Utholdenhet i ekteskapet

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Liven, her.

Jeg er så egoistisk (?) at jeg tenker at livet er for kort til å være ulykkelig, og jeg skal heller leve som skilt enn som ulykkelig gift. Hittil har det gått bra (16 år i sommer), men jeg ofrer ikke alt for en hver pris. Til det mener jeg altså at liver er for kort.

Det er jeg for så vidt enig i. Ikke for enhver pris.
Mulig jeg er naiv og uerfaren og alt det der, men jeg har i alle fall tenkt at
1) Det vil være bølgedaler i ALLE forhold. De kan vare en stund, men det KAN bli bedre. Jeg vil være utholdende.

2) Om jeg VET at kjærlighetsforholdet mellom mannen min og meg er over, men vi er venner, så er det fortsatt mulig å leve sammen fram til barna blir store. Min kostnad blir blant annet at jeg ikke kan gå inn i et nytt forhold (og jeg ville sikkert savne det), men så lenge samhandlinga mellom mannen og meg hadde fungert godt, ville det vært en okei pris å betale for at barna skulle få vokse opp i én heim der både mammaen og pappaen var. Jeg skylder dem det, tenker jeg (nå).