Ung og umoden?

[Crimina]

Jeg mener ikke å tråkke noen på tærne med dette innlegget. Dette er ikke et angrep mot dem som er unge mødre. Jeg feier ikke alle under ei matte. Langt i fra.

Jeg var det man kaller for ung mor. Nå er jeg godt over 30 og ser jo at jeg gjorde mye dumt. Jeg husker jeg gjorde mye som jeg overhodet ikke ville gjort i dag.

Et par eksempler: Jeg gav saft og melk til den første babyen min på natta. Helt fra fødselen av. Saft til nyfødt? Det resulterte i 4 råtne tenner i overmunnen.

Jeg satte hull i ørene på datteren min da hun var 1,5 år. Resulterte i to voldsomt betente ører, til tross for vask og rens daglig.

Jeg tatoverte meg i ung alder, som jeg angrer meg på i dag. Jeg synes det var tøft/stilig den gangen. Nå er det bare flaut. Jeg hadde ikke tatovert meg i dag for å si det sånn.

Jeg kunne lett overlate ungene til barnevakt hver helg for å feste. Det ville jeg ALDRI gjort nå. En fest en sjelden gang er helt greit, men ikke flere helger i mnd. Jeg drikker meg aldri full foran barna heller. Jeg er vokst opp med alkoholiserte foreldre og husker godt hvor forferdelig det var. Jeg ønsker ikke at barna mine skal oppleve noe sånn.

Jeg fikk selvfølgelig tilsnakk da jeg var yngre. Voksne mennesker som reagerte på mye av det jeg gjorde. Men jeg reagerte med å bli sur og forbanna. Jeg fikk ofte høre: Du vil forstå når du blir eldre og mere moden. Det gjorde meg jo selvsagt enda mere forbanna å høre.

I dag skjønner jeg hva de mente og at det var godt ment.

Jeg sier ikke nå at alle unge mødre/fedre er sånn som meg. Jeg tror selvsagt at det finnes modne, unge mødre/fedre også. Jeg har jo sett flere som er unge og som er fornuftige og modne. Men jeg har også sett en del som virker umodne og som tar noen valg som jeg tipper de vil angre på etterhvert.

Jeg personlig tror at barndommen man har hatt, og hva slags oppdragelse man har hatt spiller litt inn. Jeg har ikke hatt noen foreldre som bryr seg. Jeg ble overlatt til meg selv, og fikk ikke noen oppdragelse. Jeg måtte lære alt selv. Og jeg måtte i tillegg ta meg av søsknene mine. Jeg var jo redd jeg skulle bli som mamma da jeg selv ble mor. Men heldigvis ble jeg ikke så "ille". Jeg gjorde mange umodne og dumme ting, men jeg føler ikke jeg har forsømt barna mine slik min mamma gjorde. Både meg og brødrene mine ble psykisk og fysisk mishandlet.

Hadde jeg kunne starte helt på nytt, så tror jeg nok at jeg ville ventet til jeg var passert 25 år før jeg fikk barn. Jeg ville prøvd å unngå å bli tenåringsmor om jeg fikk velge på nytt. Men barna jeg fikk da jeg var tenåring var planlagte og jeg vil jo ikke vært foruten dem nå.

Med ung mor tenker jeg på dem som blir foreldre før 23 årsalder ca. Men dette kan nok også diskuteres.

Men det jeg lurer på er om dere tror unge mødre/fedre kan gjøre litt mindre gjennomtenkte ting og ta litt umodne avgjørelser enn det modne mødre/fedre ville gjort? Har dere egne erfaringer kanskje?

Til slutt vil jeg si at jeg vet jo at det finnes modne mødre/fedre som ikke er så veldig modne. Jeg gjør nok fortsatt mange ting som andre mødre/fedre ville gjort. Vi er jo forskjellige. Men jeg føler meg mye tryggere på meg selv, og mye mere moden enn det jeg var for 10 år siden.

Nå lærer man jo gjerne så lenge man går på livets vei, så det sier seg vel selv at man har litt mer livserfaring og vurderingsgrunnlag når man har levd noen år.
Tror også at det varierer veldig hvor moden man er som tenåring. Jeg har venninner som fint kunne fått barn som 17-åringer, og taklet det utmerket, mens andre igjen kanskje ikke burde hatt barn ever..., så det tror jeg som sagt er veldig individuelt.
Jeg tror også at en 20-åring kan være en like god mor for barnet sitt som ei på 40.

[Filifjonka]

Jeg ble mor da jeg var 21, og det er nok litt annerledes enn å bli mor som tenåring - selv om modenhet ikke nødvendigvis følger alder helt rigid. Jeg følte meg egentlig helt voksen, selv om jeg naturlig nok ikke kunne ha alle de samme erfaringene som man skaffer seg i løpet av 20- og 30-årene. Men når det gjaldt måten jeg tok hånd om barnet mitt mener jeg at den var veldig lik måten jeg gjorde det på med de barna som kom da jeg var eldre. Jeg skaffet meg informasjon om amming, stell, barnepsykologi, bilsikring (selv før internett fantes) og følte at det kom veldig naturlig å gjøre ting riktig. Så jeg har ingen ting jeg angrer på eller føler at jeg gjorde feil sånn sett.

