Aap-navere igjen

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Selv om du skulle jo tro, at siden målet for de fleste er å sørge for seg selv, så skulle det ikke være nødvendig at andre sitter over dem som hauker for å passe på at de tar tak i egen situasjon. Jeg synes det er skummelt at det virker som om så mange må trues og gjetes til å sette det ene beinet foran det andre...

Hos unge på AAP tror jeg (uten at jeg har konkrete tall, jeg er bare blitt det fortalt på forelesning) at psykisk sykdom er den vanligste årsaken, da er det vel ikke så overraskende, rart eller provoserende at de trenger oppfølging. For meg personlig (som ikke mottok AAP pga. psykisk sykdom) tok det over to år fra jeg først ringte NAV og ba om en time med saksbehandler for å lage en tiltaksplan, til jeg i det hele tatt fikk et møte med saksbehandleren min. Da ringte jeg ukentlig for å mase.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Perhonen, her.

Mange må sikkert det, men noen, som min sønn må ha hjelp. Siden han er så ung vil de ikke gi ham uføretrygd. Ergo skal han inn på ulike tiltak, hvor han må stå på venteliste i forhold til muligheter for å komme i aktivitet, og siden han fungerer dårlig rykker han stadig bakover i køen. Og de han skal ha behandling hos vet ikke hvordan han skal behandles. Og attpåtil skal han ha dårlig samvittighet fordi han får støtte og er en naver. Ikke alle kan ta seg sammen.

Jeg vet ikke helt hvorfor han skal ha dårlig samvittighet? Jeg tror sånn overall, at ingen mener at somatisk- eller psykisk syke som ikke har arbeidsevne IKKE skal hjelpes økonomisk? Det nye begrepet "NAVere" er så vidt meg bekjent en betegnelse på ungdom som primært har vondt i viljen.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Hos unge på AAP tror jeg (uten at jeg har konkrete tall, jeg er bare blitt det fortalt på forelesning) at psykisk sykdom er den vanligste årsaken, da er det vel ikke så overraskende, rart eller provoserende at de trenger oppfølging. For meg personlig (som ikke mottok AAP pga. psykisk sykdom) tok det over to år fra jeg først ringte NAV og ba om en time med saksbehandler for å lage en tiltaksplan, til jeg i det hele tatt fikk et møte med saksbehandleren min. Da ringte jeg ukentlig for å mase.

Jeg er kjemperedd for at vi har laget et passiviseringssamfunn, hvor vi nærmest er ute av stand til å tenke selv, hvis vi ikke får hjelp til, eller beskjed om det. Over 100 telefonsamtaler for å få hjelp er selvsagt for mye, men jeg regner jo med at du i 2-årsperioden allikevel var opptatt av egen helse og ikke lot alt bare skure fordi du ikke fikk tak i rådgiveren din? Jeg tror mange kunne tjene på å involvere f.eks arbeidsgiver i arbeider, og å ikke vente til maksdato før man lager planer videre.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg vet ikke helt hvorfor han skal ha dårlig samvittighet? Jeg tror sånn overall, at ingen mener at somatisk- eller psykisk syke som ikke har arbeidsevne IKKE skal hjelpes økonomisk? Det nye begrepet "NAVere" er så vidt meg bekjent en betegnelse på ungdom som primært har vondt i viljen.

Problemet er at han ikke skjønner det. Han ser på seg selv som en "naver" fordi hsn får støtte fra nav. Viljen til endring er der, han lykkes bare ikke. Og jeg tror det er mange som har det sånn. Jeg tror ikke folk flest later som. Naivt muligens.

For min familie, mine barn er alt skriveriet skremmende. Hvis ikke velferdssystemet kan ivareta mellobror ser hans brødre for seg at han vil bli deres byrde. Jeg betaler titusen kroner måneden for å holde på min gamle leilighet for at han skal ha er sted å bo. Jeg burde kunne solgt den. Men kan jo ikke kaste ut en som ikke har noe sted å bo.

[Libra]

Jeg skjønner hvor du vil Billa, men diskusjonen blir todelt. Eller mangedelt egentlig. En del går på hvilket ansvar man selv har hvis man er i nok vater til å ta vare på seg selv. Noe annet er de som trenger hjelp til å ta det ansvaret.

