Er det flaks å være ressurssterk?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Bør vi skille mellom hverdags-ressurssterk og ressurssterk i kriser?

Akkurat det Veslemøya er inne på. Når vi snakker om ressursster, som er det ofte om ressursterke foreldre, som har økonomi og kunnskaper til å ta tak i (uforutsette) problemer.

.

Enig i at det er mange måter å tolke ressurssterk på. Vi snakker jo ofte om ressurssterke foreldre i skolen og mener foreldre som bryr seg, tar tak i evt.problemer og stiller opp der de kan. For alt vi vet, kan jo de foreldrene som blir sett på som mindre ressurssterke, være mer ressurssterke, sånn egentlig, i og med at de kanskje har opplevde mer motgang enn de fleste og likevel klarer å få mat på bordet til ungene og holde på en jobb. Litt søkt, kanskje, men dere skjønner hva jeg mener?

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg får det samme inntrykket fra mange av dere i denne tråden. Jeg har faktisk aldri sagt at det "bare er å ta seg sammen" uansett hvilken situasjon man er i, og at jeg tror det er lett å gjøre det. Det kan derimot virke som om dere (noen) mener at alle kunne vært ressussterke hvis de bare tok seg sammen.

Jeg kjenner meg for øvrig godt igjen i din beskrivelse, SF. (Glemte å quote) Har jeg et problem, så gjør jeg det jeg kan for å prøve å løse det. Jeg er derimot ikke sikker på om det at jeg ofte klarer å ordne opp i ting på egen hånd gjør meg til en ressurssterk person, eller om det hele handler mer om flaks? At jeg har folk rundt meg som støtter og sånt? Jeg ser faktisk ingen grunn til å slå meg selv på brystet for at jeg har klart meg bra her i livet, det er liksom ikke snakk om at jeg har gjort det "mot alle odds." De som har grunn til å slå seg på brystet er, etter min mening, de som har gått alene i tung motbakke store deler av livet, og likevel kommet helskinnet fram, og det er det vel ikke så mange av oss som har?

Jeg tror ikke at alle kan velge å være konstruktive og ressurssterke. Jeg tror det trengs en del grunnleggende egenskaper. For eksempel kreves det en viss evne til iakttagelse, hukommelse og analyse dersom man skal greie å reflektere med litt vidde over egne relasjoner til andre.

Det er ikke alle som har de egenskapene - disse vil da ha vanskeligere for å vurdere relasjoner enn andre. Med mindre de er så heldige å komme fra en bakgrunn hvor de er omgitt av folk som i all hovedsak gir dem gode relasjoner - da går det jo bra helt av seg selv.

Kommer man fra vanskelig bakgrunn derimot så er de egenskapene man har fått med seg som trengs for å bryte ut av bakrgunnsoppsettet sitt noe man må ha for at det skal gå bra.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Enig i at det er mange måter å tolke ressurssterk på. Vi snakker jo ofte om ressurssterke foreldre i skolen og mener foreldre som bryr seg, tar tak i evt.problemer og stiller opp der de kan. For alt vi vet, kan jo de foreldrene som blir sett på som mindre ressurssterke, være mer ressurssterke, sånn egentlig, i og med at de kanskje har opplevde mer motgang enn de fleste og likevel klarer å få mat på bordet til ungene og holde på en jobb. Litt søkt, kanskje, men dere skjønner hva jeg mener?

Viktig - det er det der med hva man har av tilgjengelige verktøy og hvilke utfordringer man står overfor.

Men på den annen side - det er jo ikke til å komme fra at et barn som vokser opp i en familie med alt på stell og mamma som baker lykkemuffins samtidig som pappa er trener på fotballen og alt på stell faktisk kommer fra et mer ressurssterkt hjem enn den som har en alenemor som jobber to jobber for å få endene til å møtes såvidt og som ikke hadde kunnet hjelpe med leksene om det sto om livet. Den ene ungen har jo unektelig tilgang på vesentlig mer ressurser. Selv om den mammaen kanskje hadde brutt sammen av å jobbe slik den andre takler.

[Veslemøya]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Men på den annen side - det er jo ikke til å komme fra at et barn som vokser opp i en familie med alt på stell og mamma som baker lykkemuffins samtidig som pappa er trener på fotballen og alt på stell faktisk kommer fra et mer ressurssterkt hjem enn den som har en alenemor som jobber to jobber for å få endene til å møtes såvidt og som ikke hadde kunnet hjelpe med leksene om det sto om livet. Den ene ungen har jo unektelig tilgang på vesentlig mer ressurser. Selv om den mammaen kanskje hadde brutt sammen av å jobbe slik den andre takler.

