Skip Hop-stelleveske til Bugaboo-vogn

[banana]

Takk for info! Det er mye jeg aldri har tenkt over ang. det praktiske rundt adopsjon.

Opprinnelig lagt inn av Xian, her.

Da Ulrikke begynte å spise igjen i Kina, gikk det i ris med ris til.

Å, stakkars liten, sluttet hun å spise i forfjamselsen når dere overtok henne? Det må har vært en tøff tid for henne spesielt, men også for dere.

[Xian]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Så herlig. Det må være en merkelig følelse å høre henne bable og ikke vite hva hun sier. Jeg er veldig spent på å få høre om hvordan hun begynner å snakke norsk, jeg synes jo språkutvikling er noe av det aller morsomste med småbarn, og Ulrikkes situasjon er jo helt annerledes enn situasjonen til de andre barna jeg kjenner. Så herlig det må være å (etter hvert) høre henne si mamma og pappa - og husk å notere opp første gang hun skjeller dere ut på norsk! (Jeg oppdaget da jeg skulle hente Poden i en bursdag for et par uker siden at han nå er i stand til å krangle/sutre på tysk; da begynner man å være ganske stø i et språk, tenker jeg ... )

Ja, det skal bli veldig spennende å se! Hun absorberer nok mye i løpet av dagen. Og så ligger hun og prøver det ut om kvelden for seg selv, virker det som. Hennes fars kommentar første gang vi hørte henne ligge og bable var (i fullt alvor): - Hun er nok helt spesielt intelligent. (Og det er hun nok!)

Vi er usikre på hvor mye hun har snakket før. Med 40 pleiere på 700 barn, er hun neppe blitt stimulert særlig godt. Og da vi fikk henne var hun jo lenge stum av sjokket over omveltningene, så jeg tror det hun har kunnet av kantonesisk er i ferd med å forsvinne helt.

Men det virker som hun forstår stadig mer av det vi sier til henne. Jeg snakker jo hele tiden mens jeg gjør ting. Hun er glad i å herme lyder, og at hun er Ulrikke forsto hun allerede i Kina. Når vi sier navnet hennes snur hun seg mot oss (når hun gidder).

Jeg er storlig imponert over at A. kan krangle på tysk! Det skulle jeg gjerne kunnet selv.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Xian, her.

Ja, det skal bli veldig spennende å se! Hun absorberer nok mye i løpet av dagen. Og så ligger hun og prøver det ut om kvelden for seg selv, virker det som.

Det gjør hun nok. Det husker jeg Poden gjorde før også (ikke så mye nå, men det hender fremdeles). Han var på Ulrikkes alder da vi var i London og farmor og farfar var hos oss og passet ham alene for første gang, og da lå han i sengen (etter at farmor hadde sagt god natt og gått ut av rommet) og sa ""Mamma pappa Don-don; famo faffa passe på".

Sover hun på deres rom, forresten?

Opprinnelig lagt inn av Xian, her.

Vi er usikre på hvor mye hun har snakket før. Med 40 pleiere på 700 barn, er hun neppe blitt stimulert særlig godt. Og da vi fikk henne var hun jo lenge stum av sjokket over omveltningene, så jeg tror det hun har kunnet av kantonesisk er i ferd med å forsvinne helt.

Ja, det er nok sannsynlig. Lurer på om minnene hennes fra Kina vil forsvinne i ganske stor grad, sammen med språket? Hun har kanskje ikke snakket så mye med pleierne, men barna har jo sikkert snakket med hverandre.

- Jeg tenker stadig på hvor overveldende det må ha vært å plutselig få to foreldre helt for seg selv og all den oppmerksomhet man kan drømme om. Sikkert vidunderlig, men også ganske overveldende og stressende, vil jeg tro. (Positivt stress er også stress, merker man innimellom.)

Opprinnelig lagt inn av Xian, her.

Jeg er storlig imponert over at A. kan krangle på tysk! Det skulle jeg gjerne kunnet selv.

Samme her. Jeg var ganske god i tysk for en del år siden, men så langt som til krangling kom jeg aldri. Og skjellsord (særlig av den veldig primitive barnehagesorten, som sjelden brukes i litteraturen) kan jeg lite om. Men man lærer jo etter hvert.

[Pamina]

Da satt jeg og sippet på jobben igjen da...

Hun er så nydelig, og det er så fantastisk å se hvor fornøyd hun er. Soving er oppskrytt før man blir to - det synes i alle fall snuppa vår, og det er jo ikke rart at hun heller vil være oppe og snakke med dere og passe på at dere er der.

Spennende å høre om maten, hun liker jo akkurat det samme som andre toåringer, det var skjebnebestemt at hun skulle bli datteren deres. At hun liker vann er bare å benytte seg av, brus og søtsaker kommer sikkert på like-listen etterhvert.

Gleder meg til neste oppdatering og enda flere bilder. Kjenner jeg er litt avhengig at å titte innom og sjekke for oppdateringer litt oftere enn jeg synes jeg bør

[Xian]

Opprinnelig lagt inn av banana, her.

Takk for info! Det er mye jeg aldri har tenkt over ang. det praktiske rundt adopsjon.Å, stakkars liten, sluttet hun å spise i forfjamselsen når dere overtok henne? Det må har vært en tøff tid for henne spesielt, men også for dere.

