Setter vi for høye krav til oss selv?

[Lykken]

Tja, jeg er ikke helt enig i at mange kvinner setter for høye krav til seg selv, men om det er forventet er en annen sak. Men sjalusi, misunnelse, ambisjoner, status, flink pike-syndrom, oppdragelse osv gjør jo at mange stiller krav til seg selv som kan være for høye, lite realistiske og lite sunne.
F.eks at man i familien føler press (innbilt eller ikke) om å få like høy utdannelse eller like fin bil eller hus som broren sin. Eller at man tror omgangskretsen forventer (eller at man selv liker å briefe) at huset har siste interiørnytt, 5-retters middag man disker opp med og en flott jobb å vifte med. Man kan være oppdradd av en mor som slet seg ut på å ha huset prikkfritt, for ikke snakke om barna, og da viderfører man ofte dette, kanskje uten å ville det, men at presset ligger der i bakhodet.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Om sønnen min ytrer slike ønsker (Gud forby) så kommer jeg jo til å si at "det krever enormt med innsats, da får du begynne å ta treningen alvorlig nå", jeg kommer jo ikke til å si "det klarer du garantert! Bare øv!"

Jeg tror jo ikke du vil si det, men jeg tror faktisk at det finnes foreldre som helt unyansert formidler denne "du klarer alt du vil"-teorien for barna sine. (Noe som bør føre oss til at det aller, aller viktigste man gjør er å velge sine foreldre med omhu. Det er en meget bra start. ). Og hvis man blir flasket opp slik vil alle feil, alle prestasjoner som blir mindre enn forventet alltid vil speile tilbake på barnet. (Dette minner meg om en artikel jeg lest at de "ekte" arbeidsnarkomane jobbet for at de ikke greie å la være å prestere. De som bare "så ut som arbeidsnarkomane" jobbet fordi de syntes det var gøy.)

[Wix]

Jeg tror vi er inne på noe når vi snakker om denne "Du kan alt du vil bare du legger ned nok innsats"-doktrinen. Det handler jo om den den amerikanske (vestlige?) drømmen om at alle, uansett bakgrunn, kan komme like langt om de bare jobber nok for det. Hvis vi tror på dette, så innebærer store muligheter og håp for alle, men også et stort ansvar.

Og jeg tror den dårlige samvittigheten og dårlige selvfølelsen for å ikke være bedre enn vi er i allefall kommer delvis fra dette. Vi har jo muligheten liksom, eller?

Jeg klarer det overhodet ikke selv, men jeg tror mye ville vært gjort om vi klarte å slå oss til ro med å bare leve og nyte fremfor å alltid strebe videre mot stadig høyere mål.

[Teofelia]

Sånn muligens litt på siden av tema, så synes jeg at jeg treffer like mange menn som kvinner som setter for høye krav til seg selv. Samtidig kjenner jeg ganske mange kvinner som jeg synes setter ubegripelig lave mål for seg selv, så jeg kjøper ikke egentlig påstanden om at kvinner setter spesielt høye krav til seg selv (mer enn menn, altså).

Og ja, jeg vet at det finnes veldig mange kvinner som setter utrolig høye krav til seg selv; det er ikke det jeg snakker om. Jeg tror bare ikke nødvendigvis at det er "typisk kvinner"; jeg tror det er en personlighetgreie, og at det er hipp som happ om det er menn eller kvinner som driver med slikt.

[slaraffen]

Ja. Jeg stiller krav til meg selv som jeg ikke greier å oppfylle. Kravene er ikke høyere enn det jeg tror alle andre har, men jeg ser allikevel ikke ut til å være i stand til å greie dem.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Wix, her.

Jeg tror vi er inne på noe når vi snakker om denne "Du kan alt du vil bare du legger ned nok innsats"-doktrinen. Det handler jo om den den amerikanske (vestlige?) drømmen om at alle, uansett bakgrunn, kan komme like langt om de bare jobber nok for det. Hvis vi tror på dette, så innebærer store muligheter og håp for alle, men også et stort ansvar.

Og jeg tror den dårlige samvittigheten og dårlige selvfølelsen for å ikke være bedre enn vi er i allefall kommer delvis fra dette. Vi har jo muligheten liksom, eller?

