Utholdenhet i ekteskapet

[007]

Jeg ser hva du mener, Fadese, og jeg følger tankegangen din. Jeg tror bare at det ikke vil fungere så lenge i praksis - jeg tror man før eller seinere vil ha så store, egne behov at det vil gå ut over vennskapet med barnefar, "samliv" og generelt humør. Og: man kan jo bo sammen med barne sine om man er skilt også? Ikke fulltid, men likevel ganske mye?
Nå høres det ut som om jeg forsvarer at man skal la egne behov komme forran barnas, og det er ikke det jeg mener. Jeg tror bare at barna påvirkes så mye av foreldres sinns-stemning at man ikke for enhver pris skal fortsette et ektaskap der begjæret (eller kjæresteforholdet) er dødt. At man prøver: ja - men ikke så mye at man utsletter seg selv.