Er det så enkelt?

[Odelia]

Det er vel ikke aktuelt å være levende (frisk) organdonor for ukjente så dette er ikke en problemstilling jeg har tenkt over (og svaret hadde, slik jeg ser det nå, ikke vært positivt). Benmarg- og bloddonor kunne jeg fint ha vært for ukjente, men siden jeg har vært prøver/gravid hele 20-årene blir jeg ikke godkjent av blodbanken enda.

Å donere en nyre for de det er akuelle for (nærmeste familie) hadde jeg stilt meg positiv til - selv om det er en omfattende prosess (dette tok jeg stilling til da min mor fikk alvorlig nyresvikt). Og så hadde jeg håpet at noen hadde gjort det samme for meg dersom for eksempel den siste nyren jeg da hadde igjen (etter å ha donert bort den andre) skulle svikte en gang. For meg hadde det kanskje kostet å være dårlig en god stund etterpå - for mottakeren hadde det i motsatt fall kostet livet, og vil uansett bl.a. innebære at han/hun må gå på immunsuppressiva resten av livet. For min del altså langt mindre å ofre enn det alternativene til mottakeren innebærer.

Når jeg er død (eller mens jeg holdes kunstig i live til de har fått hentet ut det de trenger) kan de få bruke det de ønsker til donasjon. Dette har jeg informert mine pårørende om, og jeg har også et donasjonskort som jeg bærer med meg. Det er dog ikke aktuelt å donere kroppen min til forskning eller medisinstudiet foreløpig. Hvorfor dette sitter så langt inne klarer jeg ikke å sette fingeren på, men i hovedsak ønsker jeg at familien min skal ha en grav å besøke (om jeg blir kremert eller begravet på det som i dag er vanlig måte her).

Jeg savner forøvrig et register hvor man kan registrere seg som organdonor - og ikke bare disse lappene man selv må sørge for å ha med seg (og uansett er det jo pårørende som til syvende og sist har ordet slik ordningen er i dag).