Mor vs. far

[Pia]

Min Kjære og jeg har alltid vært enige om full likestilling i foreldrerollen. Med dette mener jeg at barna skal ha to likeverdig foreldre, mor er på ingen måte overordnet far. (Min venninne mener hun har lest at barn egentlig ikke trenger en farsfigur før 5 års alderen. )

Vi har nå vært foreldre i litt over 3 måneder. Hvorfor er det sånn at det bare er jeg som lider av konstante bekymringer og/eller dårlig samvittighet? Jeg bekymrer meg for om dronningen blir for lite stimulert, eller kanskje overstimulert? Er jeg dårlig mor som allerede har hatt barnevakt to netter, eller er det bra hun får et nært forhold til besteforeldre allerede nå? Jeg glemte D-vitamindråpene noen dager, har jeg gjort slik at hjernen hennes ikke utvikles på best mulig måte? Osv, osv. Hvorfor må jeg be mannen om å skifte bleie og kle på henne når jeg har dårlig tid og skal ut av huset? Ser han det bare ikke, eller er det fordi jeg er i permisjon og er mest vant til dette? Hvorfor klarer han å spontant dra til en kammerat, mens jeg må planlegge i den minste detalj og fortsatt lure på hva slags mor jeg er som forlater den lille jenta for egoistiske grunner? Hvorfor må jeg si ifra at jeg skal trene i kveld så du må være hjemme, mens han tar det for gitt? Noen ganger for jeg inntrykk av at jeg er et monster som lever et eget liv før hun er fyllt 2 år. Eller er jeg egentlig bare en sunn mor? :svett: Jeg forguder min datter over alt, men jeg savner å diskutere verdensproblemer med mine venninner over en flaske vin eller to.

Er det sånn morsrollen er? Vil far oppleve det samme når det er hans tid til å ha permisjon? Er dette vanlig, eller er vi ikke så likestillte som vi trodde?

Det skal sies at jeg er ganske trygg på min egen morsrolle sånn egentlig, men lurer i blant når jeg leser om disse som ikke har forlatt huset de første 6 månedene. Og hvorfor er far så avslappet?

[Skilpadda]

Du er fortsatt i unntakstilstand. Det går seg til etter hvert. Jeg tror det er et sunnhetstegn at du tenker på disse tingene, og savner å være deg selv sammen med venninner - men du trenger ikke være redd fordi du ikke greier å slappe av og "stikke fra" babyen nå, det er det mange som ikke kan, men som greier det helt fint noen måneder senere.

Det du beskriver, er høyst vanlig; far vil sannsynligvis ikke oppleve det samme som du gjør nå, men det betyr ikke at dere ikke er likestilte som foreldre. Kanskje du kommer til å bekymre deg mer over detaljer enn ham også senere, men det gjør da ikke noe. Det er vel egentlig bare en fordel å utfylle hverandre og bidra på litt forskjellige måter.

Jeg tror de fleste, også de mest likestilte, opplever at mor har/får en mer "dominerende" rolle de aller første månedene. Det henger vel sammen med mange ting - hormoner og amming er delforklaringer - og man kan fint vri dette etter hvert slik at foreldrene blir mer likestilte som omsorgspersoner. Men det er nok lurt å være bevisst på det, og gjøre en viss innsats for å overlate babyen til pappa ofte (og faktisk gjøre det, ikke henge over dem og mase).

[Bokormen]

Det går seg nok til skal du se.

Vi er også veldig likestilte, og det er ikke noe jeg sier fordi det er "riktig", det er bare veldig naturlig for oss. Jeg er ikke så veldig huslig hønemor av natur, og pappaen i huset ser det som en selvfølge å være tilstede for barna sine. Minsten på 9 mnd er nok mest avhengig av meg enda, men snuppelure på fem er minst like knyttet til pappaen sin, og har vært det lenge. Det jevner seg ut etter babystadiet.

