Utholdenhet i ekteskapet

[Mandarin]

Er det enklere for barn av ikke-skilte foreldre å skille seg, enn motsatt?
Har foreldrenes ekteskap noe å si for hvor lett man tar ut skilsmisse eller ikke?

Ja dette diskuterer vi i kveld !
Vi er inne i en lyserosa periode i vårt 1,5 årige ekteskap. Barn nummer to er et halvt år snart og vi kan lene oss tilbake i sofaen og være tilfredse med at vi klarer oss fint tross en periode med kolikk, sykehus opphold, osv.
Men så kommer det nok tøffere dager en dag, og i vårt forhold tror jeg det vil komme når jeg skal ut å fortsette min karriere og ta litt plass i forholdet vårt igjen. Og i den forbindelse kommer vi inn på temaet skilsmisser. Mine foreldre er skilt og jeg påstår derfor at jeg kommer til å gjøre hva som helst for å unngå dette. Min mann mener at han kommer til å være like innstilt på dette (selv om han aldri har opplevd skillsmisse).
Ja var ikke dette en riktig så romantisk diskusjon en fredagskveld ?!
Men finnes det noen tall på dette?
Noglen som vet?

[Hasselnøtt]

For ikke lenge siden så jeg et program (Spekter, NRK?) om skilsmisser, der sto det oppgitt som statistikk at barn av skilte oftere blir skilte selv. Nærmere henvisning eller tall har jeg ikke, men jeg husker akkurat det.

[Observatøren]

Uten at jeg kan vise til annet enn "lest i avisen", mener jeg å ha hørt at sannsynligheten for skilsmisse øker dersom man selv har skilte foreldre.

(Noe som lover godt for enkelte i min familie, der foreldrene er gift og skilt henholdsvis 4 og 7 ganger. )

Fra spøk til alvor, jeg tror det har mer med grunnlaget for skilsmisse enn bare akkurat skilsmissen.

[nikki]

Jeg tror motsatt.Verken mine eller mannens foreldre er skilt,ingen av søsknene på begge sider heller.
Vi giftet oss da vi var 18 og 19 år,og har hatt mange strie tørner i de 18 årene vi har vært gift(18 år om 10 dager),og jeg tror definitivt vi har holdt hardere ut og jobbet hardere fordi ingen av de andre er skilt.Og hvem vil være først lissom??
Nå da ungene har vokst til har vi mer frihet til å pleie forholdet faktisk,så jeg er veldig glad vi sto løpet ut.

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av nikki, her.

Jeg tror motsatt.Verken mine eller mannens foreldre er skilt,ingen av søsknene på begge sider heller.
Vi giftet oss da vi var 18 og 19 år,og har hatt mange strie tørner i de 18 årene vi har vært gift(18 år om 10 dager),og jeg tror definitivt vi har holdt hardere ut og jobbet hardere fordi ingen av de andre er skilt.Og hvem vil være først lissom??

Ja slik tenker mannen også sier han.

[Susse]

Vi har hatt denne diskusjonen her i huset også. Mannen min har gifte foreldre, men de har slitt mye. Han er allikvel veldig klar på at å skille seg for han ville være enormt vanskelig og at han vil kjempe med alt han har for ekteskapet.
Jeg er vel det man kan kalle et lykkelig skillsmissebarn. Foreldrene mine fikk meg i svært ung alder og fant ut etter 4 år at de overhodet ikke passet sammen. Det ble en befrielse for meg å få et rolig hjem uten skriking og krangling. Mamma flyttet ut, jeg har vokst opp med pappa og farmor.
Jeg skal ikk si at jeg aldri kunne skille meg, så enkelt er det ikke etter min mening. Uansett er jeg klar til å kjempe med nebb og klør for ekteskapet jeg også om det skulle komme en dag det ble nødvendig. Vi har klart oss greit i 15 år så jeg har tro på at vi skal ha det bra i fremtiden også.
At jeg er skilsmissebarn har svært lite med dette å gjøre for meg. Jeg hadde en tøff barndom, men tror den kunne blitt enda verre om foreldrene mine ikke hadde skillt seg.

