Setter vi for høye krav til oss selv?

[Jessica]

Ja, jeg lurer på om vi setter FOR store krav til oss selv i hverdagen.

Jeg har plutselig blitt plassert på sidelinja som kronisk kreftsyk. Mens resten av "verden" er i gang med livet sitt har jeg fått tid til å tenke igjennom livet mitt.

Det er mangt jeg kunne tenkt meg å gjort annerledes om jeg skulle leve livet mitt på nytt, men TID er det viktigste jeg har kunnet gi mine barn. Slik livet har blitt så er TID noe som koster penger. Men TID kan også være å senke kravene til alle ting vi skal klare.

Vi er vel den første foreldregenerasjonen som har vært så bevisst og opptatt av våre barns oppvekst og vårt eget ego. Tidligere generasjoner hadde en annen måte å tenke på. Der var man en del av et fellesskap. Fellesskapsverdiene sto sterke.

På 1950-tallet var det viktig å være en god husmor, mens barna måtte være ute å leke så mor fikk jobbe i fred. Da var det barna som skulle ta hensyn til de voksne, mens nå er det blitt mer motsatt. Dette endrer seg hele tiden.

Tidligere skulle kvinnen være en god husmor og mor. Nå skal vi kvinner være både mor, husmor, karrierekvinner osv. Mannens oppgave var tidligere å tjene til familiens hushold og gjøre "mannetingene" som gjerne var å snekre på huset, klippe plen, rydde snø, lese avisa når han kom hjem fra jobb osv. Heldigvis har vi kommet bort fra det

Når jeg hører mange her inne snakker så opplever jeg at mange forventer utrolig mye av seg selv og hva de skal klare. Det ligger mellom linjene. Jeg er også en av de. Jeg vil klare ALT. Samtidig innser jeg at alt jeg mener jeg skal klare, klarer jeg ikke. Jeg er bare et menneske. Så ender man vel i dårlig samvittighet fordi man har høyere krav til livet enn det vi klarer å innfri.

I andre kulturer tenker man helt annerledes i forhold til barna. Man lever tettere sammen og det forventes at de større barna tar ansvar som et medlem av samfunnet man lever i. Det er en selvfølge i samfunnet og for barna. Vi alle handler jo ut i fra hva de rundt forventer av oss.

Mange tanker fra meg her. Hovedspørsmålet er: Forventer du og de rundt deg for mye av dere selv?

Psst. Dette er ikke ment som en kvinnesaksdiskusjon fra min side. Jeg refererer bare til historien slik den har vært...

[Maverick]

Næsj. Eller jo, men ikke sånn egentlig. Jeg forventer ikke noe jeg ikke kan klare hvis jeg skjerper meg.

[him]

Vanskelig å svare på for min del. Det er mulig jeg setter for høye krav, men jeg opplever også at "livet leves forlengs, men blir forstått baklengs". Jeg er nå ute av småbarnsfasen, og jeg opplever jo nå den fasen som helt anderledes enn da jeg faktisk levde i den. Jeg tror at det å ha et slik perspektiv som jeg har nå, hadde vært umulig å hatt da - og jeg tenker også at det kanskje er der du også er? På grunn av din livssituasjon har du en helt annen erfaringsbakgrunn, og et helt annet perspektiv enn mange andre?

Og personlig tror jeg ikke at perspektiv er noe som er så lett å overføre. (Eventuelt er jeg bare litt senere enn de fleste. Det minner meg forreste på ordtaket som sier noe ala "Et geni lærer av andres feil, vanlige folk lærer av sine egne feil og en idiot lærer aldri". Jeg synes det sier mye om hvor avhengig vi er av erfaringsbasert kunnskap for å reellt sett lære noe.)

[Esme]

Jeg har ikke forventningskrav som er høyere enn det jeg glatt klarer å innfri. Jeg føler heller ikke på dette at kvinner har så mange krav, jeg merker ikke noe til det i hvert fall.