[Pia]

Det er godt å lese svarene deres. Jeg vet det vel at det er sånn, men jeg var virkelig ikke forberedt på at jeg skulle bli så "mamma". Innlegget mitt er nok noe farget av at jeg sitter oppe med overvåken baby, mens kjære sover etter noen øl hos en kammerat. Jeg unner han det virkelig, men jeg unner meg selv det også. Nå har jeg allerede hatt noen alenekvelder, men de tynges litt av denne snikende dårlige samvittigheten.

[nam]

Du har nok rett i dine mistanker. Det er forskjell på oss. Menn og kvinner har kjønnsforskjeller. Det er bare ikke blitt forsket nok på, pga det store fokuset på likestilling.

Vi er født ulike.
Fra jentebabyer blir født søker de etter ansikter. Blikkontakt.
Guttebabyer blir fra fødselen av like gjerne fenget av objekter. Ikke mest blikkontakt.

Kvinnelige hjerner har en større aktivitet i hjernen som vises på plassen der empati holder til i hjernen. Kvinnelige hjerner har mere empati. Kvinner vil derfor ha lettere for å naturlig vise omsorg for små barn, enn det menn har. Ta en test selv, med en fremmed baby i et rom og så en og en kvinne i rommet, å se forskjellen på oppførselen i forhold til når det kun er en og en tilfeldig mann i rommet. Kvinnene er de som i klart flertall vil vise omsorg og entusiasme for den fremmede babyen, i forhold til de mennene som gjør det.

-Eller se bare på nettet her. Hvor mange millioner damer er det som logger seg på internett å prater i 100000timesvis om barns ve og vel? Spør om overhodet alt som kan omhandle barna, gir råd og trøster rundt seg.. I forhold til antall menn som bruker tid på det samme?
-Hvor mange menn er det som skriver flere A4-ark med beskrivelser til barnepassere, og som til enhver tid vet hva barna gjør, i forhold til kvinnene?
-Se bare hvor få kvinner som gir blaffen i småbarna sine, å gjerne stikker fra familien, i forhold til menn som faktisk gjør det.

Vi er forskjellige. Genetisk så er i hovedskap kvinnene skapt til denne oppgaven. Vi er designet slik at vi har egenskapene som er egnet til den.

Vi klarer å høre to forskjellige like ord samtidig med øreklokker, mens menn kun klarer å høre det ene. Dette fordi vi kvinner bruker begge hjernehalvdelene samtidig for å bearbeide informasjonen, mens menn bruker kun den ene til dette. Menn derimot har mye sterkere romfølelse, å er derfor god på bedømme avstander og samtidig ha treffsikkerhet. De har masse testosteron som gjør at de vil konkurrere for å fysisk hevde seg. Dette er egenskaper de er sterkere på enn oss. Fakta. Like fakta som at vi er sterkere på empati.

Det er noen kvinner som har hjerner som er mere lik menn sine, enn de fleste andre kvinner. De har hatt testosteronpåvirkning i løpet av tiden de var i livmoren. Det gjør at de er sterkere på menn sine egenskaper, og kansje svakere på kvinners egenskaper. Likedan er det noen menn som på noen områder, har kvinnelige hjerneegenskaper av andre årsaker. Men i all hovedsak så er disse forskjellene knyttet til kjønn.

Det er i hovedsak vi kvinner som er genetisk designet med de egenskapene som gjør at vi er sterke på å ta vare på barn. Som gjør oss veldig programmert til å automatisk vise omsorg, når noen trenger oss.

[torsk]

Opprinnelig lagt inn av Pia, her.

Hvorfor må jeg be mannen om å skifte bleie og kle på henne når jeg har dårlig tid og skal ut av huset? Ser han det bare ikke, eller er det fordi jeg er i permisjon og er mest vant til dette? Hvorfor klarer han å spontant dra til en kammerat, mens jeg må planlegge i den minste detalj og fortsatt lure på hva slags mor jeg er som forlater den lille jenta for egoistiske grunner? Hvorfor må jeg si ifra at jeg skal trene i kveld så du må være hjemme, mens han tar det for gitt?

Han har kanskje mentalt plassert hovedansvaret hos deg, og ser ut til å oppfatte sin rolle som "far hjelper til"? Altså at han ubevisst ser det som barnet som ditt hovedansvar og derfor lar det være din jobb å ha kontroll på bleieskift og planlegging, selv om han sikkert "stiller opp" når du ber han om det? At han tar det for gitt at han kan trene/stikke ut når som helst akkurat som da dere var uten barn syns jeg er rart.

