Myter om barnevernet hindrer familier og barn i å få hjelp

[Harriet Vane]

I Nrk idag har vi hørt at mange familier som har mistet kontroll over ungene eller der ungene sliter med adferdsvansker ikkekontakter barnevernet, Myten om barnevernet lever i beste velgående, nemlig at dersom man tar kontakt med dem, enten for å få hjelp selv eller melde bekymring, så kommer de for å stjele barn.

Her er saken: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.3946908

Når det gjelder hjelp til å håndtere store unger/ungdom (12-18) har man med hell benyttet seg av en metode som kalles MST (multisystemisk terapi som er en intensiv og tidsavgrenset behandlingsmetode for barn og særlig ungdom med alvorlige adferdsvansker. Behandlingen foregår i hjemmet, nærmiljøet og skolen)

Det som forundrer meg er at denne forestillingen om barnevernet fremdeles lever i beste velgående. Det er jo faktisk slik at dersom barnevernet flytter et barn ut av hjemmet, så er det fordi det ikke er bra for barnet å være der. Samme hva familien og advokaten måtte påstå overfor pressen. Barn som ikke har godt av å bo hjemme skal flyttes. Alle andre skal ha hjelp hjemme. Jeg skulle ønske flere ba om hjelp til barbneoppdragelse, adferdsproblematikk, samspill og grensesetting. Det ville vært fint om det ikke var så big deal å rimge barnevernet for å få råd, hjelp, evt. avlasting, konsultasjon eller lignende. Jeg skjønner ikke at folk med fullstendig ustyrlige unger heller risikerer rus, kriminalitet og tenåringsgraviditeter enn å be om hjelp.

Etter hva jeg hører, fungerer MST veldig bra. Noen som vet noe mer?

Og mens jeg sitter og skriver dette hører jeg at 3/4 av barnevernsungene går rett over på sosialhjelp etter fylte 18, at dødeligheten er høyere og mønsteret gjentas. Feks har barnevernsbarn mye høyere sjanse til å bli tenåringsforeldre, de har i lavere grad høyere utdanning enn andre, de fullfører i mindre grad utdannelse. Og når de er 18 faller de mellom alle stoler og hives ut av fosterhjem eller institusjon. Da er man ikke engang ferdig med vgs?! Dette opprettholder negative mønstre og gjør det vanskeligere for disse å klare seg. Man burde definitivt få bo i fosterhjem/institusjon eller på annen måte ha et godt og stabilt ettervern til man fylte både 20 og mer til, dette er jo mer sårbare ungdommer enn andre, og rtenger MER stabilitet enn dem som er vokst opp i en familie. Ikke mindre.

[Nabbe]

Jeg vet ikke noe om MST, men vi holder på med PMTO, som vel muligens er forløperen til MST, fordi PMTO går fra barna er rundt to år, og fram til 12 år, slik jeg har skjønt det.

Jeg er på Nettby, og hadde jeg vært mer lettpåvirkelig, hadde historiene til mange der, om barnevernet jaggu kunnet skremme vannet av meg, og fått meg fra å ha kontakt med alle etater omtrent... "Alle" blir jo fratatt barna totalt urettmessig.

[LaLuna]

Jeg har en venninne som jobber i barnevernet, og jeg spurte henne en gang om hun mistet nattesøvnen i de tilfellene der barn må hentes med makt fordi foreldrene protesterer.
"Nei," sa hun, "i de tilfellene er jeg helt rolig, da vet jeg at barna får det bedre. Det skal så vanvittig mye til før barn plasseres andre steder mot foreldrenes vilje, så når vi først er nødt til å gjøre det, da er det ingen som helst tvil om hva som er barnets beste. Da er det verre med alle de andre tilfellene. Når vi føler og tror at barnet bør bort, men vi er nødt til å la tvilen komme foreldrene til gode. Da kan jeg miste nattesøvnen."

[Dixie Diner]

Jeg vet det skal MYE til før barna hentes av barnevernet ja. Det er rett og slett tragisk og merkelig at jeg og min bror IKKE ble hentet, det hadde virkelig spart oss for et helvete.

