Folk som ikke liker dyr ...

[Floksa]

En ting er at man ikke ønsker seg egen hund feks og er redd hester. Men folk som ikke liker dyr på generelt basis skremmer meg fordi jeg ikke kan forestille meg at man har empati overhode når man ikke liker et levende vesen.

Men det er ikke sånn ikke sant? Folk som ikke liker dyr er også snille og greie mennesker ja? Og når de ikke sier nååååååt til en liten hundevalp så er det ikke fordi de ikke synes den er søt, men fordi de..... fordi de..... ja.....

[Kirsebær]

Folk som generelt ikke liker dyr liker egentlig ikke møkk. Eller er redde. Eller syns de er krevende.
Folk som ikke liker dyr liker ikke kommunikasjonsvansker. (Og kanskje sjansen er større for at de heller ikke liker små barn?)
Men de oppfører seg gjerne greit mot både dyr og barn likevel.

Jeg tror det er grunnen. Jeg liker dyr i teorien, men i praksis blir jeg litt muggen av dem. De lukter og skjønner ikke hva jeg sier og skremmer ungen min.
Men jeg ser jo at de er søte.

[Luftslottet]

Jeg er en av dem som ikke liker dyr. Altså, de er helt greie, jeg har ikke noe ønske om å utsette dem for grusomheter, men jeg har heller ikke noen trang til å være sammen med dem. Både jeg og andre oppfatter meg som et empatisk menneske.

På seg selv kjenner man ingen, som de sier.

Dette blir som at jeg skulle mene noe om andre basert på mine lidenskaper. Ikke lidenskapelig opptatt av historier, sier du? Da har du nok ikke empati!

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Jeg er en av dem som ikke liker dyr. Altså, de er helt greie, jeg har ikke noe ønske om å utsette dem for grusomheter, men jeg har heller ikke noen trang til å være sammen med dem. Både jeg og andre oppfatter meg som et empatisk menneske.

På seg selv kjenner man ingen, som de sier.

Dette blir som at jeg skulle mene noe om andre basert på mine lidenskaper. Ikke lidenskapelig opptatt av historier, sier du? Da har du nok ikke empati!

Men historien er ikke levende med puls og hjerne.
Synes du ikke dyreunger er søte feks?

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Men historien er ikke levende med puls og hjerne.
Synes du ikke dyreunger er søte feks?

Men historier handler som oftest om andre mennesker. Deres ve og vel, deres skjebne. Det må da engasjere, om man eier empati?

Du er ikke den eneste dyreelskeren jeg har vært borti som drar denne slutningen, men det er en logisk feilkobling, altså.

Joda, dyreunger er søte. Men jeg liker ikke å ha dyr oppå meg. Katter som skal legge seg i fanget når jeg endelig har kroppen min fri fra klatrende småbarn. :Stor intimsone: Og kattedoer innendørs og hunder som sikler og drar inn grus.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Dette blir som at jeg skulle mene noe om andre basert på mine lidenskaper. Ikke lidenskapelig opptatt av historier, sier du? Da har du nok ikke empati!

Jeg er ikke noen fan av å sammenligne dyr og mennesker, men de er nok mer like enn dyr og historier ...

Og det er faktisk forsket på at det er de samme ansiktstrekkene som vekker omsorgsinnstinktet hos (patte)dyr som hos mennesker. (Store øyne, lite ansikt, liten nese, liten munn). Empati er jo selvfølgelig langt mer enn innstinkter, men dog.

Ellers er jeg enig med Kirsebær, folk som ikke liker dyr har generelt sett en eller bakenforliggende grunn.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg er ikke noen fan av å sammenligne dyr og mennesker, men de er nok mer like enn dyr og historier ...

Jeg prøver å si noe om at jeg syns det er en litt tullete slutning. Jeg tror ikke verken det ene eller det andre sier så mye om evnen til empati i praksis.

Dersom man bevisst plager dyr, blir det en annen sak, men det å ikke interessere seg for dem, tror jeg ikke sier så mye.

[Røverdatter]

Jeg syns noen dyrebarn er søte, men kan på generell basis si at jeg ikke er særlig begeistret for dyr som sådan. Mest fordi jeg ikke er trygg på dem, men endel dyr liker jeg rett og slett ikke fordi jeg syns de er ganske ekle. Jeg ser heller ikke det saliggjørende med å ha kjæledyr i bur og syns det må være en uting både for dyr og eier. Det samme med dyr som tas fullstendig ut av sitt rette element fordi mennesker har funnet ut at de vil ha nettopp en sånn en som sitt kjæledyr.

Jeg er normalt empatisk tror jeg.

[Adrienne]

Jeg liker noen dyr, andre dyr kan jeg ikke fordra. Hund, for eksempel, kunne jeg aldri tenkt meg å ha i huset, de lukter, de krever mye, de er avhengig av meg og sikkert mange andre grunner. Men det betyr ikke at jeg ikke har empati, for en idiotisk slutning å dra.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Jeg liker noen dyr, andre dyr kan jeg ikke fordra. Hund, for eksempel, kunne jeg aldri tenkt meg å ha i huset, de lukter, de krever mye, de er avhengig av meg og sikkert mange andre grunner. Men det betyr ikke at jeg ikke har empati, for en idiotisk slutning å dra.

Men da kommer du jo ikke i kategorien.
Det finnes mennesker som ser en hundevalp og ikke foretrekker en mine.
Helt likegyldige. Og ja, jeg synes sånne folk er skremmende.

[tjolahopp]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Men da kommer du jo ikke i kategorien.
Det finnes mennesker som ser en hundevalp og ikke foretrekker en mine.
Helt likegyldige. Og ja, jeg synes sånne folk er skremmende.