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror de fleste, også de mest likestilte, opplever at mor har/får en mer "dominerende" rolle de aller første månedene. Det henger vel sammen med mange ting - hormoner og amming er delforklaringer - og man kan fint vri dette etter hvert slik at foreldrene blir mer likestilte som omsorgspersoner. Men det er nok lurt å være bevisst på det, og gjøre en viss innsats for å overlate babyen til pappa ofte (og faktisk gjøre det, ikke henge over dem og mase).

Jepp. Og kanskje en ide som gir deg mer egentid og samtidig gjør far mer selvstendig, er å ta noen venninnekvelder/dager (fint med helg) mens far og barn er for seg selv mer enn bare 2-3 timer (jeg aner jo ikke hvor mye far har vært alene med barnet, så jeg bare tipper på at han kanskje ikke har hatt så mange hele dager alene?).

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Det er noen kvinner som har hjerner som er mere lik menn sine, enn de fleste andre kvinner. De har hatt testosteronpåvirkning i løpet av tiden de var i livmoren. Det gjør at de er sterkere på menn sine egenskaper, og kansje svakere på kvinners egenskaper. Likedan er det noen menn som på noen områder, har kvinnelige hjerneegenskaper av andre årsaker. Men i all hovedsak så er disse forskjellene knyttet til kjønn.

Det er i hovedsak vi kvinner som er genetisk designet med de egenskapene som gjør at vi er sterke på å ta vare på barn. Som gjør oss veldig programmert til å automatisk vise omsorg, når noen trenger oss.

Hjernen er alene? Jeg savner ideen om kjønnsroller i utgreiingen om hjerneforskjellene på kjønnene. Jeg syns også du legger vel mye i forskjellene som forskningen indikerer, jeg har i hvert fall oppfattet det slik at det er tendenser, ikke kategoriske forskjeller når vi snakker om romfølelse, empati osv. Å bruke hjerneforskjeller som forklaring på at far ikke klarer å huske at det er lurt å skifte juniors 4 timer gamle bleie før hele familien legger ut på en lengre handletur, det syns jeg er skivebom.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Det er bare ikke blitt forsket nok på, pga det store fokuset på likestilling.

Sorry, nå måtte jeg bare: Det får da være måte på hva man skal beskylde likestillingen for.

Opprinnelig lagt inn av Zoë

Så mye du kunne om dette, nam!

Nam referer bare til ett program som gikk på NRK i forigårs. Og for å utdype litt: De testene de gjorde i det programmet beviser ikke at det er medfødte forskjeller på empati, den beviser bare at det enten er det, eller miljø, kultur, historie og oppdragelse.

Ellers til Pia: Jeg kjenner meg igjen i det du skriver og signerer Skilpadda helhjertet.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av torsk, her.

Jepp. Og kanskje en ide som gir deg mer egentid og samtidig gjør far mer selvstendig, er å ta noen venninnekvelder/dager (fint med helg) mens far og barn er for seg selv mer enn bare 2-3 timer (jeg aner jo ikke hvor mye far har vært alene med barnet, så jeg bare tipper på at han kanskje ikke har hatt så mange hele dager alene?).

Mannen min var veldig oppsatt på at jeg skulle komme meg ut og se film og gå på kafé og snakke med andre voksne og ikke "sitte hjemme og bli kjedelig", og det tror jeg er et godt råd til mange andre også. Dessuten hadde han f.eks. ansvaret for bading og kveldsstell stort sett hele det første året, siden jeg var hjemme med poden hele dagen og dette var på en måte det eneste det passet at han fikk hovedansvar for, og det ble en hyggelig greie for dem to. Og han skiftet nesten alle bleiene de første månedene; jeg brukte jo så mye tid på amming, så hvis faren skulle få noe særlig våkentid sammen med ham, måtte det bli under bleieskift (som jo er mye mer av en kosestund enn en ekkel plikt, spesielt på de helt små babyene).