Jeg tror helt klart det er vanskeligere å være tenåringsmor når man kommer fra et hjem med alvorlig omsorgssvikt og mishandling sånn som du gjør. Jeg har ikke hatt noen ideell barndom selv (alkoholikerfar og mye utrygghet i den forbindelse), men bortsett fra det (som selvfølgelig er en alvorlig svikt) fikk vi god omsorg og mye "normalt".

[007]

Opprinnelig lagt inn av Brenda, her.

Med ung mor tenker jeg på dem som blir foreldre før 23 årsalder ca. Men dette kan nok også diskuteres.

Jeg var 22 år da jeg ble mor, og kjenner meg ikke igjen i det du skriver. Jeg var mye mer "perfekt" da enn nå - ingen(!) skulle ha noe å utsette på meg, ungen min eller hvordan jeg tok meg av han. Alt ble gjort etter boken, alt fra mat, bilsikring, tannpuss, soving, motorikk, stimulering o.l

Nå har jeg senket skuldrene og vet at det gå bra med de fleste unger selv om de av og til får smake snop før de er 3 år, og at det går an å overleve uten å ha lest alle anbefalte barnebøker før skolealder.

[kokosbolle]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg var 22 år da jeg ble mor, og kjenner meg ikke igjen i det du skriver. Jeg var mye mer "perfekt" da enn nå - ingen(!) skulle ha noe å utsette på meg, ungen min eller hvordan jeg tok meg av han. Alt ble gjort etter boken, alt fra mat, bilsikring, tannpuss, soving, motorikk, stimulering o.l

Nå har jeg senket skuldrene og vet at det gå bra med de fleste unger selv om de av og til får smake snop før de er 3 år og at det går an å overleve uten å ha lest alle anbefalte barnebøker før skolealder.

Samme her. Jeg var helt rigid på å følge alle anbefalingene, og er det til en viss grad enda, selv om jeg føler meg tryggere på meg selv og min egen fornuft nå.

[Tonjemor]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg var 22 år da jeg ble mor, og kjenner meg ikke igjen i det du skriver. Jeg var mye mer "perfekt" da enn nå - ingen(!) skulle ha noe å utsette på meg, ungen min eller hvordan jeg tok meg av han. Alt ble gjort etter boken, alt fra mat, bilsikring, tannpuss, soving, motorikk, stimulering o.l

Nå har jeg senket skuldrene og vet at det gå bra med de fleste unger selv om de av og til får smake snop før de er 3 år, og at det går an å overleve uten å ha lest alle anbefalte barnebøker før skolealder.

Må kopiere denne bortsett fra at jeg var 20 når jeg fikk min første jente. Jeg følte at jeg hele tiden måtte kompensere for alderen min ved å gjøre alt "riktig" og følge boka. Når jeg ble mamma til nr 2 var jeg mye mer avslappet. Dette kan selvfølgelig komme av erfaring også, ikke bare alder.

[Mex]

Veldig flott innlegg fra deg Brenda.
Jeg tror nok det er mange unge mødre/fedre som klarer seg veldig bra, har en kollega som ble far i en alder av 16, og som er sammen med barnets mor i dag og de har det kjempeflott.

Men jeg kjenner også til flere hvor ting ikke har gått like bra. Som Lhi-My sier, så er det nok ballasten moren har med seg fra sin egen barndom som teller mest. Min egen mor fikk meg i en alder av 18 år, for henne var det for tidlig. Hun har tatt mange umode og uansvarlige valg som hun ikke hadde gjort i seinere tid.

[Sitron]

Jeg ble mor da jeg var 22 og jeg kjenner meg ikke litt igjen i beskrivelsene dine engang. Når jeg tenker ung mor, så tenker jeg definitivt før 20-årene. Man er ikke automatisk dum fordi om man er ung. Alle er ikke som disse nekene som blir fremstilt på TV.

Jeg står definitivt for alle valgene mine den gang og jeg hadde gjort de fleste om igjen i dag.

[Lykken]

Ja, jeg er enig i og skjønner mye av det du skriver.
Jeg ble ikke mor før jeg var nesten 28 år, og jeg var knapt moden da.
Hvis jeg hadde fått barn i tidlig alder er jeg redd jeg ikke hadde vært særlig moden eller klar for ansvaret. Jeg festet mye og det meste var konsentrert rundt det, venner, fjas og tull. Nå har jeg gode foreldre og hadde nok hatt et nettverk som ville støttet meg opp, så helt ille ser jeg ikke for meg at det hadde blitt, men uten det og med en dårlig barndom som ballast, så kan jeg godt skjønne at mange ikke er rustet for foreldreansvaret, spesielt i tidlig alder. Jeg er av den personlige mening, og jeg vet mange er uenige, at abort absolutt er den beste løsning for mange unge. Jeg har sett mange eksempler fra de jeg vokste opp sammen som ikke er til etterfølgelse. Få barn i svært tidlig alder uten å skjønne hva det innebærer og uten god familie og oppvekst i bakhånd.