[Nabbe]

Når jeg leser en del historier rundt på nett, så virker det som barnevernet sitter med telefonkatalogen, og slår opp og sier "elle melle, hvilken familie skal vi gjøre livet surt for i dag? Ah, Pettersens, ja, jeg så jenta deres ute uten lue i fjor en gang, la oss gå og ta henne nå, skal vi ikke?".

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Nabbe, her.

Når jeg leser en del historier rundt på nett, så virker det som barnevernet sitter med telefonkatalogen, og slår opp og sier "elle melle, hvilken familie skal vi gjøre livet surt for i dag? Ah, Pettersens, ja, jeg så jenta deres ute uten lue i fjor en gang, la oss gå og ta henne nå, skal vi ikke?".

He he, jeg skjønner hva du mener.
Jeg har lest endel slike historier jeg også, og har ingen tro på at det er riktig så ille som det kan se ut til på enkelte fora.

Men jeg kan også forstå den andre siden av saken, da jeg faktisk har en god venn som selv gikk til sin kommunes barnevern for å få hjelp til avlastning på sine to sønner.
Mor slet med depresjoner, far tok seg av henne, sønnene og jobben sin og begge ble tilslutt så utslitte og opprådde at de bestemte seg for å søke hjelp.
Det førte ikke til noe annet enn full utredning fra barnevernets side, der de stilte spørsmål ved parets egnethet som foreldre og om det ville vært best å ta fra dem barna.
Det gjorde ikke akkurat underverker for morens depresjoner heller.
Men de fikk lite tilbud om konkret hjelp og veiledning, som de hadde bedt om.
Da saken endelig ble lagt til hvile - etter lange runder med papirer hit og dit og undersøkelser i alle retninger - fikk far til avskjedshilsen at "Du skal bare komme igjen om dere trenger hjelp til noe".
Far svarte litt syrlig at om de følte de trengte hjelp igjen, var han helt sikker på at han ville prøve alle andre muligheter før han gikk til barnevernet.

Jeg tror det jeg prøver å si, er at noen avdelinger av barnevernet kanskje er litt overivrige i tjenesten, og at det er disse historiene som kommer ut i media - og følgelig fortsetter dette synet på barnevernet å leve i beste velgående.

[Michayla]

Opprinnelig lagt inn av Enhjørning, her.

He he, jeg skjønner hva du mener.
Jeg har lest endel slike historier jeg også, og har ingen tro på at det er riktig så ille som det kan se ut til på enkelte fora.

Men jeg kan også forstå den andre siden av saken, da jeg faktisk har en god venn som selv gikk til sin kommunes barnevern for å få hjelp til avlastning på sine to sønner.
Mor slet med depresjoner, far tok seg av henne, sønnene og jobben sin og begge ble tilslutt så utslitte og opprådde at de bestemte seg for å søke hjelp.
Det førte ikke til noe annet enn full utredning fra barnevernets side, der de stilte spørsmål ved parets egnethet som foreldre og om det ville vært best å ta fra dem barna.
Det gjorde ikke akkurat underverker for morens depresjoner heller.
Men de fikk lite tilbud om konkret hjelp og veiledning, som de hadde bedt om.
Da saken endelig ble lagt til hvile - etter lange runder med papirer hit og dit og undersøkelser i alle retninger - fikk far til avskjedshilsen at "Du skal bare komme igjen om dere trenger hjelp til noe".
Far svarte litt syrlig at om de følte de trengte hjelp igjen, var han helt sikker på at han ville prøve alle andre muligheter før han gikk til barnevernet.

Jeg tror det jeg prøver å si, er at noen avdelinger av barnevernet kanskje er litt overivrige i tjenesten, og at det er disse historiene som kommer ut i media - og følgelig fortsetter dette synet på barnevernet å leve i beste velgående.

Jeg og kjenner til flere slike hendelser, hvor jeg kjenner familien.

Jeg ble spurt av en familie om jeg kunne være avlastningshjem annenhver helg til en alenemor til 3.

Jeg sa ja siden jeg kjenner de og hadde barnet i avdelingen jeg jobbet.
Da jeg var på intervju hos barneværnet kom det helt uventet spørsmål om famliens situasjon, morens mentale tilstand, hennes evner som mor etc...
Jeg sa klart i fra hva jeg mente om denne intervju omgangen og sa også at jeg kom til å si ifra til moren at de spurte om dette..
Jeg ble så sint.

