Hva tenker dere om rusmisbrukere?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Jeg syns binas innlegg viser en holdning til narkomane som er ganske gjengs i samfunnet. Jeg tror det er denne holdningen som gjør at narkomane jevnt over behandles som mindreverdige mennesker og møtes med nedrighet og forakt. Narkomane er vår tids pariakaste, utstøtt fra samfunnet og gjenstand for utskjelling. Litt som tatere, sigøynere, foreldreløse og fattige var for noen år siden.

Jeg oppfatter også min holdning som ganske gjengs, bare for å ha det sagt.

Men fra det, og til å møte mennesker med nedrighet og forakt, det er et langt steg. Selv om jeg betrakter narkomane som tapere som har valgt feil, så slenger jeg jo ikke dritt til dem for det. Men jeg gir dem ikke penger heller.

Det verste jeg egentlig gjør (og jeg mener verst, for det er heller ikke bra) er at jeg overser dem. Jeg engasjerer meg ikke.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

Til dels enig.
Samtidig er foreldreløs/tater/sigøynere noe man er - ikke et valg man tar. Selv om det med valg kan diskuteres ift narkomane også, så synes jeg det blir en forskjell. Ikke det at de alltid har et reelt valg, men det er likevel på en annen måte enn at man ikke har foreldre.

Jeg tenkte ikke på direkte årsak, men på menneskesyn. Uansett hva slags valg man tar så fortjener man ikke å bli sett på som et menneske uten verdi.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Jeg ble litt uvel av Binas innlegg. At man ikke klarer å ha empati med rusmisbrukere er for meg veldig kaldt. Du sier du har empati med familien, men i mange tilfeller er det nettopp de som må dele skyld for situasjonen. Jeg tenker på ungdom som vokste opp på samme sted som meg, med psykisk syke foreldre, hele familien var alkoholikere/rusmisbrukere etc. Hvem ga de en fair sjanse i livet? Hvem ga dem god omsorg, fulgte opp lekselesing, sjekket at de var på skolen, ga de innetider og regler, hvem hjalp dem hjemme når de hadde det vanskelig? Ingen ga dem god ballast til å stå imot press fra dårlige miljøer og ruspress. Ingen ga dem selvtillitt eller selvfølelse hjemme. Det er ikke alle gitt å bli født så sterke at de klarer å bryte et mønster i familien, det er det som blir normalen. Sånne synes jeg veldig synd på, og selv om valgene er selvvalgte, så er det ingen som har hjulpet dem til å ta riktige beslutninger før i livet.

Dette tror jeg er et vesentlig poeng.

Det jeg tror kan være årsaken til at mange sliter med å forstå og føle empati med narkomane, er nok at mange har vært igjennom mye grusomt i sin oppvekst, mange har opplevd ting som skulle tilsi at de hadde ramlet utfor etc. Men de har ikke gjort de. Det er jo mange som opplever både misbruk, omsorgssvikt og vonde opplevelser uten å bli alkoholikere eller narkomane. Og mange av disse føler nok at de har kjempet en hard kamp for å klare det. Kanskje er det da vanskelig å forstå de som gir etter? Man reagerer jo ofte ut i fra egne erfaringer og opplevelser.

Det er jo litt likt med de som ikke skjønner hvorfor man bare ikke kan slutte å spise usunne ting om man ikke ønsker å legge på seg. TEORIEN er så enkel og opplagt. PRAKSIS er ikke.

(Rotete innlegg, men har P på armen!)

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Jeg ble litt uvel av Binas innlegg. At man ikke klarer å ha empati med rusmisbrukere er for meg veldig kaldt. Du sier du har empati med familien, men i mange tilfeller er det nettopp de som må dele skyld for situasjonen. Jeg tenker på ungdom som vokste opp på samme sted som meg, med psykisk syke foreldre, hele familien var alkoholikere/rusmisbrukere etc. Hvem ga de en fair sjanse i livet? Hvem ga dem god omsorg, fulgte opp lekselesing, sjekket at de var på skolen, ga de innetider og regler, hvem hjalp dem hjemme når de hadde det vanskelig? Ingen ga dem god ballast til å stå imot press fra dårlige miljøer og ruspress. Ingen ga dem selvtillitt eller selvfølelse hjemme. Det er ikke alle gitt å bli født så sterke at de klarer å bryte et mønster i familien, det er det som blir normalen. Sånne synes jeg veldig synd på, og selv om valgene er selvvalgte, så er det ingen som har hjulpet dem til å ta riktige beslutninger før i livet.