[007]

Jeg vet ingenting om tall (statistikk) ang. det du nevner, men mener å ha hørt at barn av skilte foreldre skiller seg oftere enn barn som ikke har opplevd skilsmisse?
Både mine og mannens foreldre er gift, men jeg føler ikke at det preger mitt ekteskap. Jeg er så egoistisk (?) at jeg tenker at livet er for kort til å være ulykkelig, og jeg skal heller leve som skilt enn som ulykkelig gift. Hittil har det gått bra (16 år i sommer), men jeg ofrer ikke alt for en hver pris. Til det mener jeg altså at liver er for kort.

[nikki]

Opprinnelig lagt inn av Liven, her.

Jeg vet ingenting om tall (statistikk) ang. det du nevner, men mener å ha hørt at barn av skilte foreldre skiller seg oftere enn barn som ikke har opplevd skilsmisse?
Både mine og mannens foreldre er gift, men jeg føler ikke at det preger mitt ekteskap. Jeg er så egoistisk (?) at jeg tenker at livet er for kort til å være ulykkelig, og jeg skal heller leve som skilt enn som ulykkelig gift. Hittil har det gått bra (16 år i sommer), men jeg ofrer ikke alt for en hver pris. Til det mener jeg altså at liver er for kort.

Helt enig.Ville ikke blitt i et ekteskap for enhver pris.Det er jo sykt i tilfelle.
Dessuten har jeg ingenting til overs for folk som finner seg nye partnere mens de fremdeles er gift.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Liven, her.

Jeg er så egoistisk (?) at jeg tenker at livet er for kort til å være ulykkelig, og jeg skal heller leve som skilt enn som ulykkelig gift. Hittil har det gått bra (16 år i sommer), men jeg ofrer ikke alt for en hver pris. Til det mener jeg altså at liver er for kort.

Det er jeg for så vidt enig i. Ikke for enhver pris.
Mulig jeg er naiv og uerfaren og alt det der, men jeg har i alle fall tenkt at
1) Det vil være bølgedaler i ALLE forhold. De kan vare en stund, men det KAN bli bedre. Jeg vil være utholdende.

2) Om jeg VET at kjærlighetsforholdet mellom mannen min og meg er over, men vi er venner, så er det fortsatt mulig å leve sammen fram til barna blir store. Min kostnad blir blant annet at jeg ikke kan gå inn i et nytt forhold (og jeg ville sikkert savne det), men så lenge samhandlinga mellom mannen og meg hadde fungert godt, ville det vært en okei pris å betale for at barna skulle få vokse opp i én heim der både mammaen og pappaen var. Jeg skylder dem det, tenker jeg (nå).

[Che]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Det er jeg for så vidt enig i. Ikke for enhver pris.
Mulig jeg er naiv og uerfaren og alt det der, men jeg har i alle fall tenkt at
1) Det vil være bølgedaler i ALLE forhold. De kan vare en stund, men det KAN bli bedre. Jeg vil være utholdende.

2) Om jeg VET at kjærlighetsforholdet mellom mannen min og meg er over, men vi er venner, så er det fortsatt mulig å leve sammen fram til barna blir store. Min kostnad blir blant annet at jeg ikke kan gå inn i et nytt forhold (og jeg ville sikkert savne det), men så lenge samhandlinga mellom mannen og meg hadde fungert godt, ville det vært en okei pris å betale for at barna skulle få vokse opp i én heim der både mammaen og pappaen var. Jeg skylder dem det, tenker jeg (nå).

Jeg er og litt der.

Jeg har skilte foreldre som samarbeidet utmerket - mannen har gifte foreldre med en mor som gjør alt - og som på mange vis har et ekteskap som jeg definitivt ikke ønsker meg.

Om jeg opplever at mannen ender opp i samme tralten som sine foreldre - og han ikke ser det selv kan det være jeg pakker snippsekken min og går - Mine barns lykke er også avhengig av min lykke og jeg vil ikke at gutta mine skal tro at det er slikt et ekteskap skal være.

