Søndagsrevyen - om overgrep mot barn

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Enig med kasia og HP. Jo mer jeg har lært om dette feltet, jo mer jeg har snakket med dem som er ofre, jo mer faglitteratur jeg har lest på feltet, jo mindre behov har jeg for å se og høre. Jeg trenger det ikke. jeg vet og forstår uten å måtte lytte til barneskrik av angst og smerte.

Da jeg hørte på p2s Verden i dag om en 6 måneder gammel baby som var blitt voldtatt så underivet og magesekken ble ett, for noen måneder siden måtte jeg kaste opp. Jeg trenger det ikke nær meg, særlig når jeg ikke rekker å få opp det profesjonell skjoldet. Jeg trenger ikke detaljer om småjenter som er blitt voldtatt med staur av en milits i Zimbabwe eller en ungjente som sitter i grønnåpebad fra morgen til kveld etterå ha blitt gruppevoldtatt av en gjeng soldater, helt ødelagt. Jeg trenger ikke å se nærbilder av hvordan omskjærte og igjensydde jenter revner fra navlen til anus etter å ha forsøkt å føde et dødt barn i dagevis i en jordhytte i Somalia. Jeg trenger ikke å se overgrepet av en far mot hans tre år gamle datter for å forstå at det er avskyelig, ondt, rått og at hun vil bli ødelagt for livet, at hun vil slite med å ha selvrespekt, relasjoner, angst, smerte og å sette grenser og vise omsorg.

At folk trenger DETALJER for å forstå dette er trist.

Ikke alle jobber med dette, Mim.

Ser du ikke forskjellen på det og på et innslag der etterforskere innen feltet viser litt om hva og hvordan de jobber? Lydopptaket ble ikke tatt ut av intet. Det handlet om stemmeanalyser, om geografisk plassering og hva som vanskeliggjør nettopp det arbeidet.

Joda. Vi forstår og forstår helt uten reportasjer. At det er leit. Nesten litt kinkig, kan man si. :ironi:

Men det setter ikke sinnene i kok. Og kanskje det er nettopp det som må skje.

Hele overgrepsproblematikken er preget av folk som vil skjermes. Mye av det får lov til å eksistere fordi mange ser en annen vei. Og, med tanke på momentet om at man blir mer og mer "herdet" og upåvirkelig...Det var ikke akkurat bedre før i tiden. Ved å informere og påvirke har man fått bukt med masse mørketall.

For meg er det å rette reaksjonen mot NRK en måte å se en annen vei på. Jeg er som sagt ikke sikker på hva jeg mener om akkurat denne reportasjen, men jeg synes det er tragisk at etter slike ting så blir mange mest opptatt av det grusomme de synes NRK gjorde.

Hvorfor diskuterer vi ikke land som ikke bryr seg om barn av andre nasjonaliteter? Hvorfor raser vi ikke over lover som fortsatt ikke er på plass mens dette skjer? Det var jo temaet i nyhetssendingen. Det var jo den virkelige tragedien. Ikke at vi fikk høre barnegråt.

Det må da være lov å synes at det i seg selv er en tragedie uavhengig av om lydbåndopptaket burde vært kringkastet eller ikke? Hvor vi velger å plassere engasjementet vårt i en sånn sak? Hva som setter sinnene våre i kok når vi får et innblikk i en grusom bransje?