Myter om barnevernet hindrer familier og barn i å få hjelp

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Tror du ikke det ville øke terskelen for å melde fra? Det er vel bedre om de får inn noen falske heller enn at det er noen reelle som ikke meldes inn? Dersom jeg har et nabobarn jeg føler ikke blir bra behandlet så ville det vært vanskeligere for meg å ringe barnevernet dersom jeg risikerte en bot dersom de kom frem til at det ikke var omsorgssvikt med i bildet. For hvordan skulle barnevernet vite hva som var min motivasjon for å melde fra? Kunne jeg ha en disputt med foreldrene, og brukte barnevernet for å plage dem? Eller gjorde jeg det av medmenneskelige grunner, fordi jeg faktisk trodde barnet led overlast?

Nja. Man kunne vel i alle fall gjort noe med de som melder falskt i egen vinnings øyemed. For eksempel en av foreldrene i en barnefordelingssak, eller en av foreldrenes nærmeste familie. Altså personer som er involvert i en konflikt med hverandre, og som må vite mer enn en tilfeldig nabo gjør.

[Irma]

Mine kommentarer i lilla:

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg skulle ønske flere ba om hjelp til barbneoppdragelse, adferdsproblematikk, samspill og grensesetting. Det ville vært fint om det ikke var så big deal å rimge barnevernet for å få råd, hjelp, evt. avlasting, konsultasjon eller lignende. Jeg skjønner ikke at folk med fullstendig ustyrlige unger heller risikerer rus, kriminalitet og tenåringsgraviditeter enn å be om hjelp.
Dette minner meg om disse realityprogrammene hvor psykologene skal hjem i familier og oppdra de umulige ungene. ( ) Har vært i mang en diskusjon om disse programmene, som mange synes er så flotte og fine og etisk greie. Familiene i disse programmene burde etter min mening ha fått veiledning av barnevernet. Det sier litt om hvor høy terskelen er når man heller velge å la hele landet beskue de såkalt umulige barna, og familiens problematikk.

Etter hva jeg hører, fungerer MST veldig bra. Noen som vet noe mer?
Vet du hvor man kan finne informasjon om selve MST-metoden/intervensjonen? Har jobbet en gang etter noe som het MST i oppfølging av en voksen bruker (rusproblematikk), men er usikker på om det er samme intervensjon man snakker om.

Og når de er 18 faller de mellom alle stoler og hives ut av fosterhjem eller institusjon. Da er man ikke engang ferdig med vgs?! Dette opprettholder negative mønstre og gjør det vanskeligere for disse å klare seg. Man burde definitivt få bo i fosterhjem/institusjon eller på annen måte ha et godt og stabilt ettervern til man fylte både 20 og mer til, dette er jo mer sårbare ungdommer enn andre, og rtenger MER stabilitet enn dem som er vokst opp i en familie. Ikke mindre.
Min erfaring (i arbeid med unge voksne på sosialkontor) er at 18-åringen selv ofte ikke ønsker videre oppfølging og tiltak fra barnevernets side, selv om de kunne ha fått det. Hvis jeg husker riktig kan barnevernet videreføre tiltak til personen er 20 eller 21. En 18-åring er myndig, og kan bestemme om han/hun vil ta i mot tilbud fra barnevernet. Jeg har en følelse av at de som kanskje trenger videre oppfølging mest, er de som dessverre takker nei. Finnes det ingen barnevernsansatte her på FP som kan bidra med litt mer faktaopplysninger rundt dette?

[kie]

Irma: Her står det litt om MST.
http://www.bufetat.no/?module=Articl...nFolder;ID=331

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Irma: Her står det litt om MST.
http://www.bufetat.no/?module=Articl...nFolder;ID=331

Jeg har allerede googlet og lest det du linker til. Det står bare noe a la "opplæring og veiledning" og lite om selve metoden. Jeg er mer ute etter en type beskrivelse av metoden for de som skal bruke den i praksis.

[Frost]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Tror du ikke det ville øke terskelen for å melde fra? Det er vel bedre om de får inn noen falske heller enn at det er noen reelle som ikke meldes inn? Dersom jeg har et nabobarn jeg føler ikke blir bra behandlet så ville det vært vanskeligere for meg å ringe barnevernet dersom jeg risikerte en bot dersom de kom frem til at det ikke var omsorgssvikt med i bildet. For hvordan skulle barnevernet vite hva som var min motivasjon for å melde fra? Kunne jeg ha en disputt med foreldrene, og brukte barnevernet for å plage dem? Eller gjorde jeg det av medmenneskelige grunner, fordi jeg faktisk trodde barnet led overlast?

