Å husj, nå ble jeg barnslig sint

[Inagh]

Huttetu...

Det ringte på døra i ste. Storebror løp foran meg, og vi lukket opp. Utenfor sto en ung, pen mann - kortklipt og fint dresset opp i tøyet.

"Misjonær" - tenkte jeg, og undret om det var Jehovas Vitne eller Mormonerne som skulle selge meg et livssyn i kveld.

Joda - det var nå forsåvidt en slags misjonær. Han kom fra et politisk parti som ville stille liste til valg ved valget neste år. Nå samlet de inn underskrifter for å få lov å stille til valget. "Jeg trengte ikke ta standpunkt til politikken, altså, bare skrive under på lista."

Jeg fikk lista i hånda - kastet et blikk på den - dytta den bestemt tilbake i hånda på mannen, utbrøt: "Nei Herregud!" Og så smalt jeg døra hardt igjen i ansiktet på ham.

I etterkant sitter gubben og humrer med meg over hvor tafatt jeg ble som ikke klarte mer enn et forbannet "herregud." Jeg skulle jo ha diskutert ham blå og i stykker, men fader - jeg ble bare så sint.

Og nå har jeg brukt mange, mange minutter på å forklare Storebror hvorfor mamma ble sint på den mannen. Faktisk så sint på den mannen at jeg gikk med på at "noen mennesker er det faktisk lov å kalle dumme - og denne mannen er dum!"

Og storebror har til slutt klukket hjertelig ved tanken på at "Fatima" og "Ahmed" i barnehagruppa og mammaene og pappaene deres liksom skal være slemme og ikke få bo i Norge bare fordi de er svarte i huden. Han vet jo godt at de aldeles ikke er noe særlig annerledes enn oss bare fordi de ikke ser like ut. Og hvorfor i all verden er det slik at noen ikke vil at mennesker som ikke er hvite i huden skal få bo i Norge?

Akk ja - Vigrid er ute og misjonerer i bygda vår.