Dine barn er mine barn

[Tove]

Min eldste datter kom hjem tidlig i uka, og fortalte at hun hadde hørt at ei hun kjenner (16 år) hadde tatt bilen til sin mor, kjørt veldig fort, og hun hadde i tillegg med flere i bilen under kjøreturen. Jeg sier til min datter at jeg burde ringe mamman, og fortelle dette. Selv om det ikke hadde vært sant, så ville jeg sagt det, i tilfelle det var sant, og hun ville gjøre det igjen, om det ikke ble oppdaget. Min datter stritter imot, og sier jeg IKKE får ringe, da denne venninnen sikkert ville bli sur på henne, og det orket hun ikke nå. Jeg snakket lenge med min datter, og lurte på om hun kunne klare å leve med dette, om det skjedde igjen, og vi ikke hadde sagt i fra, men hun syntes bare det var ekkelt, og at det kanskje ikke var sant heller...det var jo rykter. Hun sa etter det, at om jeg sa noe, så ville hun aldri fortelle meg noe mer.

Jeg ble veldig i villrede, og visste ikke helt hva jeg skulle si eller gjøre. Jeg hadde jo ikke lyst å risikere at min datter ikke ville fortelle meg noe mer, da dette er noe hun er veldig flink til. Jeg ville gi det litt tid, for å se om hun ville skifte mening, før jeg bestemte meg for hva jeg skulle gjøre. Jeg mener veldig sterkt at vi ikke bare skal passe på våre egne barn, men gjøre vårt beste for å holde et øye med på andre også. Jeg hadde satt stor pris på om noen hadde sagt det til meg, om de hadde noe å si om mine barn.

Dagen etter, når min datter kom hjem fra skolen, så fikk jeg klarsignalet til å ringe mamman til denne jenta. Da hadde hun fått høre det fra flere, og hun hadde i tillegg fått høre at dette skjedde i fylla. De som hatt på hadde elget opp hun som kjørte, og sa hun ikke turte osv.

Jeg ringte mamman, og sa at dette var noe min datter hadde fått høre, og at det ikke trengte være sant, men at jeg ikke klarte la være å si noe, i tilfelle det ville skje igjen. Etter at jeg hadde snakket med henne, fikk jeg en melding, der hun takket veldig for at jeg hadde ringt. "Er det ikke det vi har hverandre for?", sa hun, og jeg kjente det var godt å kjenne at det ble riktig. Ikke alle liker at man legger seg borti andres saker.

Det viste seg at det var sant alt sammen, og denne mamman var veldig glad vi sa fra. Hun ville snakke både med sin datter, de som var med på turen, og foreldrene.

Jeg synes det er vanskelig å vite hvor mye man skal legge seg borti, men i denne saken var det kanskje veldig opplagt at man måtte si fra, eller (vanskelig å si noe annet i denne saken kanskje, siden den faktisk var sann)? Er dere flinke til å ta kontakt med andre foreldre i forhold til rykter eller mistanker? Sammen er vi sterke, og om alle foreldre har øynene åpne, er det ikke da lettere å gi barna våre trygghet? Hva i forhold til om barnet ditt vil at du ikke skal si noe? Det er jo viktig at ungene føler de kan stole på oss også?