Likevel er det sånn at ikke alle som ble født på samfunnets skyggeside ble narkomane. De tok et valg. Og valget de tok var dårlig.

Selvsagt finnes det noen enkeltindivider som aldri fikk en sjanse. Som ble utsatt for vold og overgrep hjemme, og ikke ble tatt vare på. Disse har jeg medfølelse med. Likevel har jeg ingen medfølelse for rusmisbruket. Rusmisbruk vekker forakt i meg, ikke medlidenhet. Men tar man vekk rusmisbruket har jeg likevel medfølelse med det mennesket som var der før rusen, og som eventuelt er der etter rusen.

Hvordan skal jeg beskrive det - jeg kan ha medfølelse med mennesket, men ikke med rusmisbrukeren.

[Kate]

For det første liker jeg ikke ordet rusmisbrukere. Ordet misbruker er så negativt, så hardt. Jeg bruker det ikke selv, og i jobben min refererer jeg til dem som rusavhengige mennesker i stedet for rusmisbrukere.
Jeg ser på dem som mennesker med en rusproblematikk. Jeg ser viktigheten av å se mennesket bak misbruket, og behandler dem på samme måte som jeg ville behandlet andre uten dem type problematikk.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Rusmisbrukere er en differensiert gruppe mennesker på lik linje med resten av befolkningen, så jeg tenker ikke noe overordnet om hvordan de er som mennesker. Jeg vet selvsagt at det finnes mange likhetstrekk i forhold til de sosiale og eventuelt helsemessige årsakene til at noen blir rusmisbrukere, men det gir ikke grunnlag for å liste opp menneskelige egenskaper ved de det gjelder.

Jeg tenker også at samfunnet behandler rusmisbrukere veldig dårlig. Brennpunkt for et par uker siden handlet om hvor nedrig og umenneskelig vekterne rundt jernbanetorget behandler rusmisbrukerne i området, og det underbygger mine antakelser om at det er en ganske alminnelig oppfatning at man ikke trenger å behandle rusmisbrukere med respekt. Det må en massiv holdningsendring til, både politisk og blant folk flest, om rusmisbrukere skal kunne inkluderes i samfunnet og behandles med den verdigheten som ethvert menneske fortjener. Jeg er ikke imponert over måten denne problematikken håndteres på i dag.

Dette tenker jeg også.

Jeg har større fordommer mot vektere som gruppe enn mot rusmisbrukere, for å si det sånn.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Forbrukerkverulant, her.

Mener hva?
Ja, jeg er for tvangsbehandling av narkomane/alkoholikere osv. Spesilet hvis de har barn/familie.
Ja, jeg synes det er trist at de blir nehandlet så dårlig, og at det er så kronglete å få avrusing/lett å skli ut av køen/behandlingsopplegget.
Ja, jeg synes det er kjemoetrist at så mange mennesker i et ellers ganske bra land skal leve under slike nedverdigende omstendigheter, at de i det hele tatt havnet der de har gjort.
Ja, jeg syens det er tøft å ha lengre samtaler med fremmede narkomane. Hvorfor? Fordi jeg får lyst til å hjelpe dem, motivere dem til å slutte, tvihodle på dem til de "forstår" at de må takke ja til den hjelpen de evt får tilbud om. Jeg kjente ganske godt flere av de som var i pappas tidligere rusmiljø, så det er ikke det at jeg ikke "kan" prate med dem fordi de er så et_eller_annet, men jeg blir veldig engasjert og tar hele situasjonen veldig innover meg. Har også opplevd at stemoren (pappas rus-kjæreste) min ble drept pga dopgjeld, tross at hun forsøkte å rydde opp og reiste på avrusing...

Kjenner at jeg er litt enig med deg her, selv om du var noe bastant i det første innlegget ditt. Jeg har selv sett hvor mye en rusmisbruker kan ødelegge for familie sin gjennom mange, lange år. Det er ikke bare barndommen som blir ødelagt, flere jeg kjenner sliter med ettervirkninger av å ha vokst opp med en alkoholikerfar, eller en pillespisende mor. Mener helt klart at det ikke bør være en frivillig sak om man vil behandles eller ikke hvis man har ansvar for små barn.
Når det gjeder gatenarkomane, (Var det det HI mente? Er jo ingen homogen gruppe dette akkurat.) så har jeg mindre erfaring her. Synes synd på dem, helt klart. Tenker også at de har tatt en del feil valg i livet, ja. Likevel, det er mange som har hatt det vondt i oppveksten som ikke blir narkomane. Tror helt klart at det er viljestyrke det er snakk om når det gjelder hvem som kommer seg ut av (eller velger å gå inn i) rusmisbruk.