[Imma]

Jeg har fått hørt fra barnsben av "Du kan klare alt du vil, bare du går inn for det. Det finnes ingen grenser, bare du vil hardt nok".
Altså ta nå ikke det helt ordrett, men skjønn mentaliteten. Dette var selvfølgelig sagt i aller beste mening, for å gi selvtillit og pågangsmot, noe det også har gjort, men samtidig sier det implisitt noe om at det du ikke oppnår/gjør/utretter er fordi det er viljen din det er noe sløkket med.
Jeg kjenner litt på denne når jeg føler meg utilstrekkelig.

[Veronal]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Jeg har fått hørt fra barnsben av "Du kan klare alt du vil, bare du går inn for det. Det finnes ingen grenser, bare du vil hardt nok".
Altså ta nå ikke det helt ordrett, men skjønn mentaliteten. Dette var selvfølgelig sagt i aller beste mening, for å gi selvtillit og pågangsmot, noe det også har gjort, men samtidig sier det implisitt noe om at det du ikke oppnår/gjør/utretter er fordi det er viljen din det er noe sløkket med.
Jeg kjenner litt på denne når jeg føler meg utilstrekkelig.

Hm. Dette er mitt mantra til ungene. Jeg synes det er en ganske bra mentalitet.

Jeg er også en sånn som ikke evner å ha dårlig samvittighet. Jeg stiller dog mine egne krav og lar ikke andres krav og forventninger styre livet mitt.

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg har ikke forventningskrav som er høyere enn det jeg glatt klarer å innfri. Jeg føler heller ikke på dette at kvinner har så mange krav, jeg merker ikke noe til det i hvert fall.

Jeg kjenner støtt på krav som jeg er usikker på om jeg kan innfri på en god måte.
At du er dønn sikker på at du glatt kan innfri alle krav som stilles til deg, for meg til å tro at du enten ønsker å fremstille deg selv som "superwoman" eller at du/omgivelsene har litt for lave forventninger til deg. Noen utfordringer må vel finnes i livet ditt? Noe, anything, som du ikke er sikker på utkomme av?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Jeg kjenner støtt på krav som jeg er usikker på om jeg kan innfri på en god måte.
At du er dønn sikker på at du glatt kan innfri alle krav som stilles til deg, for meg til å tro at du enten ønsker å fremstille deg selv som "superwoman" eller at du/omgivelsene har litt for lave forventninger til deg. Noen utfordringer må vel finnes i livet ditt? Noe, anything, som du ikke er sikker på utkomme av?

Alltid så trivelig du Imma. Nei, når Jessica snakker om at vi kvinner har så mange forventninger som skal oppfylles, så tror jeg faktisk det at jeg ikke har noen forventninger om meg selv at jeg skal være super husmor, mor, karrierekvinne etc og har helt realistiske forventninger. Jeg blir ikke stresset av å ha det rotete en dag, og jeg føler heller ikke på at jeg skal være flink til mange ting som jeg ikke er flink på. Jeg føler ikke på at jeg burde trene mer enn det jeg gjør. I perioder trener jeg ikke, fordi jeg gidder ikke, men jeg sitter ikke og gir meg selv dårlig selvfølelse av den grunn.

Jeg er absolutt ikke noen superwoman, det er mange kvinner som er flinkere enn meg til å sylte og safte, trene, se godt ut, lage mat etc, men jeg blir ikke stresset av det. Heller tror jeg ikke at omgivelsene har kjempelave forventninger til meg, jeg tror faktisk at mange kvinner ser forventninger fra omgivelsene som ikke er der, men som de føler på selv.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Jeg kjenner støtt på krav som jeg er usikker på om jeg kan innfri på en god måte.
At du er dønn sikker på at du glatt kan innfri alle krav som stilles til deg, for meg til å tro at du enten ønsker å fremstille deg selv som "superwoman" eller at du/omgivelsene har litt for lave forventninger til deg. Noen utfordringer må vel finnes i livet ditt? Noe, anything, som du ikke er sikker på utkomme av?

Man kan nok ha utfordringer i livet, uten at man nødvendigvis er usikker på om man kan innfri på en god måte.

