Hva synes du er lettest å bidra med?

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Jeg foretrekker å bake en kake framfor å organisere, fordi min erfaring er at forbausende mange glatt overlater til andre det som må gjøres for at den aktiviteten de har meldt ungen på skal komme i stand, og om man faktisk får dem til å gjøre noe, får du den i retur på det verst tenkelige tidspunkt. Joda, vi kan bake kake. Og så: Vi kommer ikke i kveld, vi!! Ja, vi skal selge lodd. - Vi fikk ikke solgt loddene, vi!

Men rent faktisk er det sånn at jeg ofte har organisasjonsansvar, fordi ellers skjer det jo ingenting. Det kommer ikke penger inn, og det blir ikke aktivitet. Så nei - jeg gjør det ikke fordi jeg "foretrekker" det. Jeg hadde vært kjempeglad om noen andre ville ta på seg litt.

Når det er sagt, skal man spørre noen, er det ofte mye enklere å spørre ansikt til ansikt, og gjerne tilby et par tre oppgaver og spørre hva som passer best. Skal det settes ned en komite på et foreldremøte, ta en 3-4 telefoner på forhånd, og ha forslagene klare. Det er så drepende med 27 foreldre som stirrer i linoleumen til noen gir etter. Og tilsvarende - passer det ikke å stille på cup eller hva det er, så kan det man bidra med være å sette opp vaktlister sittende hjemme i sin egen sofa.

Hele greia rundt det norske systemet med FAU og frivillighet og idrettslag og dugnad og inkludering og "alle skal med" og det skal hverftfall ikke koste noe - er et slags Catch 22.

Vi kommer liksom ikke unna at det ER sånn. Alle klasser MÅ ha klassekontakter og FAU-representant. Men svært få melder seg, eller tar ansvar, eller vil være leder, eller sekretær eller kasserer. Eller noe. Også messer vi videre om gratisprinsippet, mens de av oss som deltar og
til slutt blir sekretær (i tillegg til kasserer) ofte i tillegg allerede er med på
på en del andre ting også, og mer enn gjerne skulle betalt seg ut av moroa.

Men det kan de jo ikke, fordi det skal ikke være foreldrebetaling i grunnskolen, eller for høy betaling i idrettslaget, så vi MÅ ha dugnad. Eller få noen til å kjøre. Eller la elevene bli hjemme fra skoletur. Men det er jo synd - og It takes a village. Og jeg unner selvsagt alle ungene med fraværende foreldrene fine opplevelser, jeg. Så vi selger sokker, og dopapir, og kaker og panter flasker og kjøper lodd, og skaffer sponsorer og skrur skilt på den dugnadsbaserte kunsgressbanen. Så sponser jeg som kan, turen til en del andre, og så gjør noen flere foreldre det samme - og aller ER med og får fine opplevelser. Og det er bra. Men jeg skulle ønske at belastningen var litt mer fordelt. Det er jo ikke sånn, at kapasiteten og overskuddet er utømmelig hos oss, heller.

[amo]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Det er litt vanskelig å treffe riktig på kommunikasjon på sånne ting når den er en parten er (ekstremt) sårbar av en eller annen grunn. Jeg har vært der også.

Men, hvis noen formidler til meg at de gjerne VIL delta, men ikke får til noen av forslagene eller noe (som helst) akkurat nå, så tenker jeg at å avdekke hva de selv kunne tenke seg å bidra med, eller føler de faktisk KAN klare (om noe), ikke er feil eller pushy.

Jeg skjønner du har hatt en tøff runde, Katta, men når man skal arrangere noe for fellesskapet eller få til noe sosialt og hyggelig for elevene - så synes jeg det er naturlig at alle foreldrene i det minste blir spurt. På en hyggelig og ikke-pushy måte.

I de fleste tilfeller så har barna to foreldre og detter sjelden at det for enten at begge stiller opp på et arrangement. Iallefall hos oss, unntaket er 17. mai i 5. trinnet.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av amo, her.

I de fleste tilfeller så har barna to foreldre og detter sjelden at det for enten at begge stiller opp på et arrangement. Iallefall hos oss, unntaket er 17. mai i 5. trinnet.

Beklager, burde presisert: at alle foreldrePARENE (avhengig av om de bor sammen eller ei) blir spurt.