Nå er det enn så lenge (6 år i samme hus) ingen tendenser for akkurat det da - heldigvis.

[Polyanna]

Som flere har vært inne på: Statistisk sett så er det en klar sammenheng.

Men hvorfor?

Skilsmissebarn scorer jo i snitt dårligere på nesten alle målbare faktorer: De gjør det dårligere på skolen, er mer deprimerte, tar oftere selvmord, tar i mindre grad utdannelse, er i større grad arbeidsledige eller trygdet. Og dette er igjen grupper som skiller seg oftere.

A-magasinet hadde en ærlig og brutal artikkel om skilsmissebarn for noen uker siden. At det er tøft, og at det verste er at foreldrene ikke orker å ta inn over seg at det er tøft for barna. Så de må spille happy, for å skåne foreldrene sine.

Reaksjonene var som forventet: Masse moralisering om at folk "gir opp for lett" og så videre i den duren.

Jeg tror ikke det er det som er problemet. Jeg tror at i de aller fleste tilfeller så er en skilsmisse godt gjennomtenkt.

Problemet er at mange tydeligvis i fir liten grad orker å ta inn over seg at dette valget kan være skikkelig, skikkelig kjipt for ungene. Mange kommer med at "det er jo ikke bra for barna om foreldrene lever ulykkelige heller", men det er helt på siden. Det er lov å ta valg for sin egen del. Det er lov å velge å ikke leve i et ekteskap som får deg til å føle at du dør innvendig. Det er lov til å, i denne saken, ikke generelt, å rett og slett sette sin egen mentale helse foran det ungene hadde syntest var mest komfortabelt.

Men det er IKKE ok å ikke innrømme at det er det man har gjort. Det er ikke ok å forvente at ungene skal akseptere en "når mor er lykkelig er barna lykkelige"-argument. Det er ikke ok å ikke ta inn over seg at barna sørger, fordi det ødelegger for ens egne intense nyforelskelse eller hva det er.

Gjennomgangstonen i historiene A-magasinet fortalte var sorgen over å ikke få lov til å sørge. Å ikke bli sett. Å bli en brikke i foreldrenes konflikt.



Har man med seg en sånn ballast, så er det SELVSAGT vanskelig å finne ut av et forhold.

[Frost]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Gjennomgangstonen i historiene A-magasinet fortalte var sorgen over å ikke få lov til å sørge. Å ikke bli sett. Å bli en brikke i foreldrenes konflikt.



Har man med seg en sånn ballast, så er det SELVSAGT vanskelig å finne ut av et forhold.

Altfor ofte blir ungene en brikke i foreldrenes konflikt. Her gjør ungene MYE for å ikke skuffe noen av foreldrene sine. Dette kan få konsekvenser for ungenes egen psyke dessverre.



Både jeg og mannen min har foreldre som ikke er/var skilte. Jeg og mannen er fortsatt gift med hverandre, og har ikke vært gift med andre.
Men hvordan svigermor og min mor holdt ut med henholdsvis min svigerfar og min far er et under. Hadde de levd en generasjon seinere tror jeg de begge hadde blitt kasta ut.

[Polyanna]

Ser dere hvor fort diskusjonen sporer over på "holder man ut lenge nok?"?

Jeg tror ikke det er DET som er viktigst i forhold til traumer for skilsmissebarna, men om man anerkjenner det at man har tatt et valg som i en viss/noen/stor grad handler om egne behov, og anerkjenner barnets behov for å sørge/rase over det valget.


Men nå gjentar jeg meg selv.

[Nabojenta]

Jeg vet bare med meg selv at jeg ikke skal gå i de samme fellene som mine foreldre. Og den største fellen hos dem, var null komunikasjon.

Det er en ting som er uhyre viktig i et forhold. Snakk, prat om ALT som rører seg i hodene deres. Ingenting er uviktig!