Men det kan jo også gå andre veien. Du er vant til å få alt servert, at det stilles lite krav til deg i forhold til ansvar for deg selv og at du blir trøstet og "dikkedarret" når du møter bittelitt motgang.

Opprinnelig lagt inn av Veslemøya, her.

Men det kan jo også gå andre veien. Du er vant til å få alt servert, at det stilles lite krav til deg i forhold til ansvar for deg selv og at du blir trøstet og "dikkedarret" når du møter bittelitt motgang.

Jo. Men erfaringsmessig så møter de som kommer fra ressurssterke familier faktisk ikke på så mye motgang - dermed går det oftere bra.

Også tror jeg man kan lære å bli meget selvstendig av å komme fra gode kår også. Men man har kanskje ikke det samme behovet for løsrivelse? Eller for endring?

(Jeg kommer ikke fra gode kår - dermed vet jeg egentlig ikke så mye om hvordan man blir voksen under slike.)

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Enig i at det er mange måter å tolke ressurssterk på. Vi snakker jo ofte om ressurssterke foreldre i skolen og mener foreldre som bryr seg, tar tak i evt.problemer og stiller opp der de kan. For alt vi vet, kan jo de foreldrene som blir sett på som mindre ressurssterke, være mer ressurssterke, sånn egentlig, i og med at de kanskje har opplevde mer motgang enn de fleste og likevel klarer å få mat på bordet til ungene og holde på en jobb. Litt søkt, kanskje, men dere skjønner hva jeg mener?

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, og jeg er veldig enig. Jeg tror at mange av de menneskene som ofte defineres som "de svake" i samfunnet er personer som mobiliserer store ressurser for å velge livet, stå opp om morgenen, sende inn meldekortet til NAV eller hva det måtte være. Mennesker som har opplevd så mange og alvorlige tap og krenkelser at de fleste av oss har vanskelig for å tro det er sant.

[Milfrid]

Nå har jeg tenkt litt på det og kommet fram til at det må ligge en god del personlige egenskaper i det å være ressurssterk, all den tid det finnes ressurssvake mennesker fra "gode familier", hvor alt ligger til rette for at de skal få ting til, men som likevel ikke fikser livet. På samme måte som det finnes mennesker som kommer fra "dårlige familier", som har opplevd misbruk og jævelskap, hvor alt har ligget til rette for at de skulle bukke under, men hvor de likevel har klart å komme på rett spor og leve gode liv. Da vil ikke jeg snakke om flaks og uflaks, men om egenskaper.

Og egenskaper tror jeg ikke er likt fordelt. Jeg tror ikke alle evner å "ta seg sammen". Gitt en viss situasjon vil mennesker reagere ulikt. Noen med apati, andre med handlekraft. Og da er det personlige egenskaper som betyr noe, ikke flaks og uflaks.

Så kan man kanskje si at man hadde flaks som fikk handlekraft som en del av pakken man ble tildelt?

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Så kan man kanskje si at man hadde flaks som fikk handlekraft som en del av pakken man ble tildelt?

[Veslemøya]

Jeg synes flaks og uflaks er dårlige begreper om noe som er så komplekst/ sammensatt.

Men hvis man tenker på motivasjon, innstilling osv. som medfødte egenskaper så er jeg enig med Milfrid. Men jeg hangler/ er fremdeles litt usikker på hvor jeg står i forhold til dette med arv(gener) og miljø.

[Bokormen]

Jeg kjenner folk som har fått det meste servert på sølvfat som alltid setter seg ned og syter hvis de møter en liten dump i veien, til tross for at de har mer støtte og hjelp enn de fleste. Er det da (ofte) snakk om veldig liten handlekraft/vilje, eller er det rett og slett bortskjemthet?

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Jeg tror at mange av de menneskene som ofte defineres som "de svake" i samfunnet er personer som mobiliserer store ressurser for å velge livet, stå opp om morgenen, sende inn meldekortet til NAV eller hva det måtte være.

[007]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg ser faktisk ingen grunn til å slå meg selv på brystet for at jeg har klart meg bra her i livet, det er liksom ikke snakk om at jeg har gjort det "mot alle odds." De som har grunn til å slå seg på brystet er, etter min mening, de som har gått alene i tung motbakke store deler av livet, og likevel kommet helskinnet fram, og det er det vel ikke så mange av oss som har?