Opprinnelig lagt inn av torsk, her.

Hjernen er alene? Jeg savner ideen om kjønnsroller i utgreiingen om hjerneforskjellene på kjønnene. Jeg syns også du legger vel mye i forskjellene som forskningen indikerer, jeg har i hvert fall oppfattet det slik at det er tendenser, ikke kategoriske forskjeller når vi snakker om romfølelse, empati osv. Å bruke hjerneforskjeller som forklaring på at far ikke klarer å huske at det er lurt å skifte juniors 4 timer gamle bleie før hele familien legger ut på en lengre handletur, det syns jeg er skivebom.

Enig igjen. Om det så skulle være statistiske tendenser til kjønnsforskjeller (som jeg jo tror selv også), så er ikke dette en forklaring for manglende bleieansvar som man bare skal slå seg til ro med. Kanskje fedre har en annen tilnærming og en annen holdning til babyer enn mødre har - det er for det første ikke noe problem, og det betyr for det andre ikke at de ikke er i stand til å ta seg av babyene. (Det er også store forskjeller fra én mamma til en annen når det gjelder hvor "hønemorete" og detaljstyrende de er, uten at dette behøver bety at den ene gjør det feil og den andre riktig.)

[Pia]

Opprinnelig lagt inn av torsk, her.

Han har kanskje mentalt plassert hovedansvaret hos deg, og ser ut til å oppfatte sin rolle som "far hjelper til"? Altså at han ubevisst ser det som barnet som ditt hovedansvar og derfor lar det være din jobb å ha kontroll på bleieskift og planlegging, selv om han sikkert "stiller opp" når du ber han om det? At han tar det for gitt at han kan trene/stikke ut når som helst akkurat som da dere var uten barn syns jeg er rart.

Jepp. Og kanskje en ide som gir deg mer egentid og samtidig gjør far mer selvstendig, er å ta noen venninnekvelder/dager (fint med helg) mens far og barn er for seg selv mer enn bare 2-3 timer (jeg aner jo ikke hvor mye far har vært alene med barnet, så jeg bare tipper på at han kanskje ikke har hatt så mange hele dager alene?).

Joda han har hatt en del tid med henne alene. Vi har hatt stor fokus på at han skal få alenetid med henne helt fra starten av, sånn at jeg også kan få litt egentid. Jeg har også vært veldig bevisst på å ikke rette på han når han gjør ting annerledes en meg, fordi jeg vet det var sårt for han når jeg kjente henne best. Det er vel derfor dette overrasker meg ekstra, jeg trodde jo vi gjorde det meste riktig for at vi skulle være foreldre på lik linje. Allikevel har vi altså falt litt i disse tradisjonelle kjønnsrollene. Det er nok sant som du sier at han ubevisst har gjort sin egen rolle til "hjelper", men det overrasker meg som sagt.

Jeg tror nok det er fordi det er jeg som er hjemme i permisjon og håper det utjevner seg etterhvert. Han er på alle måter en hengiven pappa, og jeg vet at han er like glad i henne som jeg er. Min egen pappa var minst like mye omsorgsperson fra fødselen av som mamma var. Det var han som sto opp om natten og tok alle bleieskift osv. Selvom han jobbet. Men som min kjære har sagt til meg helt fra starten av forholdet vårt, jeg er ikke faren din. :Pappajente:
Det skal jo egentlig bare mangle at jeg tar nattevåkningen når han jobber, men jeg skulle ønske han på eget initiativ tok alle bleieskift og legginger på kvelden. Eller er det for mye forlangt? Det er jo ikke det at det plager meg så mye å gjøre det, men det plager meg at han ikke gjør det. Eller han tar jo med glede like mye som meg på kveldene, men jeg må ofte be han gjøre det. :kravstor:

[torsk]

nam, hva er forresten kildene dine? Jeg har søkt litt nå, men har problemer med å finne gode kilder.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Du har nok rett i dine mistanker. Det er forskjell på oss. Menn og kvinner har kjønnsforskjeller. Det er bare ikke blitt forsket nok på, pga det store fokuset på likestilling.

Det er ikke riktig.