De som faktisk er i jobb er avhengig av å ha en arbeidsgiver som også er samarbeidsvillig. De som står uten jobb og har en uavklart arbeidsevne trenger hjelp til å finne ut av dette. Aspektene er så mange og så ulike.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Libra, her.

Jeg skjønner hvor du vil Billa, men diskusjonen blir todelt. Eller mangedelt egentlig. En del går på hvilket ansvar man selv har hvis man er i nok vater til å ta vare på seg selv. Noe annet er de som trenger hjelp til å ta det ansvaret.

De som faktisk er i jobb er avhengig av å ha en arbeidsgiver som også er samarbeidsvillig. De som står uten jobb og har en uavklart arbeidsevne trenger hjelp til å finne ut av dette. Aspektene er så mange og så ulike.

Poenget mitt er egentlig, at ingen har tatt til orde for at de som trenger hjelp og støtte ikke skal få det. Debatten rundt hele NAV-systemet kan selvfølgelig heller ikke knebles fordi enkelte stønadsmottakere synes det er vanskelig å motta støtte fra NAV. Debatten må tas nå, mens vi enda har råd til å tenke fornuftig og til en hvis grad "med hjertet". I det øyeblikket det ikke er penger igjen å fordele, vil sannsynligvis kutt og krav være betydelig mer brutale, for alle, og derfor MÅ alle bidra med de evner (mye eller lite), slik at de som IKKE kan bidra til fellesskapet fortsatt skal kunne ivaretas, tross alt.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg er kjemperedd for at vi har laget et passiviseringssamfunn, hvor vi nærmest er ute av stand til å tenke selv, hvis vi ikke får hjelp til, eller beskjed om det. Over 100 telefonsamtaler for å få hjelp er selvsagt for mye, men jeg regner jo med at du i 2-årsperioden allikevel var opptatt av egen helse og ikke lot alt bare skure fordi du ikke fikk tak i rådgiveren din?

Ja, men jeg er oppegående og ressurssterk, ikke alle er som meg. At en depresjon blir ytterligere forsterket av at man må sloss for å i det hele tatt navigere seg i systemet, er vel ikke så rart. Alle mennesker har også en mer kompleks historie enn man kan vite uten å kjenne detaljene, og alle er mer enn det du ser.

[Libra]

Der er jeg helt enig Billa. Jeg synes bare at diskusjonen ofte dreier seg om to ting. Den økonomiske, det vil si at man får "for mye". Eller ansvaret til hver enkelt. Hvordan vi skal jobbe for å forebygge og reparere, hva som skal kreves og tilbys.

Alle aspektene er viktige i diskusjonen. Jeg synes bare det kunne vært interessant å holde størrelse på ytelse utenfor diskusjonen.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Ja, men jeg er oppegående og ressurssterk, ikke alle er som meg. At en depresjon blir ytterligere forsterket av at man må sloss for å i det hele tatt navigere seg i systemet, er vel ikke så rart. Alle mennesker har også en mer kompleks historie enn man kan vite uten å kjenne detaljene, og alle er mer enn det du ser.

Jeg er ikke uenig, og det at det for deg tok to år å få til et første møte er selvfølgelig ikke bra nok. Ringte du virkelig HVER uke i to år? Det er bare helt utrolig at ikke legen din eller noen andre kunne hjelpe deg. Noe så meningsløst!

Allikevel, jeg tror ikke din historie er normen, jeg tror virkelig ikke det. Jeg tror også at svært mange som svever rundt i systemet rett og slett lar seg passivisere uten særlige protester. Kanskje har vi rett og slett kommet dit hen at helse og egen hverdag er noe folk overlater til det offentlige å ta ansvar for. Aktivitetskrav behøver dessuten ikke bare gjelde sosialstønad. Jeg vet om tilfeller av folk som har vært sykmeldt i ett år, uten ett eneste krav fra NOEN om noe som helst form for egentrening eller økt fysisk aktivitet. Ingenting! Må det offentlige virkelig betale eller true, før norske folk gidder å gå en tur hver dag? Det handler jo ikke om at alle som mottar støtte fra NAV har komplekse historier, er ressurssvake og lite oppegående. Mange kanskje, men ikke alle. DET argumentet synes jeg dessuten, er mye mer stigmatiserende enn å anta det motsatte og forvente at de også har noe å bidra med.

