Ble du slått som barn?

[Morella]

Etter en diskusjon med en annen ser det ut som at dette var mer "vanlig" før enn det er nå.
Jeg selv har aldri blitt lagt en hånd på av mine foreldre eller andre. Vi har også ett godt forhold i dag.
Den andre personen jeg snakket med om dette ble slått av foreldrene som en del av oppdragelsen . Men forholdet er langt ifra godt imellom dem nå.

Så jeg lurer på om du ble slått av dine foreldre/ andre tillitspersoner som barn? Og har dette noen påvirkning på deres forhold nå?

[gnuri]

Nei aldri

[Mrs. Longbottom]

aldri

[Maiden]

Nei aldri.

[tink]

Jeg har aldri blitt slått eller dasket. Ikke truet med fysisk avstraffelse heller.

Har et godt forhold til begge foreldrene mine. De stiller opp så godt de kan når det er naturlig. Har alltid tenkt på oss som en svært vanlig familie, men ser at vi er godt over på solskinnsiden når jeg leser hva andre har opplevd som barn, både fysisk og psykisk.

Aldri, ei heller blitt truet med vold.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Aldri, ei heller blitt truet med vold.

Samme her. Heldigvis.

[Avatar]

Nei, aldri.

[GinaK]

Off.... Ja, i alle år, helt til jeg truet faren min med å anmelde han. DA gav han seg og da var jeg 14 år....
Jeg kan si det sånn at jeg har koblet ut barndommen min, jeg husker ingenting utenom via bilder før jeg var 12år....
Og for en stund siden leste jeg at når man ble gammel så kom alle minner som man har blokkert, frem igjen. OFF. jeg håper jeg slipper å bli så gammel at jeg skal huske...
Jeg er altså ikke flau over dette, det er ikke min skyld og jeg skammer meg ikke over det. Jeg trodde alle fikk bank, helt til jeg var 12 år... det var en naturlig del av hverdagen vår.
Broren min har gått mange runder hos psykolog. Jeg har også vært der i voksen alder.
Jeg ble flink til å snakke om det. Fra jeg var 14 år og fant ut at dette IKKE var normalt så snakket jeg masse om det til alle og alle hatet faren min... det hjalp meg.
OG jeg slår ikke mine barn!!

Ang, forhold til foreldre så, da jeg var 20, sa jeg til pappa at jeg ikke ville se han mer før han kom på døra mi, av egen vilje for å be om unnskyldning for alt det slemme han har gjort. Siden så jeg han ikke....
HAn døde i 2003 og det var helt greit. Jeg følte ingenting.

Mamma har jeg fin kontakt med, jeg har gått noen runder med henne for at hun ikke stoppet det, men hun ble låst inne mens jeg og broren min ble banket opp, så det var ikke så lett...
Jeg har spurt innimellom om hun kan fortelle noe fra barndommen men hun vil ikke... (noen ganger har jeg hatt lyst til å kontakte et ukeblad for å få henne til å fortelle sånn at jeg kunne lest litt om det, men det har ikke blitt noe av.... kanskje like greit.

[Anne C]

Jeg har blitt slått av både mamma og pappa, men det var ikke så veldig ofte. Men jeg har fått juling på blanke messingen med skinnsandaler feks. Mamma har slått meg noen ganger, og så lugget hun meg nå og da. Jeg var vel ikke et enkelt barn, men de kunne likevel spart seg det. Jeg har ikke fått varig mèn av det, men glemmer det jo heller aldri. Brødrene mine tror jeg med ganske stor sikkerhet ikke har blitt slått noen gang, de er forøvrig yngre enn meg.

Når det gjelder forholdet til foreldrene mine så er det vel frynsete på mange måte, men ikke pga av av jeg har blitt slått. Mamma var mer på å såre meg psykisk, og det har satt store spor.

[Appelsin]

Nei, aldri.

[tiddelibom]

Nei, aldri

[kharadra]

.....

[Tinka]

Både fysisk og psykisk mishandlet av min far, stemor, stebesteforeldre, har null kontakt i voksen alder, men det er grunnet mange årsaker.

[Camomilla]

Hm, dette vekker litt ting hos meg.
Jeg har aldri før snakket åpent om dette, kun med min søster den siste tiden.
I en periode i ungdomstiden min ble jeg kløpet, tatt veldig hardt i armen, ørefiker, lugget og truet med varmt strykehjern. Jeg har selv slått mamma i hue med en telefon. Hva gjør man inne i ett hjørne med strykehjernet 10 cm fra en?!

Jeg har også fått gjennomgå av bror, men kun en gang. Han banket meg rett og slett, jeg var ikke barn da, men rundt 20 tenker jeg. Men dere vet, det var jo jeg som yppet og var gæern... Særlig.

Forholdet til mine foreldre er greit, men ikke mere enn det. Det har ingenting med det over å gjøre.

[Ole Brumm]

Jeg husker jeg fikk en ørefik en gang og jeg fortjente det. Har et fint forhold til mine foreldre.

[bønna]

Jeg og mine brødre fikk ris på rumpa som barn. Far brettet ned buksa og slo. Ofte for bagateller. Min mor likte det ikke, men gjorde ingenting. Vi ble også innesperret.

I dag har jeg et avmålt forhold til foreldrene mine, men dette er bare en liten del av grunnen. Mest fordi de ikke støttet meg i barndommen.
Jeg har virkelig prøvd å ta det opp med dem, men bare fått beskjed om at det var lenge siden, og det var på tide å gå videre. Det blir jeg enda mere sur for.

[Chablis]

Jeg ble slått engang, med ett hjul som hørte til skyvedørsgarderoben.
Den episoden har brent seg fast.
Jeg har et greit forhold til mine foreldre men ikke mer enn det.

[Apple]

Nei, det ble heller aldri truet med/snakket om at fysisk avstraffelse kunne vente oss.

[Apple]

Det er ingen av mine barndomsvenner som, så vidt jeg vet, har hatt dette som praksis kan hjemme. Det kan selvsagt ha forekommet likevel, men har ikke inntrykk av at dette var helt vanlig/akseptert i mitt oppvekstmiljø på 70-og 80-tallet.