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Vier født ulike.
Fra jentebabyer blir født søker de etter ansikter. Blikkontakt.
Guttebabyer blir fra fødselen av like gjerne fenget av objekter. Ikke mest blikkontakt.

Kvinnelige hjerner har en større aktivitet i hjernen som vises på plassen der empati holder til i hjernen. Kvinnelige hjerner har mere empati. Kvinner vil derfor ha lettere for å naturlig vise omsorg for små barn, enn det menn har.

Man kan i høyden si at kvinner i vår kultur i vår tid viser mer empati enn menn. Å si kategorisk at kvinnelige hjerner har mere empati (for en måte å uttrykke seg på, en hjerne er ikke empatisk, et menneske kan vise empati) er ukorrekt og spekulativt.

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Ta en test selv, med en fremmed baby i et rom og så en og en kvinne i rommet, å se forskjellen på oppførselen i forhold til når det kun er en og en tilfeldig mann i rommet. Kvinnene er de som i klart flertall vil vise omsorg og entusiasme for den fremmede babyen, i forhold til de mennene som gjør det.

Dette ville da vise hvordan forskjellen i de kvinnene i akkurat det rommet reagerer og er _ikke_ et bevis på noe som helst av oppbygning av kvinnelige vs mannlige hjerner.

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

-Eller se bare på nettet her. Hvor mange millioner damer er det som logger seg på internett å prater i 100000timesvis om barns ve og vel? Spør om overhodet alt som kan omhandle barna, gir råd og trøster rundt seg.. I forhold til antall menn som bruker tid på det samme?
-Hvor mange menn er det som skriver flere A4-ark med beskrivelser til barnepassere, og som til enhver tid vet hva barna gjør, i forhold til kvinnene?
-Se bare hvor få kvinner som gir blaffen i småbarna sine, å gjerne stikker fra familien, i forhold til menn som faktisk gjør det.

Det viser hvordan det er nå, med den kulturen vi har vokst opp i.

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Vi er forskjellige. Genetisk så er i hovedskap kvinnene skapt til denne oppgaven. Vi er designet slik at vi har egenskapene som er egnet til den.

Kvinner er skapt til denne oppgaven. Det er menn også. Det er ingenting som tyder på at en mann som får en nyfødt baby ikke tar seg av den like bra som en kvinne.

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Vi klarer å høre to forskjellige like ord samtidig med øreklokker, mens menn kun klarer å høre det ene.

Nei, hva er det du sier her da? Er det noe du har testet ut selv, eller har du forlest deg på Illustrert vitenskap eller hva?

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Dette fordi vi kvinner bruker begge hjernehalvdelene samtidig for å bearbeide informasjonen, mens menn bruker kun den ene til dette. Menn derimot har mye sterkere romfølelse, å er derfor god på bedømme avstander og samtidig ha treffsikkerhet. De har masse testosteron som gjør at de vil konkurrere for å fysisk hevde seg. Dette er egenskaper de er sterkere på enn oss. Fakta. Like fakta som at vi er sterkere på empati.

Jeg tror ikke du skjønner forskjellen på hva som er fakta og hva som er populærvitenskaplige spekulasjoner jeg.

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Det er noen kvinner som har hjerner som er mere lik menn sine, enn de fleste andre kvinner. De har hatt testosteronpåvirkning i løpet av tiden de var i livmoren.

Eh? Påstår du at ikke alle fostre får testosteronpåvirkning i løpet av fostertiden? Hvor stor del av jentefostre får testosteronpåvirkning da? Har du noen tall på det?

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Det gjør at de er sterkere på menn sine egenskaper, og kansje svakere på kvinners egenskaper. Likedan er det noen menn som på noen områder, har kvinnelige hjerneegenskaper av andre årsaker. Men i all hovedsak så er disse forskjellene knyttet til kjønn.

Det er i hovedsak vi kvinner som er genetisk designet med de egenskapene som gjør at vi er sterke på å ta vare på barn. Som gjør oss veldig programmert til å automatisk vise omsorg, når noen trenger oss.

Kvinner viser da ikke automatisk mer omsorg enn menn. Det synes jeg er direkte fornærmende overfor menn å si.