[Lhi-My]

Jeg har i en periode jobbet som veileder i barnevernet for bl.a. unge mødre. Min erfaring derfra er at det er store individuelle forskjeller og at mye henger sammen med den ballasten man selv har med seg fra sin oppvekst. Det er vel ingen bombe, men det er vanskelig å bli mor i ung alder når man selv har hatt en vanskelig oppvekst og kanskje ikke har de beste rollemodellene. Har man ikke sett hvordan man er en god mor, er det ekstra utfordrende å bli en god mor selv også. Selvsagt er det store individuelle forskjeller, men man ser nok ofte at barn med vanskelig oppvekst ofte strever ekstra når de selv blir foreldre - og da spesielt hvis det skjer i ung alder.

Ellers er det vel en selvfølge at de aller fleste lærer med tida, men jeg har gud hjelpe meg møtt en del godt voksne mødre som slett ikke har gjort noen spesielt god jobb også. Dessuten kan man diskutere hva definisjonen på en god mor er også. Det er ikke nødvendigvis de som gjør som helsestasjonen sier som er de beste mødrene.

[Go\jenta]

Det der er veldig individuelt.
En av venninnene mine ble mor som 17-åring. Hun har aldri vært umoden i forhold til barnet sitt.

Opprinnelig lagt inn av Go\jenta, her.

Det der er veldig individuelt.
En av venninnene mine ble mor som 17-åring. Hun har aldri vært umoden i forhold til barnet sitt.

wooord

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Go\jenta, her.

Det der er veldig individuelt.
.

Dette er så selvsagt at det burde stå på toppen av en hver diskusjon.

[Bokormen]

Jeg gjorde ting mer "riktig" og etter boka da jeg var 19 enn hva jeg gjør nå. Med eldstebarnet styret jeg fælt, kokte helsekostgrøt og blandet med utpumpet melk, middagsmaten var hjemmelaget, i det store og hele brukte jeg mye mer tid på slike ting enn jeg gjorde da nr to kom til verden.

[Flubby]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg ble mor da jeg var 22 og jeg kjenner meg ikke litt igjen i beskrivelsene dine engang. Når jeg tenker ung mor, så tenker jeg definitivt før 20-årene. Man er ikke automatisk dum fordi om man er ung. Alle er ikke som disse nekene som blir fremstilt på TV.

Jeg står definitivt for alle valgene mine den gang og jeg hadde gjort de fleste om igjen i dag.

Signerer i sin helhet. Var 21 da eldste ble født, og har hele tiden vært mitt ansvar bevisst. Det eneste jeg ikke hadde selvinnnsikt nok til å gjøre riktig som ung, var valg av den rette livspartneren

[kokosbolle]

Jeg ble også mor da jeg var 22, og kjenner meg overhodet ikke igjen i beskrivelsen, men jeg synes det er flott at du har tatt deg tid til å reflektere over dette.

[Crimina]

Jeg tror selvsagt at en ung mor kan være en like god mor som ei som er 30 eller 40 år. De aller fleste er jo glade i barna sine, og gjør de de føler er best og riktig. Det jeg mener å få frem er jo om enkelte valg kan være litt umodne og at man ikke ville gjort de samme valgene når man er eldre.

Jeg mente ikke å legge det frem som at en ung mor er det samme som dårlig mor. Jeg føler jo selv jeg var ei god mor, selv om jeg gjorde noen valg som jeg ikke ville gjort i dag.

[Dali]

Hadde jeg fått barn i 18-20-årsalderen regner jeg med at jeg hadde tatt noen av de samme valgene som du, og hatt samme reaksjonsmønster overfor tilsnakk. Jeg er veldig glad nå for at jeg var nærmere 30 da jeg fikk barn.

Opprinnelig lagt inn av Beata, her.

Hadde jeg fått barn i 18-20-årsalderen regner jeg med at jeg hadde tatt noen av de samme valgene som du, og hatt samme reaksjonsmønster overfor tilsnakk. Jeg er veldig glad nå for at jeg var nærmere 30 da jeg fikk barn.

håper du rekker å få et par til i tilfellet lysten melder seg, kondomen sprekker og P-pillen blir glemt...

men jo, jeg er enig i at medisinen og farmasinæringen har kommet så langt at vi ikke behøver å knulle lenger for å få til noe... kirurgen greier å få ut det utroligste ut av kroppen til hvem som helst. selv ved en "tttttrang fødsel"

[Filifjonka]

Jeg håper du ikke tar det ille opp at jeg spør, men hvordan fikk du ideen om saft om natta? Helsestasjonen pleier vel ikke akkurat å anbefale sånt.