe dyre merkeklær bare pga merket, enn å lære barna at de som kjøper Cubus-klær er fattigfolk. Det beste er selvsagt å la ungene gjøre sine egne erfaringer.

Selv har jeg ingen interesse av påstå til ungene at klær på noen som helst vis skaper folk. Det er så fjernt for meg, at jeg kan ikke få sagt det.

[Drømmedama]

Cubusklær gjør ikke barna likere, det finnes jo mange andre sosiale/økonomiske markører enn klær. Jeg kjenner f.eks 13-åringer med loppis-sykkel til 75 kroner, jeg kjenner 13-åringer med el-sykkel til 18000 kroner. Noen barn har langrennsutstyr, slalomutstyr og snowboard. Andre barn har bare rompeakebrett når det er skidag på skolen.
Min 13-årige datter danser ballett. Hun satser skikkelig, det koster henne mange timers trening per uke, det koster oss foreldre rundt 30 000 kroner i året. Hun går gjerne i klær fra Cubus.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg syns det er bedre å lære barn at det er dumt å kjøpe dyre merkeklær bare pga merket, enn å lære barna at de som kjøper Cubus-klær er fattigfolk. Det beste er selvsagt å la ungene gjøre sine egne erfaringer.

At det er bedre å lære ungene fornuftig valg av klær enn å lære dem mobbing av andre, er det vel ikke så vanskelig å være enig i.

Det du derimot sier under, er at det er bedre å mobbe noen fordi de har mye penger enn fordi de har lite, og det er virkelig noe ganske annet.

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg er ikke enig. :kaste brannfakkel: Jeg syns det er utrolig mye verre å sparke nedover enn oppover. Alltid. "Blæææhæææ! Dere er så fattige at dere ikke kan kjøpe dere skikkelige klær." mener jeg er mye verre enn "Å betale flere tusen kroner bare for et merke, er rett og slett idioti.". Ikke minst fordi jeg oppriktig syns at det viktige med klær og andre ting, bør være hvor nyttig og holdbar tingen er, ikke hvem som har produsert klærne/tingen.

[emin]

Jeg har heldigvis ikke merket noe på denslags her hjemme enda. 10-åringen og venninnene er klesinteressert, men det går på stil og ikke på merke. Kjedebutikklær er heldigvis akseptert.