Og det er der Nenne, meg og smilefjes er.
Derfor slår jeg meg gjerne på brystet og er så kynisk at jeg mener at når jeg kan snu noe negativt til positivt, når jeg kan bygge mitt eget liv uten noe hjelp fra de som burde hjulpet, når jeg på egenhånd kan tilegne meg den kunnskapen jeg burde fått med meg hjemmefra, når jeg kan tryne i bakken så det synger men likevel reise meg igjen, så kan andre også.
Det er søren meg ikke et snev av flaks som har ført meg der jeg er i dag, men knallhardt arbeid.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Det er søren meg ikke et snev av flaks som har ført meg der jeg er i dag, men knallhardt arbeid.

Selvsagt er det hardt arbeid, og ingen skal ta fra deg den æren, men hadde du vært født med en annen personlighet, så hadde du kanskje ikke hatt evnen til å takle knallhardt arbeid av denne typen.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Selvsagt er det hardt arbeid, og ingen skal ta fra deg den æren, men hadde du vært født med en annen personlighet, så hadde du kanskje ikke hatt evnen til å takle knallhardt arbeid av denne typen.

Jeg tror ikke det har noe som helst med flaks av personlighet å gjøre, Divine. Jeg tror det er en indre styrke, en indre motivasjon, og at alle har den. Så kan man velge om man vil kjempe eller resignere.

Men dette er hva jeg tror, jeg sier ikke at det er fasiten.

Jeg søker forresten ingen ære for at jeg har et OK liv, det er mange som meg.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg tror det er en indre styrke, en indre motivasjon, og at alle har den. Så kan man velge om man vil kjempe eller resignere.

.

Mens jeg tror at ikke alle har den, uansett hvor mye man skulle ønske man hadde den.

[007]

Og der tror vi forskjellig, Divine. Noe som heldigvis er lov her på FP.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Og der tror vi forskjellig, Divine. Noe som heldigvis er lov her på FP.

Det er det heldigvis.

Men hvis man skal følge din tankegang om at alle har evnen til å ta seg sammen og klare seg - være løvetannbarn. Hva er da galt med dem som ikke klarer det? For noe må jo være galt med dem siden de ikke bruker evnene de har? Er de late? Dumme?

Jeg sider med Divine i dette synet, jeg tror ikke alle er født med de samme evnene. Og jeg tror heller ikke at alle har samme psykiske og fysiske utgangspunkt til å benytte seg av de evnene de har.

All ære til de(re) som klarer å blomstre gjennom hardt arbeid, på tross av et umulig utgangspunkt. Men jeg ser ingen grunn til å hovere over dem som ikke klarte det.

[Toffskij]

Jeg skjønner godt hva du mener med indre styrke og motivasjon, 007, men jeg tror slett ikke alle har den. (Jeg baserer meg på eksempler fra nær slekt.)

[Toffskij]

Og for the record, folk som kommer seg fram gjennom alskens motgang og får til ting fra vanskelige utgangspunkt fortjener all ære. De har ikke hatt flaks med mye, det aller meste har vært hardt arbeid. Det er flott å se. Men jeg tror man må være av en viss støpning for å få det til, og jeg synes det er unødvendig strengt å anta at alle andre kunne klart det samme under samme forhold.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Og det er der Nenne, meg og smilefjes er.
Derfor slår jeg meg gjerne på brystet og er så kynisk at jeg mener at når jeg kan snu noe negativt til positivt, når jeg kan bygge mitt eget liv uten noe hjelp fra de som burde hjulpet, når jeg på egenhånd kan tilegne meg den kunnskapen jeg burde fått med meg hjemmefra, når jeg kan tryne i bakken så det synger men likevel reise meg igjen, så kan andre også.
Det er søren meg ikke et snev av flaks som har ført meg der jeg er i dag, men knallhardt arbeid.

Tusen takk for innmeldelse i en eksklusiv klubb.

Jeg har bannet meg vei gjennom livet og dratt meg selv på bena mange ganger. Også har jeg prøvd å dra andre på bena. Noen ganger etter håret. Og blitt fortvilet, knust, kjempet videre når bena visner under dem idet jeg slipper taket. Der jeg setter bena under meg så må mange andre holdes oppe om så etter håret - de setter aldri egne bein under.

Og det er det som gjør at jeg lurer på om de rett og slett ikke kan?

For jeg orker ikke at det er sånn at de ikke gidder siden jeg holder dem.