Har du noen gang sendt en bekymringsmelding?

[Pasta]

Mange ganger på jobb, men aldri privat.
Har vurdert det en gang, men etter diskusjon med andre foreldre var det en nærmere venn av familien som tok en diskusjon med foreldrene og det bekymringsverdige opphørte. Her var det 12 åring som var kjæreste med 19 åring.

[Blondie]

Bare på jobb jeg også. Privat har jeg ikke hatt noen grunn til det foreløpig. Håper dog jeg innser det hvis det er nødvendig en dag.

[Spoon]

Bare på jobb, og det flere ganger de siste årene. Aldri gjort det privat.

[My]

Jeg har aldri sendt bekymringsmelding. Kan ikke komme på noe tilfelle der jeg burde ha gjort det heller (bare der foreldrene mine burde, da jeg var barn, ang. noen andre barn på min alder, som jeg har tenkt mye på i ettertid). Har også en familie der jeg ville sendt bekymringsmelding, om jeg ikke hadde visst at familien selv hadde kontaktet bft for å få hjelp.

Jeg er heller ikke den som er veldig rask med å anbefale folk på forum å sende bekymringsmeldinger, hvis det var det du lurte på. Jeg tenker ofte at jeg ikke aner hvem som sitter og skriver tråden, og hva som egentlig er tilfelle, og jeg vet at det er stor forskjell på teori og praksis i forhold til hvor lett det er å sende slike meldinger. Men jeg mistenker også at mange med letthet skriver sånt, selv om de vet innerst inne at de neppe hadde gjort det selv.

Jeg tror det er et forumfenomen, og gjelder ikke bare bekymringsmeldinger. Jeg har også følelsen av at mange på forum anbefaler å gjøre det mest drastiske tiltaket først når det gjelder andre ting. "Dette hadde jeg gått direkte til [sett inn passende person høyt oppe i systemet] med". Jeg har mine tvil om at de egentlig hadde gått så drastisk til verks om det skjedde dem i virkeligheten, selv om det riktignok finnes mange som er kjappe med å slå på stortromma irl også.

Jeg er mer en person som ofte lar ting "gå for denne gangen", hvis jeg antar at noe er et engangstilfelle, en glipp. Hvis det viser seg at det er noe som har en tendens til å gjenta seg, så tar jeg gjerne en prat om det først, fordi det enkleste ofte er det beste. Skjer det noe på skolen eller i barnehagen som jeg synes er riv ruskende galt så tar jeg det alltid muntlig eller på e-post med nærmeste kontaktperson (avd.leder/kontaktlærer), for å høre litt mer om begrunnelsen, og for å formidle min skepsis, jeg skriver ikke umiddelbart en klage til styrer/rektor/kommunaldirektør/rådmann, og nekter å la barnet mitt delta på det suspekte arrangementet. Og jeg skriver heller ikke på forum at da hadde jeg kastet ut mannen på flekken, at jeg hadde sporenstreks sendt en skriftlig klage til styrer i barnehagen, ringt politiet, eller hva det nå skulle være, hvis jeg vet innerst inne at jeg nok sannsynligvis ikke hadde gjort det.

Så mitt svar å spørsmål 2 er at jeg ikke gir råd om å sende bekymringsmelding til andre der jeg ikke ville gjort det selv.

[Robyn]

Har ikke hatt grunn til å melde bekymring og derfor heller ikke gjort det.
På jobb har vi sendt flere.

[Appelsin]

Har sendt en god del gjennom jobben (fastlege, skolelege, avrusningsavdeling).

Sendte i de tilfellene jeg tenkte tanken, ofte etter å ha rådført meg med kollegaer. Men det skulle nok mye til for at jeg tenkte tanken, og så ikke gjorde det. Kan ikke huske at det har skjedd.

[Inagh]

Jeg har aldri sendt bekymringsmelding sjøl via jobb, men har hatt mye med barnevernet å gjøre i forbindelse med jobb.

Som privatperson har jeg ikke ennå hatt noen grunn til å sende bekymringsmelding.

[amo]

Ja, etter å ha snakket med vedkommende og sagt fra om at jeg kom til å melde fra om dette ikke bedret seg. (Venn av et av barna). Endte med overtakelse og takk fra familien rundt vedkommende.
Fant bleiebarn i hagen midt på vinteren, kun et 6 år gammelt søsken hjemme. Midt på natten, og lignende episoder gjentok seg. Foreldre på fest som ikke ville komme hjem når jeg ringte å sa fra at barnevakten var borte ol.