Jeg klarer det overhodet ikke selv, men jeg tror mye ville vært gjort om vi klarte å slå oss til ro med å bare leve og nyte fremfor å alltid strebe videre mot stadig høyere mål.

Jeg er ekstrem-oppdratt etter denne "du klarer hvis du vil"-tankegangen og er overhodet ikke plaget med dårlig samvittighet eller selvfølelse. Og jeg har tenkt, jeg tror det er fordi jeg har stått fullstendig fritt til å gjøre "hva jeg vil". Mine foreldre spurte for eksempel tre uker før jeg begynte på NTH om hva jeg egentlig hadde bestemt meg for å studere.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Sånn muligens litt på siden av tema, så synes jeg at jeg treffer like mange menn som kvinner som setter for høye krav til seg selv. Samtidig kjenner jeg ganske mange kvinner som jeg synes setter ubegripelig lave mål for seg selv, så jeg kjøper ikke egentlig påstanden om at kvinner setter spesielt høye krav til seg selv (mer enn menn, altså).

Og ja, jeg vet at det finnes veldig mange kvinner som setter utrolig høye krav til seg selv; det er ikke det jeg snakker om. Jeg tror bare ikke nødvendigvis at det er "typisk kvinner"; jeg tror det er en personlighetgreie, og at det er hipp som happ om det er menn eller kvinner som driver med slikt.

Jeg skjønner hva du mener. Men likevel, så tror jeg (men kanskje det er en personlighetsgreie også) at det oftere er kvinner enn menn som blir stresset og dårligere selvfølelse av å høre at andre har det ryddig, at andre lager hjemmelaget mat, at andre trener, at andre tar med barna ut i skogen på tur etc og får en følelse av at de også burde gjøre det. Og akkurat den skjønner jeg ikke helt.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg skjønner hva du mener. Men likevel, så tror jeg (men kanskje det er en personlighetsgreie også) at det oftere er kvinner enn menn som blir stresset og dårligere selvfølelse av å høre at andre har det ryddig, at andre lager hjemmelaget mat, at andre trener, at andre tar med barna ut i skogen på tur etc og får en følelse av at de også burde gjøre det. Og akkurat den skjønner jeg ikke helt.

Jeg tror svært mange kvinner leser sånn her:

Det som faktisk står:
Esme har en interessant utdannelse.
Veronal har flotte systemer for husarbeid.
Skilpadda har alltid god tid til sønnen sin.
Teofelia har alltid god norsk.
aC har alltid spennende liv.

Det som oppfattes:
Alle unntatt meg har en interessant utdannelse.
Alle unntatt meg har flotte systemer for husarbeid.
Alle unntatt meg har alltid god tid til sønnen sin.
Alle unntatt meg har alltid god norsk.
Alle unntatt meg har alltid spennende liv.

[Imma]

Smilefjes, du er nok inne på noe.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg skjønner hva du mener. Men likevel, så tror jeg (men kanskje det er en personlighetsgreie også) at det oftere er kvinner enn menn som blir stresset og dårligere selvfølelse av å høre at andre har det ryddig, at andre lager hjemmelaget mat, at andre trener, at andre tar med barna ut i skogen på tur etc og får en følelse av at de også burde gjøre det. Og akkurat den skjønner jeg ikke helt.

Det er jeg helt enig med deg i, men så tar kanskje mange menn igjen med å føle sterkere på at alle andre jobber mer enn meg og har bedre karriere, alle andre er mer handy og snekrer flottere bokhyller, og alle andre bygger hytte eller eneboligen sin selv, eller hva vet jeg. Jeg tror i alle fall ikke det er noen mangel på drivere hos menn heller, selv om de ganske sikkert ikke er de samme som hos kvinner, så generelt.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg tror svært mange kvinner leser sånn her:

Det som faktisk står:
Esme har en interessant utdannelse.
Veronal har flotte systemer for husarbeid.
Skilpadda har alltid god tid til sønnen sin.
Teofelia har alltid god norsk.
aC har alltid spennende liv.