Alt hun hadde spurt om var litt avlastning fra 3 veldig aktive unger annenhver helg slik at hun fikk lest å få seg en utdanning.

Det er ikke bare solskinnshistorier som barneværnet kan smykke seg med nei.

Det ble et lite oppvaskmøte mellom mor og barneværn da jeg fortalte henne om dette intervjuet som egentlig skulle omhandle meg om jeg var duganes til å passe på barnet.

[Éowyn]

Forunder meg ikke at myten fortsatt lever. Alt som kommer fram i avisene er "Dette grusomme barnevernet som sniker i buskene og kaster seg over barna mine og stikker av med dem". Alt dreier seg om å selge mest mulig og historier om hvordan barnevernet egentlig jobber selger vel ikke bra nok. I stedet brukes det ukritisk en liten del av hele saken i store bokstaver. Ta f.eks. Svanhild-saken. Det ble jo framsatt i aviser og tv som om barnevernet tester folks IQ vilkårlig og så tar barna fra de som får lav resultat!

Det hjelper heller ikke på med den hersens nettsiden (husker ikke navnet nå) som hetser barnevernsarbeidere, psykologer mm., og som bl.a. har visse politikere med på laget.


Og når det gjelder ettervern håper jeg dette blir lovpålagt.

[Azi]

Trodde også en stund selv at barneverne var slik at dem kom for å ødellege familier. Men har bare positivt å si om barnevernet. Dem er der for å hjelpe, bare synd dem har fått stempel på at dem er skumle.

Det er faktisk også VELDIG synd at mange sender falsk bekymringsmelding til barnevernet. Istedenfor å bruke kapistet på slike falskebekymrings meldinger kunne dem tatt alvorlige saker istedenfor.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Azi, her.

Det er faktisk også VELDIG synd at mange sender falsk bekymringsmelding til barnevernet. Istedenfor å bruke kapistet på slike falskebekymrings meldinger kunne dem tatt alvorlige saker istedenfor.

Bekymringsmeldinger som er sendt i sjikanehensikt er selvsagt forferdelig. Særlig fordi man da "stjeler" ressurser fra barn som trenger barnevernet.

Men jeg tror det i mange, mange tilfeller heller handler om reell bekymring som barnevernet vurderer annerledes og henlegger. Og der mener jeg at de som har meldt sin bekymring har gjort det riktige. De har vært bekymret og deretter overlatt videre vurdering til folk som kan dette, med de fordelene det innebærer for foreldrene. For barnevernet er faktisk også gode på å imøtekomme foreldre på en respektfull måte, selv om de selvsagt må være tydelige på hva som er greit og hva som ikke er greit. I tillegg sørger man for at foreldrene får forholde seg til noen som både har taushetsplikt og som virkelig kan gjøre en forskjell for familien. Med barnevernet får man jo også en tidsramme å forholde seg til og kan bli "frikjent". Det får man ikke dersom slarva går i nabolaget. Så jeg mener at man bør ha lav terskel for å snakke med barnevernet og være forsiktig med hva man sier til andre.

Når det gjelder folks holdning til barnevernet så husker jeg at jeg for en tid siden ble gledelig overrasket over at fora der foreldre til barn med særskilte behov omtaler barnevernet på linje med trygdekontor, PPT og andre hjelpeinstanser. Altså noen det er helt naturlig å ta kontakt med for å forhøre seg om de kan tilby hjelp i situasjonen man er i. Barnevernet har jo også ganske ofte oversikt over andre hjelpeinstanser og kan tipse om hvor man henvender seg videre. I min kommune er det for eksempel avdeling for funksjonshemmede som gir avlastning til barn med ADHD, mens det andre steder går gjennom barnevernet. Så det er også litt forskjellig hvordan ansvaret er fordelt fra kommune til kommune.

[Blåbær]

De fæle historiene brenner seg alltid hardest fast.
Hadde det ikke vert for disse historiene hadde vi vert kvitt mange fordommer her i verden!