[Che]

Nei. Jeg har aldri meldt. Jeg har pratet med en venninne som jobber i barne-og familievernstjenesten. Da var det et barn som vi begge visste hvem var. Vi kom frem til at det ikke var riktig å gjøre - og det ser jeg nå at heldigvis var en riktig beslutning.

[Filifjonka]

Ja, to ganger, som privatperson. Begge gangene med veldig god grunn.

[Floksa]

Har meldt til Mattilsynet. Men aldri barnevernet. Håper jeg forstår om det skulle være behov og faktisk agerer. Men jeg har innover antenner på slikt og ville neppe plukket opp at noe var galt med mindre det var veldig tydelig.

[Blånn]

Ikke privat, men i jobbsammenheng. Mange ganger. Jeg har også ringt barnevernsvakta da en elev kom med synlige slagmerker. De rykket ut på dagen. Da kontaktet jeg i tillegg politikontakten vår og det ble skrevet en anmeldelse.

Jeg har ikke hatt grunn til å melde privat.

[star]

Nei, har aldri sendt en bekymringsmelding. Vurderte sterkt å ringe vakta for å rådføre meg en gang, men det ble med tanken. Ble sendt inn en melding via andre instanser etterpå, av noen andre.

[noen]

Ja, to ganger. Begge ganger la jeg fram saken for BV (mest mulig fakta, minst mulig "magefølelse") og ba dem vurdere om det var grunn for en bekymringsmelding. Det mente de i begge sakene, så da gjorde jeg det. Nå har jeg noe kjennskap til BV her jeg bor og har tillit til dem, så det gjorde terskelen noe lavere.

[emm]

Ja, to ganger som 19-åring og vikar på SFO, altså i jobbsammenheng. Den ene saken var virkelig en påkjenning, med påfølgende rettsak osv. Det var en voldsepisode utført av far mot sin sønn ved henting. Vi var (heldigvis) to vitner. Jeg ville gjort det igjen, selv om det var et kjør uten like etterpå. Den andre saken vet jeg ikke noe mer om, forelder flyttet til en annen kant av landet kort tid etter at BV kom på banen.

[shute]

I jobbsammenheng gjør jeg det svært ofte.

Privat har jeg også sendt en del meldinger. Det handler sikkert om at jeg har lavere terskel for å se enn de fleste, siden jeg jobber innenfor barnevernssystemet. Jeg vet også noe om hva som gir grunnlag for å opprette undersøkelser - og ikke minst hva det finnes tiltak for og hva som best ordnes av andre instanser.

Noen av de private meldingene har jeg sendt anonymt, da jeg ikke hadde noe informasjon å tilføye utover det jeg informerte om og belastningen ville blitt urimelig stor i relasjon til foreldrene. Andre har jeg sendt under fullt navn. Ved én anledning har jeg meldt bekymring for et barn jeg ikke kjente på grunnlag av forelders aktivitet på internett (ikke her, altså). Jeg vet at det barnet ikke lenger bor hos forelderen.

Jeg er veldig forkjemper for at folk skal kjenne til muligheten for å ringe barneverntjenesten og drøfte saker anonymt. Både privatpersoner og ansatte i f.eks skoler og barnehager kan gjøre dette, og det vil antagelig gjøre vurderingsprosessen enklere.

[Mei]

Veldig mange ganger i jobbsammenheng, og en gang privat da jeg var femten. Moren til en venn var alkoholiker og jeg var (mest) bekymret for den seks år gamle lillebroren.

[frukt]

Aldri gjort. Ikke hatt grunn til.

[Magica]

Ja, en eneste gang for en del år siden. Det var en liten unge som var hjemme alene til langt på natt på jevnlig basis.

Og det er eneste gangen jeg virkelig har tenkt at "DETTE går ikke an". Jeg angrer heller ikke, og ville gjort det igjen. Jeg har heldigvis ingen "tvilstilfeller" jeg kommer på som jeg burde ha meldt.

Mora som ble meldt var rasende da, og løp rundt og kjefta og smelte i nabolaget. Siden hun hadde blitt meldt til barnevernet. Var ganske ubehagelig. De flytta.

[Fjols]

Har sendt som privatperson, 2 ganger.
Var ikke tvil i mitt hjerte om at jeg skulle gjøre det heller.