[nokon]

Eg blir så lei av at alle diskusjonar om nav som system må vere så hensynsfulle ovanfor dei individa som opplever det stigmatiserande å få hjelp!

For meg lønner det seg definitivt å jobbe. Som IzziCreo er eg glad eg har ein mann med godt betalt jobb, for eg ville måtte selgje leiligheita og flytta, om eg skulle levd på det eg får utbetalt i AAP. I tillegg synest eg det er trist og leit og kjipt å A) vere for sjuk til å jobbe og B) ikkje ha noko meningsfullt å gå til om dagane. Men det betyr då verkeleg ikkje at eg skal bli trist og lei kvar gong NAV som system blir kritisert. Ein må kunne halde desse to tinga adskilt.

Når det gjeld "Det lønner seg ikkje å jobbe"-diskusjonen synest eg dette er heilt absurd og det seier meir om folk enn om systemet! Dersom ein jobber, får ein trekk i trygdeytelsane. Men ein får jo lønn istadenfor. For dei aller fleste vil 100% lønn vere meir enn 66% AAP! Argumentet om at trygda faller bort viss ein jobber synest veldig rart i mine auge. Sjølv har eg som mål å jobbe så mykje at trygda faller bort. Dessverre lar ikkje det seg kombinere med behandling og trening eg må gjennom for å bli betre.

[LittLemen]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg vet om tilfeller av folk som har vært sykmeldt i ett år, uten ett eneste krav fra NOEN om noe som helst form for egentrening eller økt fysisk aktivitet. Ingenting! Må det offentlige virkelig betale eller true, før norske folk gidder å gå en tur hver dag? Det handler jo ikke om at alle som mottar støtte fra NAV har komplekse historier, er ressurssvake og lite oppegående.

Kanskje ikke alle har komplekse historier eller er ressurssvake, men for veldig veldig mange er årsaken til at de havner i NAV-systemet at det skjer noe spesielt vanskelig i livet. Det er ganske vanlig å få seg en nedtur i forbindelse med arbeidsledighet eller sykdom, og det er ikke nødvendigvis bare enkelt å ta tak selv.

Selv hadde jeg heldigvis såpass overskudd etter et halvt års sykemelding at jeg kunne legge frem mitt eget forslag til aktivitet som ville føre meg tilbake i arbeidslivet. Saksbehandleren min sa ja, og jeg kom forholdsvis raskt gjennom systemet. Det er jeg glad for, men jeg forstår veldig godt at det ikke er like greit for alle. Tettere oppfølging tror jeg vil føre mange mye raskere ut i aktivitet og at de blir kortere i Nav-systemet.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg er ikke uenig, og det at det for deg tok to år å få til et første møte er selvfølgelig ikke bra nok. Ringte du virkelig HVER uke i to år?

Ja, sånn utenom de ukene NAV-kontoret var stengt pga. jul og påske og sånn da. I begynnelsen ringte jeg med 48 timers mellomrom når det var mulig, siden NAV har en vel fin idé om at de garanterer svar innen 48 timer. Til slutt fikk jeg en helt fantastisk saksbehandler som ordnet alt jeg trengte på under to uker, til tross for at hun kun jobbet 50%, så det finnes de som virkelig imponerer også.

[vixen]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Allikevel, jeg tror ikke din historie er normen, jeg tror virkelig ikke det. Jeg tror også at svært mange som svever rundt i systemet rett og slett lar seg passivisere uten særlige protester. Kanskje har vi rett og slett kommet dit hen at helse og egen hverdag er noe folk overlater til det offentlige å ta ansvar for. Aktivitetskrav behøver dessuten ikke bare gjelde sosialstønad. Jeg vet om tilfeller av folk som har vært sykmeldt i ett år, uten ett eneste krav fra NOEN om noe som helst form for egentrening eller økt fysisk aktivitet. Ingenting! Må det offentlige virkelig betale eller true, før norske folk gidder å gå en tur hver dag? Det handler jo ikke om at alle som mottar støtte fra NAV har komplekse historier, er ressurssvake og lite oppegående. Mange kanskje, men ikke alle. DET argumentet synes jeg dessuten, er mye mer stigmatiserende enn å anta det motsatte og forvente at de også har noe å bidra med.