Jeg får assosiasjoner til valgprogrammet til KrF på 50-tallet eller KKK eller noe. Det er et eller annet med den sammenblandingen av spekulasjoner som hun må ha plukket opp i et TV-program og sauset sammen til at det passer akkurat med hennes eget syn.

Jeg har mange venninner som hverken er mer omsorgsfulle, eller empatiske eller snillere eller dummere i matte eller flinkere til å høre flere ord i en øreklokke enn mennene de er sammen med. Og det er faktisk en erfaring det også, at man kan ikke putte kvinner og menn i hver sin bås på denne måten.

Jeg er derimot temmelig lei av at de mer tradisjonelle kvinnene skal på en måte forsvare seg og sitt levesett med at det er mer "naturlig" eller mer i takt med genetikken eller hva har du.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er derimot temmelig lei av at de mer tradisjonelle kvinnene skal på en måte forsvare seg og sitt levesett med at det er mer "naturlig" eller mer i takt med genetikken eller hva har du.

Jeg kjenner meg ellers ganske godt igjen i hovedinnlegget. For min del var det nok til dels et spørsmål om å ta meg til rette - å våge å si fra om at nå trengte jeg litt egentid. Grunnet en tåpelig og overaktiv samvittighet følte jeg at jeg burde være sammen med barnet hele tida. Det handlet ikke om at jeg mente at bare jeg kunne vite hva som var best for henne (tvert imot, egentlig), og ikke om å ikke våge å slippe kontrollen og ikke stole på andre. Jeg følte nok på et vis at det ble forventet av meg at jeg skulle ønske å være til stede 24 timer i døgnet. Det som bidro litt til denne følelsen, var nok en del diskusjoner i terminklubber av typen: "Har du vært borte fra halvtåringen ennå?" - med svar som "Nei, selvfølgelig ikke, hun er jo altfor liten - eller vent, jeg måtte visst gå etter posten en dag, så ja, jeg har vært borte."

Opprinnelig lagt inn av nam, her.

Du har nok rett i dine mistanker. Det er forskjell på oss. Menn og kvinner har kjønnsforskjeller. Det er bare ikke blitt forsket nok på, pga det store fokuset på likestilling.

Endrer: For en gangs skyld leste jeg ikke hele tråden før jeg svarte, og jeg ser at de flotte oppegående FP-damene allerede har satt sitt preg på tråden!

Det er forsket mye på forskjellene mellom kvinner og menn - det er mulig at det kunne vært forsket mer, men det er nå også en prioriteringssak da. Skal man forske på det "selvsagte" - forskjellen mellom kjønnene eller på å helbrede kreft? Eller finne en ny vaksine? Eller kanskje billigere HIV-medisin?

Generelt sett er det prioriteringen av hva som er viktigst som gjør at man forsker på ulike ting (selv om det også er diskutert at man oftere forsker på manne-sykdommer enn kvinne-sykdommer) - det er ikke ideen om likestilling som står i veien for det?!!!

Likestilling er kjempeviktig og egentlig noe helt naturlig. Men - fordi om jeg er for likestilling tror jeg jo ikke at mannen og kvinnens fysiologi er lik. Det er menneskeverdet som skal likestilles, respekten for begge kjønn og respekten for at også kvinner har en rett til utdanning, jobb, osv. osv.

Det er mulig at jeg henger meg opp i denne formuleringen og at dette innlegget er helt på sidelinja, men - jeg blir bare så frustrert over denne typen tanker som jeg synes undergraver den viktige essensen i likestillingsdiskusjonen...

[Michayla]

God skrevet nam

[Veronal]

Jeg tror det ene og alene skyldes at det er du som har permisjonen nå. Dere har kanskje fordelt ansvaret slik at du har nattansvaret slik at mannen skal være uthvilt når han skal på jobb?

Jeg var så syk etter fødsel og da vi endelig kom ut fra sykehuset så ble jeg så opptatt med pumpeprosjekt at jeg ikke byttet en eneste bleie eller hadde en eneste mating av barnet før han var over en måned gammel. Så måtte jeg lære meg det. Det gikk fint det også. Vi var begge hjemme i 10 uker etter fødsel - og etter det delte vi permisjonen. For oss var det dermed umulig ikke å bli likestilte i omsorgsrollen.

