Bøker lest i 2009

[Skilpadda]

Jeg leser egentlig ikke for tiden i det hele tatt, men har hørt på lydbok når jeg har vært underveis ett eller annet sted. Foreløbig har jeg rukket

Terry Pratchett: Night Watch, lest av Stephen Briggs. Dette er en av favoritt-Pratchett-bøkene mine, og jeg har lest den tre ganger før, men likevel lo jeg høyt nesten hver gang jeg hørte på. Jeg er ikke vant til lydbøker, men merker at jeg får med meg andre ting når jeg hører boken enn når jeg leser den. (Kanskje mye fordi det går langsommere?) Og jeg likte veldig godt stemmen til oppleseren, og de ulike aksentene/stemmene han ga de ulike figurene. Vimes er på sitt kanskje beste i denne boken, som er "gritty" og rørende og gir tyngde til humoren med mer enn et snev av bitterhet ("Don't put your trust in revolutions. They always come around again. That's why they're called revolutions. People die, and nothing changes."). Her er Vimes nødt til å avfinne seg med og slutte fred med sin egen fortid og tidlige historie for å kunne komme seg i gang med fremtiden og det å være far. Dessuten er det veldig stas å se en ung Vetinari spille en sentral birolle i historien, uten at den nesten mytologiske statusen hans i "nåtiden" blir ødelagt av den grunn. Og så fryder jeg meg over ting som Pink Floyd-allusjoner ("Dark sarcasm should be taught in schools", he thought) og mer eller mindre standard Sam Vimes-raseri og -integritet.

Det er veldig, veldig lenge siden jeg leste de aller første Discworld-bøkene, så nå har jeg satt i gang med en ny lydbok:

Terry Pratchett: The Colour of Magic, lest av Nigel Planer. Det er rart å gå direkte hit fra Night Watch; man skulle nesten ikke tro det var samme forfatter. Men morsomt er det, absolutt, og kanskje er det greiest å ikke tenke altfor hardt på at det "egentlig" skal være den samme Ankh-Morpork, den samme resonansen av virkelighet (denne boken er i grunnen primært en parodi på fantasy-genren og bøker som Earthsea-serien til Ursula Le Guin og Fritz Leibers Lankhmar-bøker) og, ikke minst, den samme Patrician (som Pratchett selv har sagt at han har ment at det skal være ("How about: maybe he was Vetinari, but written by a more stupid writer?"). Rincewind og Twoflower tåler fint et gjensyn, og det finnes sitater også i denne boken av "tidløs klassiker"-kaliber: "Let's just say that if complete and utter chaos was lightning, he'd be the sort to stand on a hilltop in a thunderstorm wearing wet copper armour and shouting 'All gods are bastards'."