Ja jeg skjønner at det kan være vanskelig å skille de som rett og slett lyver og de sakene hvor de ikke finner noe.
Det er bare så trist at barnevernet brukes på denne måten. Dette går jo ut over ressursene som skulle vært brukt på de barna som virkelig trenger hjelp.

[Balanse]

Jeg synes Kie og Bina har noen viktige poeng ift det de diskuterer rundt kjemi og "koder". Når man har kontakt med barnevernet, enten på eget initiativ eller ufrivillig er man gjerne i en vanskelig livssituasjon, og ekstremt sårbar og "hudløs". Erfaringsmessig har kommunikasjon lett for å skjære seg når den ene parten er redd og kanskje også påvirket av traumer/depresjon/rus eller annet.

Så selv om jeg er glad barnevernet finnes og at de i mange saker gjør en god jobb, så har egen erfaring med hjelpeapparat (ikke barnevernet) økt min terskel for å kontakte barnevernet selv. Ikke fordi jeg ble møtt negativt, men fordi det var en tilleggsbelastning. Det var mange møter (tidsstjelere) med mye prat og ingen konkret hjelp til det jeg trengte.

Min teori er at barnevernet i en kommune burde være en totalpakke, i praksis men også organisasjonsmessig. Da tenker jeg barnevernsoppgaver som en en tettere integrert del av en totalpakke i kommunen, med helsesøster jordmor, fastlege, tannlege, foreldreveiledere, fysioterapeut etc.

Jeg tror en vesentlig suksessfaktor ville vært lettere tilgjengelig praktisk hjelp via et slikt utvidet barnevern. (Jeg roper høyt: HUSHJELP!)

Da mitt barn var nyfødt opplevde vi en serie av ulykkelige omstendigheter, og jeg husker hvor maktesløs jeg følte meg når helt reell redsel var knyttet til å sørge for babyen min. Om jeg klarte å få inn ved og fyre i sprengkulden, få handlet mat, få nok søvn til å tørre å kjøre bil til butikken, sykehuset eller de endeløse møtene om hvordan man kunne hjelpe meg (med alt annet enn praktisk hjelp). Og hvordan jeg sto og grein av trøtthet og smerter mens jeg lastet inn i oppvaskmaskinen, med et gråtende kolikkbarn på armen og 5 minutter igjen før jeg var nødt til å amme gulsottbarnet, mens det ikke var rene flasker til nødvendig etterpå-påfyll av MME og vaskerommet luktet spy fra overfylt skittentøyskurv og jeg hadde ikke fått gått på do eller drukket vann på mange timer for alt gikk i ett.

Det gikk på et vis, selv om jeg nesten ikke husker de første fire månedene, og dette er første gang på nesten 2 år at jeg orker å ta det opp igjen.

Men basert på denne livserfaringen og observasjon i omgivelsene er det nærmest umulig å skaffe seg praktisk hjelp i en tung livssituasjon. Flertallet av de jeg kjenner som virkelig har slitt i perioder av livet bor langt fra familie som kan stille opp, og sliter seg ut på å få hverdagshjulene til å gå rundt. Får de så en depresjon eller en fysisk lidelse velter dette fort lasset, men barna må uansett ha rene klær, mat, et passe varmt hjem som ikke er en søppelplass osv. Får de ikke det forsterkes gjerne problemene, får de det går det nesten garantert på bekostning av overskudd og tid til å gi barna noe positivt og oppbyggende.

[Myrsnipa]

Skyter bare inn at jeg har en nær venninne som jobber i MST. Mulig jeg kan be om hjelp til å få beskrevet selve metoden om noen ønsker det?

[safran]

Opprinnelig lagt inn av LaLuna, her.

Jeg har en venninne som jobber i barnevernet, og jeg spurte henne en gang om hun mistet nattesøvnen i de tilfellene der barn må hentes med makt fordi foreldrene protesterer.
"Nei," sa hun, "i de tilfellene er jeg helt rolig, da vet jeg at barna får det bedre. Det skal så vanvittig mye til før barn plasseres andre steder mot foreldrenes vilje, så når vi først er nødt til å gjøre det, da er det ingen som helst tvil om hva som er barnets beste. Da er det verre med alle de andre tilfellene. Når vi føler og tror at barnet bør bort, men vi er nødt til å la tvilen komme foreldrene til gode. Da kan jeg miste nattesøvnen."

Enig.