Et eksempel, jeg kan godt tenke meg å gå Besseggen. Jeg har hørt mye om turen, den har en kulturell tilknytning (fra Ibsen sin Per Gynt) og turen vil nok være en utfording for meg. Men jeg er ikke usikker for at jeg ikke skal innfri på en god måte. Jeg opplever ikke noe "prestasjonspress" i forbindelse med en slik tur. Jeg tror det er viktig å skille mellom det å ha utfordringer og det å ha et prestasjonspress. Det er ikke nødvendigvis ett 1:1 forhold mellom de to.

[kie]

Spennende tema.
Jeg tror at det største problemet for min del er å akseptere at kravene må senkes innimellom. Jeg har på en måte hatt "ta meg sammen og være flink" som løsning på alt mulig. Nå prøver jeg å lære meg at man noen ganger ikke bare kan "flinke seg opp" til kravene man vil innfri, men akseptere at i noen situasjoner og livsfaser så klarer man kanskje ikke alt man ellers ville ha klart. Min løsning på problemer har alltid vært å yte mer. Ikke å forvente mindre av meg selv.

Det var en feilslått strategi.

[Dronningen]

Hva legger dere i å strekke til da? Hva handler det om?
Psykiske ting, humør, hus, tilstedeværelse, omsorg, jobb, parforhold, venner? Hva handler det å strekke til om for dere?

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Hva legger dere i å strekke til da? Hva handler det om?
Psykiske ting, humør, hus, tilstedeværelse, omsorg, jobb, parforhold, venner? Hva handler det å strekke til om for dere?

Ja, alt.

Det er veldig forskjell på hvilke krav man setter til seg selv og hvilke krav man lar omgivelsene sette til seg synes jeg. Jeg har ingen problemer med å iblant føle at omgivelsene krever mer av meg enn jeg er i stand til å klare. Men så viser det seg at om jeg virkelig, virkelig må, så klarer jeg det likevel. Dog er det noen ganger ikke verdt innsatsen.

Om krav jeg setter til meg selv så er jeg litt sånn at jeg har lett for å sette de kravene innenfor komfortsonen jeg. Jeg krever ikke noe av meg selv som det er totalt urealistisk at jeg får til. Men jeg kan jobbe svært, svært hardt for å nå et mål jeg selv mener er realistisk. Noen ganger klarer jeg det ikke, og da blir min horisont over hva som er realistisk justert til et nivå som stemmer bedre for meg.

Når det gjelder de som purunge stiller i Idol totalt blottet for talent så er de unge og helt urealistiske i forhold til hva de kan nå. Også får de forventningene sine justert (forhåpentligvis uten å bli slaktet) og neste gang de setter seg et mål så er det et mer realistisk et. Jeg synes den evnen til å forsøke å strekke seg etter stjernene er noe av det fineste med ungdom jeg.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Om sønnen min ytrer slike ønsker (Gud forby) så kommer jeg jo til å si at "det krever enormt med innsats, da får du begynne å ta treningen alvorlig nå", jeg kommer jo ikke til å si "det klarer du garantert! Bare øv!"

Jeg tror jo ikke du vil si det, men jeg tror faktisk at det finnes foreldre som helt unyansert formidler denne "du klarer alt du vil"-teorien for barna sine. (Noe som bør føre oss til at det aller, aller viktigste man gjør er å velge sine foreldre med omhu. Det er en meget bra start. ). Og hvis man blir flasket opp slik vil alle feil, alle prestasjoner som blir mindre enn forventet alltid vil speile tilbake på barnet. (Dette minner meg om en artikel jeg lest at de "ekte" arbeidsnarkomane jobbet for at de ikke greie å la være å prestere. De som bare "så ut som arbeidsnarkomane" jobbet fordi de syntes det var gøy.)

[Teofelia]

Sånn muligens litt på siden av tema, så synes jeg at jeg treffer like mange menn som kvinner som setter for høye krav til seg selv. Samtidig kjenner jeg ganske mange kvinner som jeg synes setter ubegripelig lave mål for seg selv, så jeg kjøper ikke egentlig påstanden om at kvinner setter spesielt høye krav til seg selv (mer enn menn, altså).