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Det er jo en litt urimelig argumentasjon som indikerer at rusmisbrukere enten er så dumme at de ikke skjønner at narkotika er skadelig eller at de selv velger et liv i nedrighet fordi de har lyst til å være rusmisbrukere.

Alle tar jo valg hele tiden som egentlig er jeopardy med eget og andres liv og helse. Veldig mange drikker for eksempel alkohol oftere enn de burde, selv om de vet at det er en risiko for avhengighet og helseskader. Mange røyker. De fleste vet forsåvidt at bilkjøring og overdrevent forbruk kjører hele kloden i grøfta, men likevel er de med på å ødelegge jorda hver eneste dag. Jeg, for eksempel, valgte i går å spise sjokolade selv om kroppen min skades av det. Jeg håper ingen syns jeg er dum, selvdestruktiv og fortjener å spyles i en kjeller selv om jeg tydeligvis ikke vet hva som er bra for meg.

Mener du virkelig at du ikke ser forsjellen på å spise litt for mye sjokolade og å ta litt for mye heroin? Alt er skadelig i store mengder, helt klart, men det er en stor forskjell likevel. Jeg har vokst opp med en overvektig, og røykende far. Klart han har tatt valg som i verste fall kan føre til at han dør tidligere enn han burde. Likevel har jeg hatt en trygg oppvekst. Har til og med unngått å begynne å røyke! En venn av meg har vokst opp med en mor som er alkoholiker. Tror nok at hans oppvekst var ganske annerledes enn min. Han sliter ennå med mange av tingene han har opplevd i barndommen. Noen valg er dummere og får større konsekvenser enn andre!

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Mener du virkelig at du ikke ser forsjellen på å spise litt for mye sjokolade og å ta litt for mye heroin?

Ja. Det var det jeg mente.

[Lykken]

Jeg tror det er mange flere som ikke klarer seg bra enn det det er solskinnshistorier fra barn som har opplevd svært vanskelige barndommer. Det er ikke bare noen få enkeltindivider som blir rusmisbrukere og/eller får andres store problemer. Det er derfor jeg skrev at det desverre ikke er alle til del at de er født sterke nok til å bryte et mønster, til å klare å komme seg vekk fra et barndomsmiljø som er usunt, fordi dette er normalen. At en del klarer det ser jeg bare på som en kjempeinnsats fra noen som virkelig er født sterke psykisk, som har hatt en større vilje og evne til å komme seg bort fra det de er født inn i. Men jeg ser ikke på de som ikke klarer det uten empati. Jeg kan også ha en del negative tanker om rusmisbrukere og rusbruken, som nevnt ble jeg nesten drept av en i amfetaminrus da jeg var yngre og var i mange år veldig redd for narkomane. Jeg slet med å føle sympati og empati, men ser man bak rusen, så er det ofte redde mennesker som ofte ikke er blitt lært ansvarsfølelse, selvdisiplin eller har fått den grunnleggende selvtilliten til å tro at de er verdt noe mer.

Angående det med at noen vokser opp under tøffe forhold og klarer å ta valg i livet som gjør at de ikke ender med trynet i asfalten mens andre ikke greier det:
Det de fleste slike løvetannbarn har til felles er at de er mer intelligente enn gjennomsnittet, og at de har hatt tilgang på en eller annen voksenperson opp gjennom oppveksten som de har knyttet seg til.

Der hvor disse forholdene ikke finnes ser det ut til at de ungene som vokser opp under vanskelige forhold svært ofte ikke klarer seg.

Det fine med denne kunnskapen er at den er nokså konkret - og vi kan alle sammen gjøre noe for å dra nytte av den. Vi kan se de ungene som lever under forhold som tilsier at det ikke skal gå bra med dem og feks være den voksenpersonen som kan knyttes til.

Også må vi nok også være ærbødige for at noen ikke greier å velge riktig, enten det dreier seg om rusfrihet, kosthold eller kjærlighetsliv. Det bor krefter i oss mennesker som gjør at vi ikke alltid greier å handle etter det intelektuelt sett riktige mønsteret men heller ender med å gjøre alt feil.