[Adrienne]

Men selv om vi er forskjellige betyr det ikke at vi ikke kan ta like stor del av foreldrerollen. Jeg var nok en slik mor som Pia beskriver de første månedene barna var små, men sakte men sikkert så lot jeg mannen slippe mer og mer til, og nå er han omtrent like flink som meg til å tenke detaljer, planlegge dagen etter hva familien trenger og han er en helt superduper fantastisk pappa. Men det har krevd at jeg har lært meg å slakke litt på kravene, det gjør for eksempel ingenting om jentungen blir sendt i barnehagen med rosa genser og rød bukse, så lenge hun har nok klær sånn at hun er varm og god når hun er ute og leker.

Jeg måtte lære meg å la han få skape sin foreldrerolle på samme måte som jeg skapte min, bare at for meg så skjedde det hele mye mer naturlig, siden jeg var den som var hjemme nesten et år i permisjon, jeg var den som ammet og jeg var den som brukte timer etter timer på å finne ut informasjon om alt mulig som var babyrelatert.

[Pebbles]

Så mye du kunne om dette, nam!
Interessant.

Jeg opplever det på samme måten som deg, Pia.
Samtidig så tenker jeg at "likestillte" ikke betyr "like".

Mannen min er akkurat like glad i barna som jeg, og han synes de er det viktigste i hele verden.
Men han er veldig mye mer avslappet enn meg i forhold til det meste.
Av og til synes jeg det blir sløvt - og da sier jeg i fra. Og det er ikke alltid vi er enige om hvor grensen mellom avslappet og sløv går...

Jeg tenker at det er meningen at vi skal utfylle hverandre, og jeg er glad for å ha en avslappet mann som balanserer mine hønemortendenser.

Det er nok også sånn at jo mer ansvar vi tar, jo mindre tar mannen.
Je har alltid vært bevisst på å unngå å deltaljinstruere mannen når jeg skal bort en kveld eller en lengre periode. Barna overlever jo andre mate-, sove- påkledningsrutiner enn mine...

[mumrik]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Jeg måtte lære meg å la han få skape sin foreldrerolle på samme måte som jeg skapte min, bare at for meg så skjedde det hele mye mer naturlig, siden jeg var den som var hjemme nesten et år i permisjon, jeg var den som ammet og jeg var den som brukte timer etter timer på å finne ut informasjon om alt mulig som var babyrelatert.

Jeg tror dette er en "felle" mange mødre går i. De har en idé om at likestilt betyr lik, og forventer at farsrollen skal være lik morsrollen. Når far ikke klarer å levere, så blir han skviset ut og stemplet som udugelig. Da er det godt å ha forum der man anonymt kan sukke oppgitt over mannens utilstrekkelighet.

Det var litt satt på spissen, og ikke i retning HI i det hele tatt. Dere har vært forelder i tre måneder, Pia, og er fremdeles i fasen hvor dere prøver å finne hode og hale på den nye verdensordningen. Prøv å ikke fokusere så mye på dårlig samvittighet, og gjør det som føles naturlig for dere begge.

[Dixie Diner]

Bra skrevet, nam.

[Dragen]

Hos oss var det omvendt. Far var hjemme, og jeg studerte på fulltid. Jeg kom sliten hjem og skulle overta stellet av Poden, som jeg ikke kjente like godt som Temmern gjorde.

Jeg syns det var vanskelig. "Du må jo snakke med ham mens du gir han grøt!" sa Temmern og snakket med babyen mens han lurte i han grøten. Da var det nok. "Du må jo gi meg tid til å finne ut hva jeg skal si til ham!"

Summa summarum - det krever tilpassning, og det krever at den forelderen som er mest sammen med barnet tar sjansen på å slippe den andre til.

(Jeg var så sliten at hadde jeg ikke ammet, hadde jeg bare meldt meg ut. Jeg forstår godt at enkelte menn melder seg ut, uten at jeg skal forsvare det.)