Tekst som refererer til annen tekst – dine favoritter

[Toffskij]

Jeg liker egentlig ikke å ramse opp bøker man «må» ha lest, jeg liker mye bedre å tenke på hvilke tekster man har mye mer glede av hvis man har lest en annen. Har du noen favoritter?

Jeg vil starte med Karin Boyes «Odyssevs vid masten».

I

Bind mig, ni krigare,
vid fartygets mast,
dra till repen
säkert och fast!
Bud eller böner
får ingen höra mer.
Dödens frestelse åt mig,
vaxet åt er.

Vax i era öron,
åran i hand –
er kan inga sånger nå
från farornas land.
Tills vi är förbi och ni
löser mig igen,
har ni ingen hövding
och jag inga män.

Kung Agamemnon,
Hellas' hopp,
skulle styrt – med stum vink
och fast öronpropp.
Aias skulle seglat
vid odjurens sång
djärv bland sina djärva
mot undergång.

Alla är de kungar
så länge de kan.
Ingen utom jag är en
ensam man.
Starkare än ära
och makt och befäl
lockar mig det vetande
jag äventyrligt stjäl.

Knappast kan det nyttjas
i vardagstarv,
knappast kan det skänkas bort
och knappt ges i arv.
Bind mig väl, ni krigare,
men lämna mitt öra fritt!
Allt som hörs och syns och känns
ska bli mitt.


II

Som klang av strängar
i bränningsdån
stiger en sång
långtifrån.


Gott att jag lydde
mitt hjärtas list.
Lugnt kan jag lyssna
segervisst.


Närmare, starkare. Starkare, klarare.
Klippor, vatten och rymd försvinner,
lösta i kaskader av toner, tills jag känner
skalvet av den innersta elden som brinner,
mäktig lik ett hjärta i det levande alltet.


Längre bort och längre... Svagare, svagare...
Något måste ske. Någon gud måste höra mig.
Havsgud, gamle fiende, slå skeppet i spillror!
Lyssna när jag tigger: det är tid att förgöra mig!


Ännu en minut, så är allt hopp ute.
Ännu en minut, så är eldporten sluten.
Allt ska jag ha mist, som en stympad och bländad.
Vilda förtvivlan i den sista minuten.


Vinden friskar.
Brus och vin
dränker den svävande
fjärrmelodin.


Bunden vid masten
skakande av gråt
hänger jag sanslös,
febervåt.

[nokon]

Gunnar Ekelöf sin En Mölna-Elegi. Metamorfoser har og mange spennande referanser til Odysseen, saman med ei rekke andre tekstar (det finst ei heil bok som heiter A Readers Guide to A Mölna-Elegi, sånn dersom ein skal vere sikker på å få med seg alt). Sidan diktverket er 60 sider, trur eg ikkje det er egna for sitering i si heilheit, men det er veldig spennande å sjå korleis tida og tidsomgrepet går i oppløysing for det lyriske subjektet, samtidig som eldre tekstar kjem inn og forsvinn ut igjen frå diktet. (Det spørs vel forøvrig om ein kan snakke om referanser, når forfattaren på elegant vis avviser fenomenet som uinteressant: "För det andra tror jag, som jag redan sagt, inte mycket på någon utveckling påverkningsvis när det gäller personligt arbetande konstnärar som har någonting att säga alldeles i och för sig själva, jag tror på en utveckling identifikationsvis, nämligen så att man igenkänner sig själv både i gammalt och nytt och dessutom i tiden, i de skiftningar som tidsljuset kastar över tavlan som även den är levande och föränderlig”).

[Toffskij]

Og for å være litt mindre seriøs, man ler jo ikke like mye av Neil Gaiman og Terry Pratchetts Good Omens om man ikke har Første mosebok og Johannes’ åpenbaring rimelig present. Og det er jo verdens morsomste bok.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Og for å være litt mindre seriøs, man ler jo ikke like mye av Neil Gaiman og Terry Pratchetts Good Omens om man ikke har Første mosebok og Johannes’ åpenbaring rimelig present. Og det er jo verdens morsomste bok.

Eg har ikkje lese nok Gaiman og Pratchett, bare fordi eg er fordomsfull og trur eg ikkje liker fantasy. Men etter mange drypp frå ulike hald eg stoler på, har eg nå Neverwhere liggande på nattbordet, klar til lesing.

[Skilpadda]

For å ta noe litt mindre høylitterært, så har Pratchett en rekke litterære og popkulturelle referanser i bøkene sine, og de er jo ekstra morsomme hvis man tar dem. Wyrd Sisters refererer f.eks. en del til Macbeth, Pyramids mener jeg å huske at har en del til felles med den første Gormenghast-boken, og overalt i bøkene er det jo mindre allusjoner og ordspill og vitser som spiller på alt mulig historisk og kulturelt. (Som en kostelig Jane Austen-sekvens i den siste Vimes-boken, Snuff!)

Og i Thursday Next-bøkene til Jasper Fforde er det jo en veldig stor fordel å ha lest, eller i alle fall kjenne til, Jane Eyre, Wuthering Heights, Hamlet og generelt så mye som mulig annet.

[nokon]

Det meste av Strindberg sin dramatikk er vel og ganske breddfullt av bibelske referanser, viss eg ikkje hugser feil.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Og for å være litt mindre seriøs, man ler jo ikke like mye av Neil Gaiman og Terry Pratchetts Good Omens om man ikke har Første mosebok og Johannes’ åpenbaring rimelig present. Og det er jo verdens morsomste bok.