Jeg tror ikke at man kan tvangsbehandle rusmisbrukere - fordi det å bli rusfri består i en lang serie valg vedkommende selv må ta, det går ikke an å tvinge noen til å velge riktig.

Jeg har aldri vært rusmisbruker sånn sett, men jeg har vært avhengig av sukker, i en såpass styrkegrad at det ville tatt livet av meg i omtrent den alderen de narkomane gjerne stryker flagget. Og ingen i verden ville fått meg til å få et riktig kosthold ved hjelp av tvang - jeg måtte gå veien selv. Det tror jeg rusmisbrukerne må også.

Så for de som sitter i det får man heller se på hva man kan gjøre for å skadebegrense følgene av rusmisbruket deres inntil de selv er interessert i å endre misbruket sitt. Der kan man jo gjøre en hel del. Jeg synes feks ikke det skal trengs å selge selvfølelsen sin på gata for å skaffe penger til dop.

Jeg tenker omtrent som kie. Rusmisbrukere er like forskjellige som andre syke. Jeg blir fysisk uvel når jeg leser/ser hvordan mange blir behandlet bare fordi de er rusmisbrukere.

[Høyt&Lavt]

På et seminar jeg var på for noen år siden, var det en svensk dame som pratet engasjerende om hvor mye viktigere og mer nyttig det ville vært om det ble studert og forsket på HVA det er som gjør at noen klarer seg bedre enn andre, tross dårlige vilkår, enn alle de faktorer vi vet kan være med på å ødelegge.... Hun mente at ved å lære mer om hvilke personlighetstrekk som kan gjøre at noen klarer seg bedre, kan man mer aktivt gå inn og styrke disse egenskapene hos barn og unge man vet har det vanskelig. Litt som med mobbingt; dumt å sette for mye fokus på hva mobbing er, man burde heller fokusere vilt og hemningsløst på hva man gjør som er hyggelig for andre- hvordan være en god venn, hvordan inkludere, ja rett og slett en mer forebyggende streategi, fremfor negativt fokus.

Ang tvangsbehandling: jeg tror jeg alltid kommer til å være for tvangsinnelgging hva rusavhengighet angår-rett og slett fordi det som regel tar altor lang tid før den rusavhengige finner egen styrke til å rydde opp i egen tilværelse. Selvsagt kunne sikkert mye vært gjort med systemet, at hele avvenningsopplegget var lagt opp bedre, men jeg er redd for at det fremdeles kan gjøres altfor mye skade for barna/de pårørende rundt en rusavhengig. Kostnadene er uansett altfor høye som de er idag pga rusavhengige; langtidsvirkningene for de pårørende ligger jo der hele tiden, både i forhold til psykologbehov- og at den onde sirkelen er vond å bryte. Den statistikken jeg ble presentert for da jeg var ungdomsskoleelev (statistikk for hvor mange prosent av de barn-av-rusavhengige som ble rusavhengige selv, eller fikk andre store problemer), var ikke særlig hyggelig å få trykket ned over hodet. Ikke særlig oppløftende, for å si det sånn. Jeg synes i grunnen det var ganske drøyt hvor bastante noen av mine lærer var, det var liksom ikke håp nesten uansett... mulig de ikke helt hadde fått med seg at jeg var et sånt barn (jeg flyttet flere ganger i barndommen, og nektet moren min å fortelle noe til skolene tilslutt). Men som voksen i kontakt med barn, uansett om man vet noe om bakgrunnen eller ikke, bør man (synes jeg) uttrykke en positiv holdning om at det GÅR AN å prøve å bryte et negativt familiemønster... uff, slutter her, før jeg sporer helt av...

[Miss Norway]

Jeg synes rusavhengighet er utrolig trist, og dessverre ofte veldig håpløst. En svært nær slektning døde veldig ung av alkoholisme og det var bare meningsløst. Vedkommende hadde akkurat samme muligheter som søsknene sine, som skikket seg bra - så hvorfor henne? Hvilke valg var det hun bommet på underveis? Det var ikke mye; bare ørsmå feilvurderinger kombinert med en litt sart og ugunstig personlighet. Wham. Der satt den.