Og ja, jeg vet at det finnes veldig mange kvinner som setter utrolig høye krav til seg selv; det er ikke det jeg snakker om. Jeg tror bare ikke nødvendigvis at det er "typisk kvinner"; jeg tror det er en personlighetgreie, og at det er hipp som happ om det er menn eller kvinner som driver med slikt.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Sånn muligens litt på siden av tema, så synes jeg at jeg treffer like mange menn som kvinner som setter for høye krav til seg selv. Samtidig kjenner jeg ganske mange kvinner som jeg synes setter ubegripelig lave mål for seg selv, så jeg kjøper ikke egentlig påstanden om at kvinner setter spesielt høye krav til seg selv (mer enn menn, altså).

Og ja, jeg vet at det finnes veldig mange kvinner som setter utrolig høye krav til seg selv; det er ikke det jeg snakker om. Jeg tror bare ikke nødvendigvis at det er "typisk kvinner"; jeg tror det er en personlighetgreie, og at det er hipp som happ om det er menn eller kvinner som driver med slikt.

Jeg skjønner hva du mener. Men likevel, så tror jeg (men kanskje det er en personlighetsgreie også) at det oftere er kvinner enn menn som blir stresset og dårligere selvfølelse av å høre at andre har det ryddig, at andre lager hjemmelaget mat, at andre trener, at andre tar med barna ut i skogen på tur etc og får en følelse av at de også burde gjøre det. Og akkurat den skjønner jeg ikke helt.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg skjønner hva du mener. Men likevel, så tror jeg (men kanskje det er en personlighetsgreie også) at det oftere er kvinner enn menn som blir stresset og dårligere selvfølelse av å høre at andre har det ryddig, at andre lager hjemmelaget mat, at andre trener, at andre tar med barna ut i skogen på tur etc og får en følelse av at de også burde gjøre det. Og akkurat den skjønner jeg ikke helt.

Jeg tror svært mange kvinner leser sånn her:

Det som faktisk står:
Esme har en interessant utdannelse.
Veronal har flotte systemer for husarbeid.
Skilpadda har alltid god tid til sønnen sin.
Teofelia har alltid god norsk.
aC har alltid spennende liv.

Det som oppfattes:
Alle unntatt meg har en interessant utdannelse.
Alle unntatt meg har flotte systemer for husarbeid.
Alle unntatt meg har alltid god tid til sønnen sin.
Alle unntatt meg har alltid god norsk.
Alle unntatt meg har alltid spennende liv.

[Imma]

Smilefjes, du er nok inne på noe.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg skjønner hva du mener. Men likevel, så tror jeg (men kanskje det er en personlighetsgreie også) at det oftere er kvinner enn menn som blir stresset og dårligere selvfølelse av å høre at andre har det ryddig, at andre lager hjemmelaget mat, at andre trener, at andre tar med barna ut i skogen på tur etc og får en følelse av at de også burde gjøre det. Og akkurat den skjønner jeg ikke helt.

Det er jeg helt enig med deg i, men så tar kanskje mange menn igjen med å føle sterkere på at alle andre jobber mer enn meg og har bedre karriere, alle andre er mer handy og snekrer flottere bokhyller, og alle andre bygger hytte eller eneboligen sin selv, eller hva vet jeg. Jeg tror i alle fall ikke det er noen mangel på drivere hos menn heller, selv om de ganske sikkert ikke er de samme som hos kvinner, så generelt.

[Imma]

Eksempel: P var veldig glad i å trene. Så fikk hun MS. Hun trente og trente, det var bra for henne. Hun satte seg mål om å løpe Oslo maraton året etter. Du kan om du vil. Hun ville absolutt. Trente og trente, men tilslutt ville ikke kroppen samarbeide. Hun taklet det greit og nedjusterte kravene til seg selv. Men for å takle en sånn opplevelse, uten at det kun føles som mislykkethet og nederlag, trenger man mer i bagasjen enn et "du kan om du vil." Man trenger en bevissthet om at man ikke er det man utretter. Det er ikke alltid øvelse og vilje og hva man er villig til å ofre. Noen ganger er det ting man ikke har kontroll over som avgjør. Uten at jeg dermed sier at man ikke skal bygge opp under barns intiativ og mål.