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Videre tror jeg en bør begynne å se at biologi ikke er så viktig. La barn med vond bakgrunn få et permanent hjem og ikke et fosterhjem. Det biologiske prinsippet virker å føre til at det er foreldrene tvilen kommer til gode, det er jo feil. Tvilen bør komme barna til gode.

Vel. Familie og tilhørighet har en stor verdi. Lovverket legger kraftige bånd på beslutningene som gjøres i barnevernet, det er pga rettssikkerheten. Og mange fosterhjem er da permanente, det kommer an på plasseringsgrunnlag og utsiktene for forbedring hos foreldrene. Men jeg er enig i at lovverket kan være til hinder.

I 1998 var det 2153 ungdommer mellom 18 og 22 på barneverntiltak, ca 2000 av dem var plassert i fosterhjem. Det er altså ikke sånn at man blir hevet ut og faller mellom alle stoler.

Det finnes litteratur om MST, boken "Nye metoder i et moderne barnevern" av Schjelderup, Omre og Marthinsen, for eksempel, har et eget kapitel.

[Bequita]

Jeg er glad det finnes et barnevern, men...

Nå er det heller ikke slik at det er noen enkel løsning å plassere barn i nye familier heller, selv om det kan virke ønskelig å fjerne dem fra en vond situasjon. Jo eldre de er, jo vanskeligere er det å finne egnede familier. Og det skal mye til å knytte sterke bånd i en slik ny familie. Hva er alternativet da? Institusjon? Det kan aldri bli det samme som et hjem, en familie hvor man hører til. Det kan være trygt nok, men også uten kjærlighet. Særlig i dag kanskje, hvor alle krever å få ha en jobb de kan gå hjem fra klokka fire. Jeg vet at det også finnes ildsjeler der ute, men de er desverre ikke i flertall. Jeg kjenner en som jobber i en ungdomsinstitusjon i dag, og måten han snakker om ungdommene på liker jeg ikke i det hele tatt. Det handler aldri om hva de føler eller opplever i livene sine, bare om hvordan deres reaksjoner er slitsomme for HAM. Som om de bare var ute etter å gjøre HANS nattevakt vanskelig.

Det jeg vil frem til er at selv om det er vold og dritt i en familie, langt fra optimale forhold, kan det allikevel være best for barnet å være der. Det er en meget vanskelig vurdering, og jeg må ærlig innrømme at jeg stoler ikke 100% på at de velmenende, trygt og godt oppvokste og velutdannede barnevernsansatte alltid ser dette.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Bequita, her.

Det jeg vil frem til er at selv om det er vold og dritt i en familie, langt fra optimale forhold, kan det allikevel være best for barnet å være der. Det er en meget vanskelig vurdering, og jeg må ærlig innrømme at jeg stoler ikke 100% på at de velmenende, trygt og godt oppvokste og velutdannede barnevernsansatte alltid ser dette.

At det er veldig mye synsing og vurderinger i barnevernet kan en ikke komme bort fra, men det er ikke bare-bare å fjerne et barn fra hjemmet. Alle slike vedtak må godkjennes av Fylkesnemnda.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

At det er veldig mye synsing og vurderinger i barnevernet kan en ikke komme bort fra, men det er ikke bare-bare å fjerne et barn fra hjemmet. Alle slike vedtak må godkjennes av Fylkesnemnda.

Jeg syns det burde vært lettere å fjerne barn fra familien for godt. Har ikke barna kommet tilbake innen f.eks. to år, så skal de kunne adopteres av familien de er hos.

[Beckett]

Opprinnelig lagt inn av Bequita, her.

Det jeg vil frem til er at selv om det er vold og dritt i en familie, langt fra optimale forhold, kan det allikevel være best for barnet å være der. Det er en meget vanskelig vurdering, og jeg må ærlig innrømme at jeg stoler ikke 100% på at de velmenende, trygt og godt oppvokste og velutdannede barnevernsansatte alltid ser dette.

Vet du, jeg synes ikke at noen skal bo i en slik familie, uansett.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Arken, her.

Vet du, jeg synes ikke at noen skal bo i en slik familie, uansett.

Nei, men noen gjør det. Og det å rive barnet opp fra et slikt miljø er svært ofte traumatisk for barnet. Selv om hjemmet ikke er optimalt, selv om det forekommer vold eller brukes rusmidler, så vil barnet være knyttet til foreldrene, glad i foreldrene, og det vil være vondt og vanskelig for barnet å bli tatt ut av hjemmet.

Uten sammenligning forøvrig blir det litt som med fattigdom. Det er ikke tvil om at barn i rike familier har et bedre utgangspunkt enn barn i fattige familier. Men det betyr ikke at det er til de fattige barnas beste å bli tatt fra familien for å vokse opp i en rik familie.