Man bør dessuten ha sett minst den første Omen-filmen.

[MammaHeksa]

Cornelis Vreeswijks viser om Felicia. Hele plata er inspirert Felicia i Axel Sandemoses bok Varulven.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Man bør dessuten ha sett minst den første Omen-filmen.

Bah! Det gikk bra med meg! :skrekkfilmfobiker:

[Skilpadda]

Jeg husker at vi en gang på videregående fikk lese et dikt av Arnulf Øverland og se hvor mange bibelreferanser vi fant. Det. var mange, mener det var både Kain og Abel og Samson og Jesus og mange andre. Jeg finner det ikke på nett, men husker at det sluttet med
(…) tredje dag
stod jeg opp og gikk til nye nederlag


Og apropos Kain og Abel: Neil Gaimans Sandman flommer jo over av referanser til både mytologi, religion, litteratur og film.

[Toffskij]

Og mine elskede Dorothy Sayers-krimmer er stappfulle av Shakespeare, John Donne, ymse klassiske referanser og omtrent alt mulig annet.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Bah! Det gikk bra med meg! :skrekkfilmfobiker:

Men boken er enda morsommere hvis man har sett Omen.

[Toffskij]

Og Gaimans American Gods forutsetter omtrent en mastergrad i religionsvitenskap, med fordypning i norrøn mytologi.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg husker at vi en gang på videregående fikk lese et dikt av Arnulf Øverland og se hvor mange bibelreferanser vi fant. Det. var mange, mener det var både Kain og Abel og Samson og Jesus og mange andre. Jeg finner det ikke på nett, men husker at det sluttet med
(…) tredje dag
stod jeg opp og gikk til nye nederlag


Og apropos Kain og Abel: Neil Gaimans Sandman flommer jo over av referanser til både mytologi, religion, litteratur og film.

Arnulf Øverland er litt morsom sånn sett, for han var jo sterkt ateistisk og svært negativ til alt kyrkja stod for. Men likevel er han breddfull av referanser til Bibeltekstar.

[Skilpadda]

Vladmir Nabokovs Lolita har en prolog som egentlig er en prosagjengivelse av Edgar Allan Poes dikt Annabel Lee. Annabel i romanen er jeg-personens barndomskjæreste, som han er fiksert på og prøver å gjenfinne resten av livet, og han faller for Dolores (Lolita) første gang han ser henne fordi hun minner sånn om Annabel.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Og Gaimans American Gods forutsetter omtrent en mastergrad i religionsvitenskap, med fordypning i norrøn mytologi.

Crap, eg har bare mellomfag i religion og kun repetert VG2-pensum av norrøn mytologi til undervisningsbruk. Då stryk eg den frå leselista mi.

[nokon]

Åh, nå kom eg på Stein Mehren sitt "Tristan og Isolde":



De kledde av seg, og ble for hverandre evige
Som av en magisk drikk ble alt forvandlet
til dem selv, deres lengsler ble blinde akkorder
som ilte mot dem fra alt de berørte, til de
ble alt de berørte. Hud mot hud
ble de hverandres
legemer på jorden og bestandig tro...
Og de kunne aldri gledes
ved sin kjærlighet
for den var deres glede
Kunne ikke lenger tenke på
sin kjærlighet
for den var deres tanke
De så på hverandre og sa aldri
Se vår kjærlighet
for den var deres blikk
Og slik ble deres møte
til evighet og deres skille til
møte igjen og til død
De kunne ikke frykte sin kjærlighet
for den var deres frykt
De kunne ikke flykte fra sin kjærlighet
for den var deres flukt
Tristan og Isolde, som ble
himmel og jord, fordi de aldri
så inn i seg selv, holder de
ennu hverandres hender der ute
Med fingrene berørt av stjernenes fingertupper
med huden gjennomskinnet
av månens hud. Som fostre
i uendelige rom bak øynene
utovervendt, vendt inn i
hverandre, ligger deres legemer
virkeligjort, svøpt inn i
hverandres øyenlokk Der daggry ble
av død: det store forløsende
smil som stråler inn og ut av dem
begge
Se Tristan og Isolde, blinde av sol
lar de døden evig stå vakt rundt våre liv
Og hør - vi kan røre den dypere streng
under alt av tilfeldig som spiller med oss
Og uten å se oss tilbake, leve vårt
tema til slutt... Blir vi noengang - musikk
Tristan Isolde, en fuge av dobbelt liv
De flettet seg inn i hverandre og ble evige.

[Toffskij]

Det er jo utrolig mye lyrikk som bruker et (antatt kjent) klassisk eller bibelsk eller annet litterært motiv som et fortettingsgrep. Ta bare Pasternak-diktet som jeg siterte i religionsleksetråden, det kombinerer Hamlet og Getsemane (og slenger på litt russiske folkevisereferanser også). Og veldig effektivt, synes jeg.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av bai, her.

Crap, eg har bare mellomfag i religion og kun repetert VG2-pensum av norrøn mytologi til undervisningsbruk. Då stryk eg den frå leselista mi.

Jeg har ingen av delene. Og ikke Gaiman heller. Det går bra.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg har ingen av delene. Og ikke Gaiman heller. Det går bra.