Ja, jeg tror det er mer å hente på tettere oppfølging og større krav til de som faktisk ikke befinner seg så veldig langt unna arbeidslivet. Som mottar dagpenger og sykepenger f.eks. Jo lengre tid det går jo vanskeligere er det. Statistisk sett. Lise som ikke har hatt noe ordentlig arbeidsforhold noen gang, ikke fullført vgs, lettere psykiske plager,litt for mye bruk av rusmidler, og som har vært av og på sosialhjelp de siste ti årene er det mye vanskeligere å jobbe med. Der er ikke snømåking eller annen samfunnstjeneste noe som jeg kan se for meg fører henne nærmere ordinært arbeidsliv. Tid er en veldig viktig faktor når det kommer til oppfølging og spesielt for ungdom.

[Nabbe]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Det er den supplerende sosialstøtta som dekker husleie altså. Hvordan hun får det til vet jeg ikke, for det har jeg ikke inngående kjennskap til, men jeg vil tro at det noe med satser for livsopphold å gjøre. Uansett kan man jo søke om bostøtte.

Livsopphold for en enslig i de aller fleste kommuner i Norge er 5500 kr ca, og det er det man skal sitte igjen med når husleien er betalt. Alt annet man mottar, det være seg bostøtte, AAP eller barnebidrag (ikke barnetrygd, den går utenom) skal motregnes og legges inn som inntekt. Så om en person har 7000 i husleie, men 12.000 i AAP i måneden, og da 3000 feks i bostøtte fra Husbanken, så får de ikke noe i supplerende sosialstøtte i det hele tatt, bortsett fra kanskje bittelitt til strøm-utgifter dersom de er høye.

I den grad sosialkontoret godtar leilighet til 7000 til en enslig da, det kommer jo ann på...

[ItsOnlyMe]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Husk å søke om rentefritak hos lånekassa på grunn av AAP, IzziCreo. Det kan kun gjøres i ettertid, men det hjelper jo litt likevel.

Hmm...hva mener du her?

[mrc]

Opprinnelig lagt inn av Che, her.

Går man jo på AAP og i tillegg er i tiltak, så får man dekt barnetilsyn, buss etc. Da kan det lønne seg

Samtidig er det enkelte kostnader ved å jobbe - f.eks. transport til og fra jobb.

[Perhonen]

Opprinnelig lagt inn av ItsOnlyMe, her.

Hmm...hva mener du her?

Du kan faktisk søke om rentefritak tre år bakover i tid.

[Perhonen]

Men jeg undres, unge som aldri har vært i jobb, men som får AAP på grunn av sykdom kan da umulig få så mye stønad at det vil lønne seg å ikke jobbe? Ikke bli frisk. Jeg tenker da enslige unge uten barn.

[Libra]

Minstesatsen er rundt 650 kr pr dag, det utbetales for 5 dager pr. uke. Hvis de er i tiltak (ikke behandling) får de også dekt reise til og fra tiltaket. Vet ikke hvor høy lønn som er vanlig for de som er nye (og gjerne uten utdannelse).

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Nabbe, her.

Livsopphold for en enslig i de aller fleste kommuner i Norge er 5500 kr ca, og det er det man skal sitte igjen med når husleien er betalt. Alt annet man mottar, det være seg bostøtte, AAP eller barnebidrag (ikke barnetrygd, den går utenom) skal motregnes og legges inn som inntekt. Så om en person har 7000 i husleie, men 12.000 i AAP i måneden, og da 3000 feks i bostøtte fra Husbanken, så får de ikke noe i supplerende sosialstøtte i det hele tatt, bortsett fra kanskje bittelitt til strøm-utgifter dersom de er høye.

I den grad sosialkontoret godtar leilighet til 7000 til en enslig da, det kommer jo ann på...

Hun jeg kjenner bor i Oslo og får dekket hele husleien sin på godt over 7000.