[Superior]

Jeg kunne godt tenkt meg å forbli gift. Jeg liker tanken på å være gift, og hele den ramma rundt.
Men nå er det ikke sånn, og jeg har et valg om å gå tilbake. Men jeg har hittil valgt å ikke gjøre det. Jeg kan tåle mye, og tilgi mye, men et sted går grensen.
Dessuten ville han bryte ut, og da kan man ikke gjøre noe.

Jeg er optimistisk på at jeg engang skal gifte meg og holde meg gift. Selv om det skal være et minus å ha barn fra før, og ha vært gift før, så velger jeg å tro noe annet.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Superior, her.

Jeg er optimistisk på at jeg engang skal gifte meg og holde meg gift. Selv om det skal være et minus å ha barn fra før, og ha vært gift før, så velger jeg å tro noe annet.

Det er statistikk ut fra en stor populasjon og kan ikke brukes på individnivå. Heldigvis!

[Superior]

Heldigvis har jeg skjønt såpass..
Nå er bare problemet å finne en som VIL ha noen med barn da

[Fadese]

I Samlivsboken utgitt av Modum bad, som bygger på Fighting for your marriage (Markman et al.), hevdes det å ha skilte foreldre som en av risikofaktorene i forhold til å sjøl bli skilt (uten at man uten videre skal trekke statistikk ned på individnivå). Tall har jeg ikke.

Det du beskriver i forhold til deres erfaringer fra og tanker rundt skilsisse er helt likt som hos oss. Men av og til kan jeg tenke at han med en stabil familie ikke kan forstå helt hvordan det er å ha skilte foreldre og hvor viktig det er å unngå det. Og sjølsagt kan han ikke forstå helt hvordan det var for meg, like lite som jeg kan forstå hvordan det var for deg ...

Andre beskyttende og risikofaktorer jeg husker i farta er:

Høyere utdanning: +
Å få barn tidlig: -
Å ha barn fra tidligere forhold: -
Å ha vært gift tidligere: -
Å være religiøs: +
Var det noe om å komme fra samme sosioøkonomiske forhold, tro? + der?
Å være gift: +

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

I

Sitat:

Men av og til kan jeg tenke at han med en stabil familie ikke kan forstå helt hvordan det er å ha skilte foreldre og hvor viktig det er å unngå det.

Ja det er slik jeg tenker.

Sitat:

Andre beskyttende og risikofaktorer jeg husker i farta er:

Høyere utdanning: +
Å få barn tidlig: -
Å ha barn fra tidligere forhold: -
Å ha vært gift tidligere: -
Å være religiøs: +
Var det noe om å komme fra samme sosioøkonomiske forhold, tro? + der?
Å være gift: +

Da kan vi krysse av for alt utenom det religiøse.

[nikki]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

I Samlivsboken utgitt av Modum bad, som bygger på Fighting for your marriage (Markman et al.), hevdes det å ha skilte foreldre som en av risikofaktorene i forhold til å sjøl bli skilt (uten at man uten videre skal trekke statistikk ned på individnivå). Tall har jeg ikke.

Det du beskriver i forhold til deres erfaringer fra og tanker rundt skilsisse er helt likt som hos oss. Men av og til kan jeg tenke at han med en stabil familie ikke kan forstå helt hvordan det er å ha skilte foreldre og hvor viktig det er å unngå det. Og sjølsagt kan han ikke forstå helt hvordan det var for meg, like lite som jeg kan forstå hvordan det var for deg ...

Andre beskyttende og risikofaktorer jeg husker i farta er:

Høyere utdanning: +
Å få barn tidlig: -
Å ha barn fra tidligere forhold: -
Å ha vært gift tidligere: -
Å være religiøs: +
Var det noe om å komme fra samme sosioøkonomiske forhold, tro? + der?
Å være gift: +

Ja,ja,det er godt det ikke alltid stemmer.

Ingen av oss har høy utdanning.
Fikk barn(med sterk grad av AD-HD),da vi var 20 år,ett år etter vi gifta oss.
Vi er ikke religiøse.

Men vi har det fint like lell.