Og jeg innrømmer glatt at jeg har en dyp basal redsel for (stoff/medikament)misbrukere. Jeg liker ikke uberegnelige mennekser, og har flere ganger i jobbsammenheng opplevd (svært) truende situasjoner; en der jeg faktisk ble anbefalt å gå til anmeldelse av ledelsen (men gjorde det ikke), samt ett tilfelle av fysisk håndgemeng. Det var derfor jeg begynte å trene styrketrening. (Neida, bare tuller). Men som sagt, jeg har en basal frykt.

[Fluke]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

(...) De er grunnleggende gode mennesker, men har kanskje ikke hatt det som skulle til for å klare å ha et normalt liv i samfunnet.

Mener du at alle mennesker er grunnleggende gode, eller snakker du spesielt om narkmane nå?

Jeg greier ikke å si hva jeg tenker om rusmisbrukere kjenner jeg. De er veldig forskjellige og alle har en historie. Sånn generelt kan jeg si at jeg stoler ikke en halvmeter på en person som har inntatt amfetamin f.eks. for de er veldig uberegnelige. Det er ikke personen jeg ikke stoler på, men det dopet gjør med personen.

Jeg har jobbet med forskjellige typer misbrukere (og psykiatriske pasienter som har bedrevet selvmedisinering), og noen av disse er direkte farlige, mens andre er snille på grensen til selvutslettende. Man kan ikke si noe som regel -annet enn at man egentlig bør vite hva man driver med når man skal forholde seg til dem.

Jeg sliter med at folk sier at de har et valg. Joda: Alle har egentlig et valg, men når man står med begge bena plantet i suppa, er det ikke sikkert at man ser hvilke valg man har. Og dermed blir ikke dette et reelt valg. Om man ikke ser at det går en vei til venstre, kan man vel heller ikke klandres for ikke å ha gått den?

[Røverdatter]

Jeg har gnaget på dette med hvorvidt rusmisbrukere kan skylde seg selv for egne valg i noen timer nå, og jeg kan ikke helt se at det er noen argumentasjon i rusdebatten at misbrukerne selv har valgt å bli misbrukere. Jeg syns iallefall ikke det er noen legitim argumentasjon for å rettferdiggjøre måten denne grupper behandles på i samfunnet. Jeg er grunnleggende uenig i at noen mennesker er mindre verdt enn andre fordi de er narkomane. Og hvis man er så nedlatende at man tenker om en stakkar som tigger på Karl Johan og sover i et gammelt telt bak Oslo S at han ikke fortjener bedre fordi han har valgt det selv, da syns jeg man burde vurdere menneskesynet sitt. Uansett hvilke grunner man har for å ruse seg og hva som var bakgrunnen for at man begynte, så tviler jeg på at det finnes en eneste rusmisbruker som bevisst har tatt et valg om å leve som en utstøtt på siden av samfunnet til spott og spe og irritasjon for "vanlige folk".

Det er faktisk ikke slik at noen fortjener sterk forringelse av livskvalitet og utestengelse fra normalt samfunnsliv fordi de har gjort noen dårlige valg. Det er velferdssamfunnets oppgave å ta vare på dem som ikke selv er i stand til å ta vare på seg innfor gitte rammer, og det er forkastelig at rusmisbrukere stadig faller utenfor den mekanismen som er ment å fange dem opp. Det norske samfunnet svikter rusmisbrukere og vi som medmennesker og samfunnsmedlemmer oppfører oss i tillegg veldig dårlig overfor en svak gruppe. Det er stor skam at rusdebatten preges av at den gjengse oppfatningen er at vi ikke gidder å hjelpe noen som kan skylde seg selv. Stor skam.

[noen]

til Kasia!

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Ja. Det var det jeg mente.

Er det ikke fint å bli tatt på alvor?

:fårikkegrønnprikketdeg:

[Irma]

Jeg har skummet lett igjennom denne tråden, jeg kjenner at jeg blir uvel av en del holdninger som dukker opp. Det blir litt for nært, etter å ha jobbet nært med mange personer med et rusproblem.