[Dixie Diner]

Ja det er jo idiot-media som ødelegger (som vanlig), og selvfølgelig sårede og sinte foreldre som sitter "uskyldige" igjen. Barnevernet kan jo ikke akkurat gå ut i media og fortelle SIN versjon, så det blir jo til at det kun er familien som får fortalt sin historie og høster sympati.

[daffy]

Dette var et viktig innlegg, statistikken for barnevernsbarn er jo nitrist. Hvordan kan man få ned terskelen for å kontakte barnevernet da?

Jeg syns barnevernet virker litt skummelt, jeg. Jeg syns ikke det er rart (selv om det selvsagt er beklagelig) at de fleste foreldre er litt redd for barnevernet.Det er sikkert mange ting som gjør at det har blitt slik:

• Medias skjeve fremstilling av enkeltsaker
• Medias fremstilling (men dette er det kanskje mer hold i) av ressurssituasjonen til barnevernet. Hvordan kan foreldre tro at akkurat deres familie får en optimal behandling når nyhetsoppslag viser at barnevernsarbeideres skrivepulter tynges ned av store stabler ubehandlede saker fordi barnevernet mangler penger og ressurser?
• Enkeltpersoner i barnevernet. Etter selv å ha blitt utsatt for en sprø og faglig helt på tryne jordmor i min første fødsel, skjønner jeg godt angsten man har for å møte på fagpersoner i ulike settinger som man må forholde seg til. Hvem garanterer for at disse ikke er helt sprø og får sparken neste år (som skjedde med min jordmor)?
• Historien til barnevernet - alle erstatiningssakene fra tidligere barnevernsbarn. Kanskje mange av disse institusjonene ikke var drevet at barnevernet selg, med bildet som har satt seg er uansett at dette er "barnevernsbarn".

Hvis man skal få ned terskelen for å oppsøke barnevernet tror jeg det gjennom informasjonskampanjer etc tar altfor lang tid å endre på alt som ligger lagret i hodene på folk av punktene over.

En vei å gå er kanskje å øke naturlige kontaktpunkt mellom barnevernet og foreldre for å avmystifisere barnevernet. Kanskje ting burde vært organiser på en helt annen måte, barnevernet kunne vært integrert med f.eks PPT (er det det det heter mon tro?) og dermed vært representert på skoler og i barnehager for eksempel.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jeg vet det skal MYE til før barna hentes av barnevernet ja. Det er rett og slett tragisk og merkelig at jeg og min bror IKKE ble hentet, det hadde virkelig spart oss for et helvete.

Dette føyer seg inn i en lang lang rekke saker fra 70-, 80- og 90-tallet hvor redselen for tidligere tiders fryktelige institusjoner (nei, det er ikke uten grunn at så mange barnehjemsbarn får erstatning!) og det at barneoppdragelse var så privat gjorde at det ble meldt for lite bekymring og bekymringene ble for dårlig fulgt opp. Nesten alle saker jeg har jobbet med som gjelder vår generasjon handler om unnlatelse, dvs ikke at barnevernet gjorde for mye eller gjorde feil, men at de ikke gjorde noe eller ikke gjorde nok. de gikk ikke høyt nok opp på tiltaksstigen, eller de fulgte ikke oppmeldinger fra skole eller privatpersoner. Det at så få gikk i barnehage begrenset også antallet bekymringsmeldinger tidlig.

Opprinnelig lagt inn av Umuriel, her.

Forunder meg ikke at myten fortsatt lever. Alt som kommer fram i avisene er "Dette grusomme barnevernet som sniker i buskene og kaster seg over barna mine og stikker av med dem". Alt dreier seg om å selge mest mulig og historier om hvordan barnevernet egentlig jobber selger vel ikke bra nok. I stedet brukes det ukritisk en liten del av hele saken i store bokstaver. Ta f.eks. Svanhild-saken. Det ble jo framsatt i aviser og tv som om barnevernet tester folks IQ vilkårlig og så tar barna fra de som får lav resultat!

Det hjelper heller ikke på med den hersens nettsiden (husker ikke navnet nå) som hetser barnevernsarbeidere, psykologer mm., og som bl.a. har visse politikere med på laget.

Og når det gjelder ettervern håper jeg dette blir lovpålagt.

Veldig bra innlegg, Umuriel.