Da kan jeg nok være skremmende. Jeg fortrekker ikke nødvendigvis en mine, om jeg ser en valp. Ikke en baby heller. Noen ganger gjør jeg det, andre ganger har jeg annet å tenke på.

Jeg skjønner nå at jeg er uempatisk og skremmende. Det var jeg ikke klar over.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av tjolahopp, her.

Da kan jeg nok være skremmende. Jeg fortrekker ikke nødvendigvis en mine, om jeg ser en valp. Ikke en baby heller. Noen ganger gjør jeg det, andre ganger har jeg annet å tenke på.

Jeg skjønner nå at jeg er uempatisk og skremmende. Det var jeg ikke klar over.

Jeg også. Jeg skal gå så langt som å si at jeg ikke alltid legger merke til dem. :gæren:

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av tjolahopp, her.

Da kan jeg nok være skremmende. Jeg fortrekker ikke nødvendigvis en mine, om jeg ser en valp. Ikke en baby heller. Noen ganger gjør jeg det, andre ganger har jeg annet å tenke på.

Jeg skjønner nå at jeg er uempatisk og skremmende. Det var jeg ikke klar over.

Men ja, jeg hadde nok gitt deg et skjevt blikk om vi møttes ja. For jeg skjønner ikke at man ikke blir litt glad inni seg av å se dyr. Ikke alle behøver å være helt tussete, men å trekke på smilebåndet av å se et dyr (eller en baby) er for meg, den naturlige reaksjonen.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Men ja, jeg hadde nok gitt deg et skjevt blikk om vi møttes ja. For jeg skjønner ikke at man ikke blir litt glad inni seg av å se dyr. Ikke alle behøver å være helt tussete, men å trekke på smilebåndet av å se et dyr (eller en baby) er for meg, den naturlige reaksjonen.

Jeg blir ihvertfall ikke alltid glad å se dyr som er innesperret, alltid går på betong, detter ned i møkkakjellere osv.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Men da kommer du jo ikke i kategorien.
Det finnes mennesker som ser en hundevalp og ikke foretrekker en mine.

Hvis det er det som kvalifiserer for å være i kategorien så havner jeg der, jo. Jeg sier ikke nåååååååt om en valp, det er en valp, hverken mer eller mindre.

Babyer, derimot, der sier jeg nååååååt over en lav sko.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Hvis det er det som kvalifiserer for å være i kategorien så havner jeg der, jo. Jeg sier ikke nåååååååt om en valp, det er en valp, hverken mer eller mindre.

Babyer, derimot, der sier jeg nååååååt over en lav sko.

Ok, da er du der alikvel ja. Og er en av disse skumle

Men helt seriøst, appelerer ikke dyr til deg på noen som helst måte?

(utover at jeg antar at du ikke synes det er greit at de har det ugreit, men det blir noe annet igjen. De fleste friske mennesker synes det er galt å skade/plage dyr)

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Men helt seriøst, appelerer ikke dyr til deg på noen som helst måte?

Nope, de appelerer ikke til meg. Vi hadde katt da jeg var liten, og det var jo koselig og sånt, men jeg kan ikke si jeg savnet katten når den døde av alder og år. Nå har mamma og pappa fått ny katt og jeg kan ikke si jeg er begeistret for det, men det har også noe med at jeg har to stk. i familien min som er ganske så allergisk mot katt og at det dermed blir veldig stress å være på besøk hos opphavet.

[nokon]

Eg skjønner at dyr kan sjå søte ut på bilder, men der stopper min empati. Eg liker ikkje å gå på besøk til folk som har siklande hunder som legg hovudet i fanget mitt og forventer kos. Og viss det er ti voksne som sitt rundt eit bord og prøver å få kontakt med katta, kan du vere sikker på at det er mine bein han gnir seg opp etter. Og ja - eg blir sur når eg har sagt ja til å vere barnevakt ei heil helg og det viser seg at det følgjer to katter med desse ungane.

For min del botner det at eg ikkje liker å måtte ta på dyr (særleg viss dei siklar) i ein episode kor eg blei veldig redd ein nabohund då eg var 4-5 år gammal. Eg veit ikkje om eg er direkte redd, men eg liker ikkje å måtte ta på dyr. Og eg går to steg bakover når hunden din kjem logrande mot meg og vil "helse". Men eg er voksen nok nå, til at eg har slutta å uttrykke eit "ååååh!", eller liknande, når hunden kjem. Det verste eg veit er hundeeigarar som seier "Han er ikkje farleg". Eg veit jo det, rasjonelt sett, men eg liker ikkje dyr og eg liker endå mindre at folk prøver å tvinge meg til å ta på dei.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Det finnes mennesker som ser en hundevalp og ikke foretrekker en mine.
Helt likegyldige. Og ja, jeg synes sånne folk er skremmende.

Det kommer da an på babyen eller hundehvalpen. De fleste hundehvalper (iallfall de lodne og lubne) er da søtere enn babyer (iallfall de røde, spinkle og skrukkete). :shallow:

[rine]

Jeg liker dyr, selv om jeg har blitt beskyldt for det motsatte fordi jeg irriterer meg grønn over folk som velger å bosette seg i tettbygd strøk med katt. Jeg kosemoser gjerne med både, katter, hunder og hester m.m (har bare krav om at vesenet må inneha en pels og bein ) I den grad jeg er redd dyr er redselen forankret i sunn fornuft, mener jeg, som i at jeg ikke prøver klappe en snerrende bulldog og at jeg ville blitt stiv av skrekk hvis jeg møtte en bjørn. Husdyr (bortsett fra snerrende hunder) finnes jeg ikke redd. Jeg synes det er litt rart med folk som er redd katter og sauer, jeg da, mens andre sikkert synes det er rart at hjertet mitt hopper over et slag når jeg ser en fremmed hund komme halsende mot meg.