Jeg lurer på om de som taler for tvang kjenner til mekanismene og resultatene av tvang? Min erfaring er at få (jeg har ikke vært borti noen tror jeg) blir rusfri med tvanginnleggelse. Tvangsbehandling som det snakkes om i denne tråden har man så vidt jeg vet ikke lov til å bedrive, logisk nok. Tenker man kanskje at man skal innesperres på livstid, at man ikke har rett til frihet fordi man har et rusproblem? Isåfall ligger det veldig langt unna mine verdier. (Livsfarlige fanger ruser seg forsåvidt massivt i fengesel også, så tvang er ikke nødvendigvis ensbetydende med rusfrihet. Bare sånn for å ha sagt det.) Rusproblematikk er komplisert og vanskelig, og noe som ofte trenger behandling over flere år. Med prøving og feiling. Varige resultater krever i hovedsak frivillighet og motivasjon. Bruken av tvang fordrer gjerne ukritisk misbruk, og en farlig livsførsel på egne vegne. Det holder ikke med risikoen man påfører seg ved å bruke sprøyter liksom. Slik bør det også være synes jeg, selv om jeg tror at man vil ha hjemmel i eksisterende lovverk til å benytte seg av tvang oftere enn det man gjør i dag.

Det som blir tydelig for meg er at folk gjerne mener mye om rusproblematikk og folk med narkotikaavhengighet, uten å kjenne en eneste person eller ha særlig kunnskap på området. Det er lov til å mene noe om ting man ikke har kunnskap om altså. Man har imidlertid etter mening ikke ikke kunnskap om narkomane hvis man kun ser dem som ensartet gruppe med tapere. Hvem av oss hadde klart å innkassere penger til et "fulltids" heroinmisbruk?

Litt på siden, men jeg er uenig med kie i at rusmisbruk er noe man kun skal se på som en sykdom. Med sykdomsdefinisjonen på rusmisbruk så er det lett å forskyve ansvar for egen helse og handlinger over på sykdommen. Det skaper mindre motivasjon og ansvarsfølelse tror jeg. Mye har skjedd siden reformen hvor folk med rusproblematikk fikk rettigheter til behandling på lik linje med folk som trenger en hjerteoperasjon. Helsevesenet ble tvunget til å åpne øynene og ivareta, og legene er tvunget på banen. Det er bra. Samtidig har tanken om rusproblemer som noe som faktisk kan behandles nærmest forsvunnet. Behandlingsoppleggene for folk med rusproblemer har gått over fra et langtidsperspektiv med tålmodige institusjoner, til svingdørspasienter og antall liggedøgn. Metadon er det eneste saliggjørende og en gigantisk sovepute fra politisk hold synes jeg. Folk skal bli rusfri på null komma svisj ved kortidsbehandling på institusjon. Jeg tror endringen har ført til større verdighet og flere rettigheter for folk med rusproblemer, men jeg tror også at vi bruker mye ressurser på unødig og alt for kort behandling og feilslåtte metoder. Og taper muligheten for varig rusfrihet for enkeltpersoner fordi man er innsparingskåte og opptatt av liggedøgn.

Jah. Litt utenom tema her.

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Jeg har gnaget på dette med hvorvidt rusmisbrukere kan skylde seg selv for egne valg i noen timer nå, og jeg kan ikke helt se at det er noen argumentasjon i rusdebatten at misbrukerne selv har valgt å bli misbrukere. Jeg syns iallefall ikke det er noen legitim argumentasjon for å rettferdiggjøre måten denne grupper behandles på i samfunnet. Jeg er grunnleggende uenig i at noen mennesker er mindre verdt enn andre fordi de er narkomane. Og hvis man er så nedlatende at man tenker om en stakkar som tigger på Karl Johan og sover i et gammelt telt bak Oslo S at han ikke fortjener bedre fordi han har valgt det selv, da syns jeg man burde vurdere menneskesynet sitt. Uansett hvilke grunner man har for å ruse seg og hva som var bakgrunnen for at man begynte, så tviler jeg på at det finnes en eneste rusmisbruker som bevisst har tatt et valg om å leve som en utstøtt på siden av samfunnet til spott og spe og irritasjon for "vanlige folk".

Det er faktisk ikke slik at noen fortjener sterk forringelse av livskvalitet og utestengelse fra normalt samfunnsliv fordi de har gjort noen dårlige valg. Det er velferdssamfunnets oppgave å ta vare på dem som ikke selv er i stand til å ta vare på seg innfor gitte rammer, og det er forkastelig at rusmisbrukere stadig faller utenfor den mekanismen som er ment å fange dem opp. Det norske samfunnet svikter rusmisbrukere og vi som medmennesker og samfunnsmedlemmer oppfører oss i tillegg veldig dårlig overfor en svak gruppe. Det er stor skam at rusdebatten preges av at den gjengse oppfatningen er at vi ikke gidder å hjelpe noen som kan skylde seg selv. Stor skam.