[Sitron]

Det spørs om de rike nå er rike på det som er viktig i livet ...

[Tøtto]

Opprinnelig lagt inn av Bequita, her.

Det jeg vil frem til er at selv om det er vold og dritt i en familie, langt fra optimale forhold, kan det allikevel være best for barnet å være der.

Mener du virkelig at barnet i enkelte tilfeller har det bedre i ett voldelig hjem?

[kiki]

Jeg har tidligere jobbet på sosialkontor, og vet at mange av "barneverns-barna" går det ikke så godt med, desverre. Trist.

Jeg jobber nå i en barnevernsinstituasjon, og det er vondt å se på hvor skadet ungene er. Noe av skaden kommer av den tiden de bodde med foreldrene, mens en del av skaden kommer av stadig flytting, bytte av fosterhjem og nye brutte bånd. De skulle fått et stabilt fosterhjem som de hadde til de ble 18 (og videre som en familie), men det er det vel ikke så lett å få til desverre......

[Go\jenta]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Nei, men noen gjør det. Og det å rive barnet opp fra et slikt miljø er svært ofte traumatisk for barnet. Selv om hjemmet ikke er optimalt, selv om det forekommer vold eller brukes rusmidler, så vil barnet være knyttet til foreldrene, glad i foreldrene, og det vil være vondt og vanskelig for barnet å bli tatt ut av hjemmet.

Uten sammenligning forøvrig blir det litt som med fattigdom. Det er ikke tvil om at barn i rike familier har et bedre utgangspunkt enn barn i fattige familier. Men det betyr ikke at det er til de fattige barnas beste å bli tatt fra familien for å vokse opp i en rik familie.

Dette er da HELT forskjellige ting! Et hjem med rusmidler og vold kan overhodet ikke sammenlignes med et fattig hjem. I et fattig hjem kan barnet få masse kjærlighet, og ha det bra med foreldre som er oppegående selv om de ikke har råd til å kjøpe alt mulig. De trenger jo økonomisk støtte. Dersom de er så fattige at de sulter, er det jo noe annet, men da er det jo ikke bare barnet som behøver hjelp.

Et hjem preget av rusmidler og vold skaper et utrygt hjem der barnet kan lide både psykisk og fysisk. Jeg mener at et barn ikke har noe å gjøre i et slikt hjem! Uansett!

[Go\jenta]

Opprinnelig lagt inn av Sina, her.

Mener du virkelig at barnet i enkelte tilfeller har det bedre i ett voldelig hjem?

Lurer jeg på også.....

[Bequita]

Opprinnelig lagt inn av Sina, her.

Mener du virkelig at barnet i enkelte tilfeller har det bedre i ett voldelig hjem?

Det finnes grader av alt.

Hva er et "voldelig hjem"? Er det et sted hvor mor/far av og til mister besinnelsen og slår i avmakt? Da er svaret et ubetinget ja. Jeg sier meg helt enig med det bina sier over her. Det burde aldri være en enkel avgjørelse å ta et barn ut av sin sammenheng (noe jeg absolutt ikke tror det er i de fleste tilfeller heller).

Men hvis du med "voldelig hjem" mener et sted der barna (og/eller andre i familien) regelmessig mishandles, og overgriperen nekter å ta imot hjelp, er saken såklart en annen. Da bør de gripes inn raskt.

Problemet er bare at det er ikke umiddelbart lett å se grensene her. Se bare på hvordan jeg formulerte det litt ulikt, og så høres det helt anderledes ut i de to tenkte tilfellene. Men, det kunne vært et og samme tilfelle, beskrevet av to ulike personer.

Jeg har gjennom omgangskretsen og jobben en hel del erfaringer med barnevernet fra barnets side, fra 70-tallet og frem til i dag. Jeg har inntrykk av at det er en veldig positiv utvikling på gang, over mot mer forebyggende tiltak, tidlig. Superviktig, og det viser jo forskningen også, nå vet man jo mer og mer om hvor viktig de første årene er.

[Blånn]

Jeg har litt blandede erfaringer med barnevernet. Som lærer hender det at du kommer i kontakt med familier som bør være i kontakt med barnevernet eller som er i kontakt med barnevernet. I noen tilfeller ser jeg fantastiske resultater, i andre føler jeg at barnevernet ikke tar tak før noen setter hardt mot hardt. Ellers har jeg to venninner og naboer som jobber i barnevernet og vet at de gjør en god jobb.