Hvor "nasjonalistisk" er du av deg?

[Polyanna]

I mangel av et bedre ord. "Nasjonalistisk" har jo fått en uheldig bismak etter hvert. Men, altså, hvor mye nasjonalfølelse har du? Hvordan arter den seg?

Det er litt ref. 17.mai-trådene, egentlig. Hvor mye følelser man legger i denne dagen og at den er en kjærlighetserklæring til "det norske" tror jeg påvirker en del av følelsene vi har til 17.mai, til flaggene og i det hele taget.

Selv er jeg ganske fornøyd med Norge. Det er riktig vakkert på gode dager, jeg liker at vi feirer nasjonaldagen med barne-tog og ikke militærparader. Jeg liker at politikerne våre kan gå "fritt rundt", jeg liker velferdsordningene våre og dugnadsånden og at vi er relativt ujålete og egalitære.

Men det er også plenty ting jeg IKKE liker, og hovedgrunnene til at jeg bor her er vel mest at det er her jeg har familie, og fordi jeg liksom er vant til det. Ikke fordi jeg ELSKER Norge, liksom.

Jeg syns vi har et pent flagg, men har ingen "hellige" følelser rundt det. Barna lærer at de ikke skal ha flagget i bakken, men det er mer av hensyn til et "sånt gjør man bare ikke" - JEG får ikke vondt i magen om flagget skulle havne i en gjørmepytt.

Jeg liker nasjonalsangen, som julesangene, omtrent. Men jeg kan ikke si at jeg "ELSKER DETTE LANDET SOM DET STIGER FREM!", sånn med bankende hjerte, liksom.

Følelsene mine for Norge er mer "liker" enn "elsker", vil jeg si. Ideen om å "dø for landet sitt" er helt absurd for meg. Det finnes verdier (demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet) jeg kanskje kan synes det er verdt å kjempe til døden for (om jeg var heroisk anlagt av meg), men jeg knytter dem ikke til nasjonalitet.

Jeg heier ikke på landslaget i fotball - hvorfor skulle jeg det? De SUGER?!

Jeg er ikke opptatt av at Norge skal vinne MGP eller mange medaljer i OL. Jeg syns det er helt uviktig.



Nuh, hvordan står det til med nasjonalfølelsen, sånn opp mot Grand Prix-finalen og 17.mai?