Jeg fikk et bråbehov for å klargjøre her jeg nå. :akkurat som om det prikker i samvittigheten:

Det er ikke på noe tidspunkt ok å betrakte noe menneske som mindre verdt enn et annet. Og ikke å behandle det dårlig heller.

Man kan heller ikke forvente at en rusmisbruker som knapt overlever fra dag til dag skal klare å ta ansvar for alle sine valg.

Men veien ut av rusmisbruket må denne likevel velge selv på ett eller annet tidspunkt. Det hjelper ikke hvor intenst de som står rundt vil velge for vedkommende. Denne må ta valget selv, fordi dette valget må tas på nytt hver eneste dag resten av livet.

Det å behandle en narkoman "ned fra kjøret" er ikke umulig. De færreste narkomane er på kjøret 365 dager i året. De er av litt, inne til avrusning, inne til rehab, utpå igjen og sånn går livet i gode og dårligere perioder. Selve prossessen med å få kroppen avvent på herion tar bare noen dager eller uker, avhengig av metoden som brukes.

Men så kommer resten av livet som består av hverdager. Og det er der det med viljen kommer inn. For da er det ikke noe støtteapparat der mer som passer på 24/7. Da må han eller hun velge selv å la være å ruse seg.

Det er et vanskelig valg å ta. En som har stått utenfor samfunnet i mange år vet lite om hva andre snakker om, hva man gjør, hvordan man ordner ting på nett, hva som er forventet av en osv. Alle sosiale koder må læres på nytt og man må rustes til et liv med mennesker som ikke har interesse for rus - som er det eneste man selv er virkelig kunnskapsrik på. Kanskje har man fysiske plager, sannsynligvis har man tunge psykiske plager.

Men valget må man ta - ellers går det faktisk ikke. Det er ingen vei forbi med mindre man velger å institusjonalisere vedkommende i all fremtid slik at noen andre kan hjelpe med valgene.

Det blir på en måte som å være Natascha Kambusch, men med et alvorlig rusproblem og et mye mindre støtteapparat, og uten fordelen med å kunne se seg rakrygget i speilet. En med mange års rusmisbruk har sannsynligvis heller en skamfølelse overfor sine nærmeste som alene ville tatt rotta på de fleste av oss.

Men ingenting - ingenting - rettferdiggjør å behandle rusmisbrukere som dritt på gata. Jeg har ferdes mye i Oslo, og jeg har meget sjelden opplevd en eneste rusmisbruker som noe problem, eller som et menneske det er noen grunn til å være noe annet enn høflig mot. Og jeg ser ikke på dem som mindre verdt enn meg, men jeg innser at de fleste av dem kommer til å dø unge av misbruket sitt og det livet de lever uansett hva jeg gjør. Det eneste jeg kan gjøre for dem er å engasjere meg litt i å snakke om hva man kan gjøre for at følgene av rusmisbruket deres kan bli mindre fatale.


Som de fleste nå sikkert har skjønt er dette med rusmisbrukere noe jeg brenner litt for.

[Tøtto]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

Det jeg tror kan være årsaken til at mange sliter med å forstå og føle empati med narkomane, er nok at mange har vært igjennom mye grusomt i sin oppvekst, mange har opplevd ting som skulle tilsi at de hadde ramlet utfor etc. Men de har ikke gjort de. Det er jo mange som opplever både misbruk, omsorgssvikt og vonde opplevelser uten å bli alkoholikere eller narkomane. Og mange av disse føler nok at de har kjempet en hard kamp for å klare det. Kanskje er det da vanskelig å forstå de som gir etter? Man reagerer jo ofte ut i fra egne erfaringer og opplevelser.

Jeg har selv hatt en vanskelig oppvekst og jeg vet at veien ut i elendigheten er veldig kort. Det har gått bra med meg, men jeg vet så alt for godt at det skal svært lite til for å havne på skråplanet. Når man da ikke har noe som helst nettverk rundt seg så har man på en måte tapt allerede tidlig i prossessen.

For å svare på spørsmålet så synes jeg synd på rusmisbrukerne. Jeg tror at de aller fleste av dem er i en situasjon som de ikke ønsker å være i.

Jeg er redd dem når de helt tydelig er rusa, fordi de da er veldig uberegnelige. Men jeg blir ikke nervøs av en rusmisbruker som ikke virker rusa.