Jeg har lest gjennom mange mange omsorgsovertakelsessaker da jeg tok barnevernsrett/barnerett, bla Svanhildsaken. Og tro meg, IQen hennes var hennes minste problem. Det var all grunn til å gå inn og vurdere hennes omsorgsevner. Problemet var tafatte og lite medievante barnevernsansatte med ryggen motveggen som stotret ingen kommentar. Et annet problem var en presse som lot seg bruke som mikrtofonstativ. Et tredje problem var en familie som lot ære gå foran hensynet til barnas beste.

Det mange barnevernsfolk ikke har vært klar over er at man kan si uendelig mye til pressen. Man kan nemlig henvise til den paragrafen man har brukt, og den paragrafen kan ikke benyttes om man ikke har visse vilkår i bunn. Staten kan ikke overta omsorgen for et barn som ikke utsettes for omsorgssvikt, blir slått eller utsatt for annen type mishandling. End of story. Man kan derfor si så enkelt som dette: Dette barnet har det ikke bra og kan ikke bo hjemme. Vi må derfor ta barnet ut av hjemmet nå og finne ut av hva som skal skje videre.

[Maz]

Det er tragisk at de som ber om hjelp ikke får det. Det er jo ofte små ting som skal til og som er langt mindre kostbart for samfunnet enn om situasjonen blir helt fastlåst.

Jeg snakket for et års tid med en namsmannen i Trondheim. Han fortalte en del forferdelige historier (ikke noe som jeg kan identifisere. Jeg tok det da for gitt at de meldte fra til barnevernet. Det hadde de ikke gjort, men han var enig i at de burde kanskje ta det ansvaret.

Jeg synes det bør være lavere terskel og det er jo en rekke tiltak som foreslås fra tid til annet. For det første bør vold mot barn politianmeldes, og det bør kanskje være en tverrfaglig gruppe som gjør det.

Videre bør jo mistenkelige skader undersøkes. Uansett hvem du er så bør du ta imot et besøk om barnet har skader som kan være mistenkelige. Ikke noe problem om du ikke har noe å skjule.

Barnevernet bør styrkes, men deres rolle bør endres.

Videre tror jeg en bør begynne å se at biologi ikke er så viktig. La barn med vond bakgrunn få et permanent hjem og ikke et fosterhjem. Det biologiske prinsippet virker å føre til at det er foreldrene tvilen kommer til gode, det er jo feil. Tvilen bør komme barna til gode.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av Azi, her.

Det er faktisk også VELDIG synd at mange sender falsk bekymringsmelding til barnevernet.

Er det mange som gjør det? Hva slags mennesker er i tilfelle dette?

[Harriet Vane]

Jeg har bare hørt om falske bekymringsmeldinger i forbindelse medskilsmisse/barnefrdeling, jeg. Tror ikke dette er veldigutbredt, det ble i hvertfall ikke snakket om som et problem i etaten eller direktoratet.

[Susse]

Jeg er av dem som har et veldig godt inntrykk av barnevernet. Hva media hauser seg opp om leser jeg med gaffel.

Som sykepleier er jeg i min arbeidspraksis pliktig til å si ifra dersom jeg ser og opplever ting som tilsier at et barn blir utsatt for overgrep eller ikke blir tatt vare på.
I løpet av årene har vi mange ganger hatt kontakt med barnevernet og jeg har følt at de har tatt sakene på alvor og handlet veldig proffesjonelt.

[Nabbe]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Er det mange som gjør det? Hva slags mennesker er i tilfelle dette?

Etter hva jeg har lest rundt på nett, er det feks sjalu eks'er av ymse slag, forumbrukere eller nabokjerringer som mistolker situasjoner eller generelt bare er bitch. Foregår ofte i litt "lugubre" vennekretser/boligområder/whatever, hvor det er mye preget av feks festing, alkohol eller sosiale problemer.

[Benzo]

De som vil vite litt mer om hvordan omsorgsovertakelse foregår, lovmessig, kan lese litt om det her.
Det er ikke slik, som mange faktisk tror, at barnevernfolka rotter seg sammen på et kontor og bestemmer hvem som i dag skal hentes ut av hjemmet. Satt litt på spissen, men det er mye uvitenhet rundt barnevernet, og hvordan de jobber.