[rine]

Jeg synes egentlig begge deler er like enkelt. Det koster meg ikke så mye å smelle sammen en kake eller et fat med noe fingermat til et arrangement dersom jeg får vite om det noen dager, helst en uke, i forveien. Jeg har også vært klassekontakt flere ganger, og har veldig lav terskel for å delegere oppgaver til andre. Spesielt nå i disse fb-tider, synes jeg sånne klassegrupper er veldig praktiske til sånn "hvem kan ta med...?-informasjon. Jeg er dårlig på navn, og til å følge med på hvem som gjør hva, derfor er jeg avhengig av å ha en buffer dersom noen ikke utfører sitt "oppdrag". Jeg har i bakhodet at det ikke er like lett for alle å bidra, men jeg hadde satt stor pris på om folk gir en lyd fra seg når de ikke kan stille/bake/hva har du. Der bør lista ligge, tenker jeg, om ikke annet så enn av normal høflighet overfor den som har tatt på seg den noe utakknemlige og dårlig betalte jobben det tross alt er å være klassekontakt/leder for 17.mai-komiteen etc.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Det er litt vanskelig å treffe riktig på kommunikasjon på sånne ting når den er en parten er (ekstremt) sårbar av en eller annen grunn. Jeg har vært der også.

Men, hvis noen formidler til meg at de gjerne VIL delta, men ikke får til noen av forslagene eller noe (som helst) akkurat nå, så tenker jeg at å avdekke hva de selv kunne tenke seg å bidra med, eller føler de faktisk KAN klare (om noe), ikke er feil eller pushy.

Jeg skjønner du har hatt en tøff runde, Katta, men når man skal arrangere noe for fellesskapet eller få til noe sosialt og hyggelig for elevene - så synes jeg det er naturlig at alle foreldrene i det minste blir spurt. På en hyggelig og ikke-pushy måte.

Det er selvfølgelig alltid greit å spørre. Noe annet blir jo helt håpløst.

Men det jeg litt klønete forsøker å få frem er at "vil gjerne bidra" også kan bety at "jeg skulle gjerne bidratt, men akkurat nå går det ikke". Altså at viljen er der, men det hjelpe liksom ikke. Derfor er det viktig å akseptere et nei.

Hvis det er sånn i en klasse at det er vanskelig å få folk til å bidra må man jo se på om det faktisk er ønskelig med et såpass høyt aktivitetsnivå.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Hæ? Hvem er "noen andre" da?

Jeg synes det er veldig merkelig å skulle tro at det er lettere å bake en kake selv enn å kjøpe en på butikken. Mens det er helt klart lettere å bake kaken selv enn å få husets 5-åring til å gjøre det. Jeg skjønner med andre ord ikke hva du egentlig spør om.

Tolker det som å måtte være den som skal få to i klassen til å bake kake til basaren

Jeg ville langt helle bare bakt selv enn å forsøke å få andre til å ta oppgaven, ja

[polarjenta]

Jeg har vært klassekontakt noen runder nå, i tillegg til oppmann for et av ungenes fotballag. Jeg gidder ikke å bake alt selv så jeg legger ut en forespørsel på facebooksiden og har til nå aldri opplevd at ingen melder seg.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det er selvfølgelig alltid greit å spørre. Noe annet blir jo helt håpløst.

Men det jeg litt klønete forsøker å få frem er at "vil gjerne bidra" også kan bety at "jeg skulle gjerne bidratt, men akkurat nå går det ikke". Altså at viljen er der, men det hjelpe liksom ikke. Derfor er det viktig å akseptere et nei.

Hvis det er sånn i en klasse at det er vanskelig å få folk til å bidra må man jo se på om det faktisk er ønskelig med et såpass høyt aktivitetsnivå.

Jeg skjønner hva du mener, og kan man ikke akkurat da - så er det selvsagt helt greit. Ikke noen grunn til å ikke akseptere det, og betydelig enklere når folk sier fra fremfor å ikke gi lyd.

Helt enig å ha aktivitetsnivå etter hvordan innsatsviljen er, men noen ting kommer man rett og slett ikke unna. Jeg er forkjemper for lavterskel på det meste egentlig, korte klassesturer og enkle samlinger.

[gajamor]

Jeg hjelper til med mye, men kan være nølende til å si ja til ting hvis jeg egentlig er blodig uenig i at dette behøver å gjøres. I mitt hode er det ingen grunn til å servere kaker på foreldremøter, vi trenger ikke både høstfest, juleverksted og juletrefest på fritidsaktiviteten til ungene, og minst 50 % av konsertene på kulturskolen kunne vært droppet. I det ene foreldreutvalget jeg sitter i er det en god del sutring over at ingen vil bidra, men det er blitt bedre etter at vi har begynt å avlyse de aktivitetene som ingen vil hjelpe til med å få gjennomført.