Ja, hun var i sjokk i flere dager etter overtakelsen, og vi fikk såvidt i henne bittelitt å drikke. Jeg gråt av glede da hun etter hvert lot seg mate med ris. Det var fryktelig synd på henne, og fælt for oss også. Det er lettere å tenke på det nå, som alt går så bra. De første dagene i Kina er det tøffeste jeg har vært med på. Men det var også mye glede i engstelsen og fortvilelsen.

Hun insisterer forresten på å bli matet, selv om hun er nesten to år gammel. Etter hvert har vi jo sett at hun kan spise selv, og holde koppen også, men hun foretrekker at vi mater henne. Jeg tror det mer skyldes et behov for å bli tatt vare på enn at hun er makelig anlagt, så vi degger for henne med glede.

[banana]

Opprinnelig lagt inn av Xian, her.

Ja, hun var i sjokk i flere dager etter overtakelsen, og vi fikk såvidt i henne bittelitt å drikke. Jeg gråt av glede da hun etter hvert lot seg mate med ris. Det var fryktelig synd på henne, og fælt for oss også. Det er lettere å tenke på det nå, som alt går så bra. De første dagene i Kina er det tøffeste jeg har vært med på. Men det var også mye glede i engstelsen og fortvilelsen.

Uff, er det sånn "Vær så god, her er en stykk unge uten bruksanvisning, men med ballast, klar dere som best dere kan. Lykke til."?

Opprinnelig lagt inn av Xian, her.

Hun insisterer forresten på å bli matet, selv om hun er nesten to år gammel. Etter hvert har vi jo sett at hun kan spise selv, og holde koppen også, men hun foretrekker at vi mater henne. Jeg tror det mer skyldes et behov for å bli tatt vare på enn at hun er makelig anlagt, så vi degger for henne med glede.

I rake motsetningen til hjemmets 18 måneder gamle jente, som med stor kraft river skje og kopp ut av hendene våre og nok snart vil være i stand til å uttrykke det storebroren insisterte på da han begynte å snakke: "GJØA SØL!!!". Så mye bakgrunn gjør med hvordan de utvikler seg og hva de vil og ikke vil.

[Gerbera]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det gjør hun nok. Det husker jeg Poden gjorde før også (ikke så mye nå, men det hender fremdeles). Han var på Ulrikkes alder da vi var i London og farmor og farfar var hos oss og passet ham alene for første gang, og da lå han i sengen (etter at farmor hadde sagt god natt og gått ut av rommet) og sa ""Mamma pappa Don-don; famo faffa passe på".

Hørtes ut som han hadde fått det fortalt noen ganger før han la seg ja

Det er helt utrolig hva slags omstilling Ulrikke har vært med på de siste ukene, og jeg skjønner godt at dere velger å degge litt for henne, det synes jeg dere trenger, både dere og henne forøvrig.

Her kunne jeg godt tenkt meg å hjelpe til hvis det skal spises mat som kan grises med (og det er jo det meste), men prøver å holde meg i skinnet.

[Xian]

Opprinnelig lagt inn av banana, her.

Uff, er det sånn "Vær så god, her er en stykk unge uten bruksanvisning, men med ballast, klar dere som best dere kan. Lykke til."?

I korte trekk er det slik. Men det var vi forberedt på. Det vi ikke var forberedt på, var at barna før overtakelsen hadde kjørt buss i seks timer, fra barnehjemmet til provinshovedstaden. Ulrikke, som antakelig aldri hadde vært utenfor barnehjemmet før, var derfor i sjokk, sulten og med full bleie allerede før hun traff oss. Ikke rart hun var apatisk i noen dager, i grunnen.

[Pamina]

Opprinnelig lagt inn av Xian, her.

I korte trekk er det slik. Men det var vi forberedt på. Det vi ikke var forberedt på, var at barna før overtakelsen hadde kjørt buss i seks timer, fra barnehjemmet til provinshovedstaden. Ulrikke, som antakelig aldri hadde vært utenfor barnehjemmet før, var derfor i sjokk, sulten og med full bleie allerede før hun traff oss. Ikke rart hun var apatisk i noen dager, i grunnen.

Det er hårda bud for de ungene, tenk at det skal ta to år før de får skikkelige hjem med foreldre som elsker dem. En får jo nesten lyst til å sette seg på første fly og ta med seg alle samme hjem. (veldig utopisk her)

Fikk du noe inntrykk av hva det kinesiske samfunnet tenker om barn, er det slik at dette er helt grei behandling av dem eller har man en annen standard som ikke blir fulgt opp i barnehjemmene?

Så godt at Ulrikke har fått dere og dere henne.

[Gerbera]

Opprinnelig lagt inn av Xian, her.

I korte trekk er det slik. Men det var vi forberedt på. Det vi ikke var forberedt på, var at barna før overtakelsen hadde kjørt buss i seks timer, fra barnehjemmet til provinshovedstaden. Ulrikke, som antakelig aldri hadde vært utenfor barnehjemmet før, var derfor i sjokk, sulten og med full bleie allerede før hun traff oss. Ikke rart hun var apatisk i noen dager, i grunnen.

Hva er det du sier?? Stakkars lita jente, og stakkars dere som måtte få en sånn start på foreldrerollen. Jeg har jo egentlig ikke peiling på dette, men var da helt overbevist om at dere fikk henne overlevert på barnehjemmet, i kjente omgivelser for henne.

Uff, jeg kjenner jeg får helt grøsninger når du skriver om dette... Så godt at hun kunne få komme til dere! Men er det noen grunn til at hun ikke har blitt adoptert bort tidligere?

[Kate]

Ååh. jeg er så glad akkurat dere fikk Ulrikke.