Det som oppfattes:
Alle unntatt meg har en interessant utdannelse.
Alle unntatt meg har flotte systemer for husarbeid.
Alle unntatt meg har alltid god tid til sønnen sin.
Alle unntatt meg har alltid god norsk.
Alle unntatt meg har alltid spennende liv.

Jeg kjenner i alle fall én ...

[Wix]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er ekstrem-oppdratt etter denne "du klarer hvis du vil"-tankegangen og er overhodet ikke plaget med dårlig samvittighet eller selvfølelse. Og jeg har tenkt, jeg tror det er fordi jeg har stått fullstendig fritt til å gjøre "hva jeg vil". Mine foreldre spurte for eksempel tre uker før jeg begynte på NTH om hva jeg egentlig hadde bestemt meg for å studere.

Jeg er helt enig i at den du klarer hvis du vil-tankegangen har mye positivt for seg. Hvis du ikke tror du klarer det så klarer du det hvertfall ikke.

Og det er klart at det å kunne stå fritt og bestemme selv hva du vil også er viktig. Sammen med det å oppleve støtte fra andre og å oppleve at en mestrer livet.

Men jeg mener det er en hårfin balanse her, mellom å sette seg riktige mål som er akkurat innenfor rekkevidde. Og å begrense områder man skal være god i akkurat nå. Det er en egen kunst, eller en ferdighet i allefall, å sette gode mål for seg selv og å være selvdisiplinert nok til å jobbe for dem.

smilefjes, det er mulig noen kvinner tenker sånn, men jeg tror (håper?) ikke det er så mange altså. Jeg tenker mer at Alle har sitt.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Men i oppveksten må man noen gang også jobbe for mål andre har satt for én. Det er en del av læringsprosessen mener jeg, i forhold til å skulle vokse opp og bli et selvstendig menneske.

Nettopp, og det var difor eg meinte at det var heilt på sida å dra inn barneperspektivet i denne diskusjonen.

[Imma]

Eksempel: P var veldig glad i å trene. Så fikk hun MS. Hun trente og trente, det var bra for henne. Hun satte seg mål om å løpe Oslo maraton året etter. Du kan om du vil. Hun ville absolutt. Trente og trente, men tilslutt ville ikke kroppen samarbeide. Hun taklet det greit og nedjusterte kravene til seg selv. Men for å takle en sånn opplevelse, uten at det kun føles som mislykkethet og nederlag, trenger man mer i bagasjen enn et "du kan om du vil." Man trenger en bevissthet om at man ikke er det man utretter. Det er ikke alltid øvelse og vilje og hva man er villig til å ofre. Noen ganger er det ting man ikke har kontroll over som avgjør. Uten at jeg dermed sier at man ikke skal bygge opp under barns intiativ og mål.

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Nettopp, og det var difor eg meinte at det var heilt på sida å dra inn barneperspektivet i denne diskusjonen.

Jeg mener at det som har preget oss i barndommen har mye å si for hvilke verdier, krav, og hvilket syn vi har på oss selv som voksne. Derfor synes jeg barneperspektivet er ytterst relevant i denne diskusjonen.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Eksempel: P var veldig glad i å trene. Så fikk hun MS. Hun trente og trente, det var bra for henne. Hun satte seg mål om å løpe Oslo maraton året etter. Du kan om du vil. Hun ville absolutt. Trente og trente, men tilslutt ville ikke kroppen samarbeide. Hun taklet det greit og nedjusterte kravene til seg selv. Men for å takle en sånn opplevelse, uten at det kun føles som mislykkethet og nederlag, trenger man mer i bagasjen enn et "du kan om du vil." Man trenger en bevissthet om at man ikke er det man utretter. Det er ikke alltid øvelse og vilje og hva man er villig til å ofre. Noen ganger er det ting man ikke har kontroll over som avgjør. Uten at jeg dermed sier at man ikke skal bygge opp under barns intiativ og mål.

Jeg tror vi er enige.

[Imma]

Hærlig tittel du har fått, Esme

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Hærlig tittel du har fått, Esme

Det stod mellom det og moddenek.

[kie]

Jeg synes dette blogginnlegget er så fint i forhold til nettopp det vi snakker om:
Å ikkje strekke til

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det stod mellom det og moddenek.